Uten grenser: Slik kjemper vi for frihet

Kvinner var ikke bare de første ofrene for Khomeinis revolusjon. Vi var også de første som protesterte. Vi har valgt en tredje strategi.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Parvin Ardalan er leder av den iranske kvinnebevegelsen og «One million signatures»-kampanjen. Hun har nå mottatt Olof Palme-prisen. Ny Tid trykker her tirsdagens tale, som første publikasjon.

La meg fortelle dere hvordan dagens kvinnebevegelse i Iran er knyttet til det pågående opprøret i landet, i etterkant av valget 12. juni.

Irans kvinneaktivister har tre hovedmetoder i vår kamp: Horisontalt arbeid. Desentralisering av makt. Og bevissthetsøkning.

Horisontalt arbeid er å utfordre den hierarkiske måten å jobbe på. I land som Iran har den hierarkiske modellen fundamental innvirkning, selv på personlige forhold. Noen ganger infiltrerer den også grasrotorganisasjoner, som er ment å skulle arbeide annerledes. Nettopp derfor bør vi som aktivister i ulike kvinneorganisasjoner jevnlig evaluere våre egne arbeidsmetoder: Hvordan vi oppfører oss og hvordan vi tenker.

Vi kvinneaktivister i Iran har for eksempel observert at mange av oss praktiserer det vi selv ønsker å utfordre: Vi drar nytte av våre privilegier. En av oss brukte alderen og erfaringene sine, en annen utdanningsnivået sitt, en tredje sin urbane middelklasseposisjon – og så videre. Ut av dette sprang behovet for å møtes jevnlig for å diskutere fenomenet.

Tre metoder

Desentralisering av makt er å unngå opphopning av informasjon, viktige forbindelser og erfaringer hos kun noen få personer. Vi har hatt to intensjoner: For det første å hjelpe hverandre med å utvikle nye ferdigheter. Dessuten ønsker vi å redusere vår egen sårbarhet – når alt avhenger av én eller noen få personer, står det også i fare for raskt å forsvinne.

Dette er prekært i et usikkert samfunn som vårt. Av slike grunner går overlappende erfaringer og desentralisering av makt alltid hånd i hånd. Ved å ta til orde for delt ansvar, forsøker vi å overlappe hverandre.

Økt bevissthet kan oppnås ved å møte kvinner og menn fra forskjellige deler av samfunnet ansikt til ansikt, eller ved hjelp av en spesiell form for gateteater for å se hvordan folk samhandler. Slik utfordrer vi ikke bare det juridiske systemet, men konfronterer samtidig folks patriarkalske verdier i hverdagen.

Målene våre – å bruke horisontal metode, ansikt til ansikt-møter og bevissthetsøkning – tvinger oss til ikke bare å kreve likebehandling av loven eller myndighetene, men også til å innse at vi må praktisere dem selv.

Urettferdige lover

La oss nå se nærmere på lovsystemet som kvinneaktivister må forholde seg til, det vil si – noen av de urettferdige lovene som regjerer i samfunnet vårt.

Her er det for eksempel aktuelt å nevne at i Iran er skilsmisse noe bare menn har rett til, og at mannen kan skille seg fra kona si når han måtte ønske det. I den nåværende ekteskapsloven kan dessuten mannen ha opp til fire koner på permanent basis, og så mange midlertidige han bare vil.

Når det gjelder straffeloven er den kriminelle lavalderen for jenter åtte år og ni måneder, mens den for gutter er fjorten år og seks måneder. En ni år gammel jente kan med andre ord straffes på samme måte som voksne, dersom hun har gjort noe kriminelt. Hun kan følgelig også henrettes.

Når det gjelder arvelov arver en sønn dobbelt så mye som en datter når foreldrene dør. Legg også merke til loven om blodpenger: Et kvinneliv er ansett for å være verdt halvparten av mannens. Dersom en søster og en bror knekker begge beina i en trafikkulykke, vil gutten dermed få dobbelt så mye i kompensasjon som jenta. Andre punkter:

Statsborgerskap: Ifølge loven i Iran arver ikke et barn sin mors statsborgerskap.

