Internasjonal spaltist: Nye protester, nytt håp

10. mars var det 50 år siden Dalai Lama måtte flykte fra Tibet. Jeg henter håp i en tsjekkisk dissident.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det tibetanske nyttårsfeiringen Losar ble feiret nå i slutten av februar. Tibetanere har nå i jubileumsåret 2009 et spesielt forhold til denne buddhistiske høytiden. Myndighetene i Beijing la tidlig merke til dette. Partisekretær Zhang Qingli har satt standarden ved å si: «Start med et smart trekk i sjakk, og start med å sette premissene selv i krigføring.»

Flere av de statskontrollerte mediene hevder at oppfordringen om ikke å feire årets Losar kommer fra den tibetanske eksilregjeringen og Tibetan Youth Congress. Faktum er at oppfordringen kom fra tibetanere i Tibet først, og den kom til uttrykk som helt spontane ønsker. Det trengtes ingen organisering. Likevel er oppslutningen enorm. Alle i Tibet kjenner til denne «sivile ulydigheten».

Noen sier at «sivil ulydighet» av denne typen er ufarlig, at det rett og slett handler om ikke å feire Losar. De påstår at det er trygt å la være. Det er en individuell handling som går over en kort periode og innebærer derfor liten risiko. Dette er nok ikke helt riktig. De siste årene har militærmakten i Tibet vært så sterk at de tibetanske områder nå fortoner seg som fengsler. Når du kan bli arrestert for å lytte til musikk, blir det å droppe Losar-feiringen for en alvorlig «separatist»-aktivitet å regne. Noen tibetanere har til og med blitt arrestert for å spre rykter om å droppe feiringen.

Den kinesiske regjeringens behandling av tibetanerne er umenneskelig. Ethvert tibetansk krav er hånlig blitt trampet ned, ethvert tibetansk håp like hånlig knust. Den 14. Dalai Lama har ikke kunnet returnere til sitt hjemland på 50 år. Panchen Lama (etterfølgeren som ble utpekt som etterfølgeren i 1995, red. anm.) har vært savnet i 13 år. Buddhistlederen Tenzin Delek Rinpoche sitter fortsatt fengslet uten grunn.

Den 13. Dalai Lama (1876-1933) sa en gang: «Det tibetanske folk vil bli fratatt sine rettigheter og sin eiendom og bli inntrengernes slaver …». Den 70 år gamle moren til min venn, som er munk, gikk ut på gata i fjor for å protestere. Senere gikk en arbeidsgruppe fra dør til dør for å spørre hvorfor folk hadde deltatt i protesten. De ønsket kanskje tibetansk uavhengighet? Den gamle kvinnen svarte: «Uavhengighet eller ei. Jeg vet ikke, jeg forstår det heller ikke, men jeg vet godt at vi ikke har frihet, vi har ikke rettigheter. Jeg gikk ut på gata fordi jeg vil ha frihet og rettigheter.»

Tibetanere har aldri sluttet å fremme sine krav. Viktige dissensbegivenheter har funnet sted i 1959, 1969, 1979, 1989, 1999 … og helt fram til i fjor da antallet demonstrasjoner sjokkerte verden. Selvfølgelig svarer myndighetene med tungt bevæpnet militærpoliti, pansrede kjøretøyer og fengsel. Mennesker som lever med en slik vold, frykter vanligvis volden, og frykten gjør dem tause. Det er en taushet der «mennesker er dypt takknemlige», og en taushet der alt de kan gjøre, er å henge opp bønneflagg og dele ut lungta-er (vindhester) … Men denne gangen er det annerledes.

En eksiltibetaner besøkte nylig Lhasa, og etter kort tid vendte han tilbake til den frie verden. Han sendte meg et brev der han sa at han ved et tidligere besøk i Tibet alltid hadde blitt skuffet. Da hadde folk bare snakket om penger og moro. Men denne gangen var det helt annerledes, og han følte et gryende håp. En annen tibetansk venn reiste tilbake til flere byer i Tibet, og han ble oppløftet av de han møtte – fra offentlige representanter til gjetere fra hjembyen: «Jeg er blitt overrasket enda en gang. I fjor overrasket tibetanerne alle, og det gjør de i år igjen. Det er så fantastisk, vi står sammen igjen. Det gir folket håp.»

Det som er slående er at mine to venner hver for seg utrykker håp. Det er uvanlig, og det får meg til å tenke på det en tsjekkisk intellektuell en gang sa om forholdet mellom folket og urettferdige myndigheter: «Jo mer du oppfører deg som en slave og tjener og er full av frykt, desto mindre alvorlig tar myndighetene deg. Bare når du lar dem forstå at urettferdighet og despotisme ikke får fortsette uten kamp, kan du håpe at de til en viss grad vil begrense seg. Mennesker må aldri miste sin stolthet – uansett, ikke la seg kue av truslene eller underdanig trygle andre, og de må alltid fortelle sannheten. Når de gjør det, kan de utøve et en form for press fordi alt de gjøre vil stå i sterk kontrast til myndighetenes umenneskelige handlinger.»

Oversatt av Inger Johanne Luitjens

Tsering Woeser er Tibets mest kjente forfatter og blogger. Etter fjorårets opptøyer i Tibet ble hun av Kinas myndigheter satt under husarrest i Beijing. Hun er tildelt Den norske Forfatterforeningens ytringsfrihetspris.

Teksten er publisert i samarbeid med highpeakspureearth.com.

---
DEL