Lover som forsvarer æresdrap: Her kan man merke seg loven som gir en mann tillatelse til å drepe kona si dersom han finner henne til sengs med en annen mann, samtidig som den ikke ilegger mannen noen straff.

Å være vitne: Det finnes straffbare forhold hvor kvinner ikke kan vitne, for eksempel homoseksualitet og prostitusjon.

Utroskap: Steining er straffen vår lov foreskriver for dem som begår utroskap. Det er stort sett bare kvinner som steines, fordi mannen kan ha så mange midlertidige ektefeller han vil – og dermed også kan hevde at kvinnen han hadde et forhold til var hans midlertidige hustru.

Grunnloven sier at en kvinne ikke er samfunnsborger før hun er gift og har fått barn. Dermed har hun ingen selvstendig posisjon i noen lover som utgår fra grunnloven.

Ardalans tredje strategi

Hva kan vi så gjøre med slike diskriminerende familielover, straffelover og borgerrettigheter? Ulike kvinneorganisasjoner har forholdt seg liv loven på ulike måter i tidens løp: En type statlige organisasjoner bruker kreftene sine på kun å undervise kvinner om innholdet i lovene, uten intensjon om å kritisere eller forandre lovene. Denne typen arbeid er nå på vei ut.

Den andre strategien, som ble prøvd ut etter revolusjonen i 1979, var basert på å informere kvinner om innholdet i loven for å hjelpe hver og en til å utvikle individuelle strategier. Jurister som Shirin Ebadi, Mehrang Kar og andre skrev mange bøker om dette. Vi ble anbefalt å legge til noen punkter i den eksisterende ekteskapskontrakten for å uskadeliggjøre den – for eksempel rett til å jobbe utenfor hjemmet.

Den tredje strategien, som startet med vår «Én millioner underskrifter»-kampanje, har vært å be om at lovene endres: Vi beveger oss fra individuelle taktikker til fellesskapstaktikker.

Nå litt om den pågående aktivismen i Iran og linken til kvinnebevegelsen. Etter min mening har kvinnebevegelsen, studentbevegelsen, etniske gruppers rettighetskamp og arbeiderbevegelsen åpnet opp for denne nye protestbevegelsen.

Kvinnene i front

For folk som ikke har fulgt med på det som har foregått i Iran, kom opprøret i sommer ut av det blå. Men for oss er det et resultat av det vi har jobbet for i ni år – ikke det at jeg ikke ble positivt overrasket, men jeg så ikke på det som et mirakel.

Som mange allerede har lagt merke, til har kvinner ikke bare tatt aktivt del i demonstrasjonene – de har også hatt lederroller. Det er viktig å være seg bevisst at kvinner også deltok aktivt under revolusjonen i 1979.

Den store forskjellen nå er imidlertid ikke bare at demonstrasjonene er blandet, i 1979 var det separate demonstrasjoner for menn og kvinner, men også at vi denne gangen bidrar med kjønnsanalyser og spesifikke krav.

Kvinnene er ikke lenger bare kropper i tog.

Og dette er igjen et resultat at kvinners eget arbeid de siste 30 årene. Irans kvinner var ikke bare de første ofrene for den islamske revolusjonen og Ayatollah Khomeinis krav om tvungen tildekking, de var også de første som protesterte og kjempet i mot. ■

Oversatt av Sara Høgestøl

Denne talen ble holdt i Stockholm, Sverige, tirsdag 6. oktober. Etter talen ble det ledet en debatt blant de 200 frammøtte om internasjonal solidaritet i kvinnebevegelsen. Ardalan ble tildelt Olof Palme-prisen 2007 for sitt arbeid for like rettigheter for menn og kvinner i Iran. På vei inn i flyet i Teheran i fjor vinter, på vei til Sverige for å motta prisen, ble hun stanset av regimet og nektet utreise. Først nå har hun fått dra til Sverige for å motta prisen.

---
DEL