Uten grenser: Kinas nye mediestrategi

Kommunistregimet i Beijing skal bruke milliarder av kroner på å endre «feiloppfatninger» om Tibet i demokratiske land.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tsering Woeser ble født i Lhasa, Tibet, og utga på 1990-tallet magasinet Tibetansk litteratur. I 2003 skrev hun essaysamlingen Tibet-notater, som ble forbudt i Kina.

50 år etter tibetanernes opprør våren 1959, og den 14. Dalai Lamas flukt, har den kinesiske regjeringen våknet med et brak og i all hast erklært en såkalt frigjøringsdag for trellene.

Plutselig slår hele landet på stortromma for Tibet. Hver time kan vi se programmer på tv som kontrasterer det nye Tibet med det gamle: Sitter du i en taxi i Beijing, kan du høre hvordan radiostasjoner hamrer ut budskapet om den rystende forvandlingen av Tibet, mens de samme meldingene formidles til utlandet, og internett har flommet over av dem.

Selv et kvalitetsmagasin som Sanlian Life Weekly har produsert et spesialnummer om «Femtiårsjubileet for Tibets demokratiske revolusjon». Ifølge Tibet-forskeren Elliot Sperling er det «ingenting subtilt over dette: Kina er fullt bestemt på å dominere det tibetanske historiesynet, uansett om det krever bruk av tvang eller til og med vold.»

I denne tvangsinnførte omskrivingen av historien, som det er nedlagt betydelige ressurser i, veves gjerne nye fraser sammen med gamle klisjeer. En av disse nye frasene – som har blitt et slags slagord – er «feiloppfatninger». Termen har vist seg nyttig for alle som promoterer Kinas myke makt.

Du Yonbing fra Beijings Senter for Tibet-studier skrev nylig artikkelen «Vesten har omfattende feiloppfatninger om Tibet», som har blitt overøst med ros fra de offisielle mediene. Han er opptatt av «feiloppfatningen om Tibets utvikling og modernisering».

Dette fremstår som en politisk korrekt tese hvor et konsept etter all sannsynlighet har blitt omdefinert ved hjelp av en stråmann. Forsker Du hevder at «enhver etnisk gruppe i verden [og dette inkluderer naturligvis tibetanerne] har rett til å ta del i fremskrittene som er oppnådd gjennom sosial utvikling, teknologiske fremskritt og modernisering», men også at «noen folk fra Vesten ikke ønsker å se den tibetanske kulturen utvikle seg og tilpasse seg moderniteten».

Dette lyder som en god intensjon, vi bør ikke forkaste modernisering; især har de som har gjennomgått modernisering ingen grunn til å hindre andre fra å søke den. Men Dus mekaniske og materialistiske syn på «modernisering» gir rasjonaliserte karakteristikker av noen med andre motiver. En tibetaner traff hodet på spikeren da han leverte en anmodning til myndighetene: «Tibet trenger å bli moderne, men å bli moderne er ikke det samme som å bli Han» [Kinas dominerende etniske gruppe, red. anm.].

Overseas Times i USA, en amerikansk gren av Kinas People’s Daily, har også en artikkel som kritiserer de vestlige «feiloppfatningene» om Tibet. Nyhetsorganer av denne typen trenger ikke å pynte påstandene sine med akademiske referanser, de annonserer rett ut hva som er ambisjonene:

«Hvordan kan Kina effektivt forandre Vestens feiloppfatninger av Tibet? Det finnes kun én fremgangsmåte: Vi må bli mektige nok til å kontrollere hoveddiskursen i det internasjonale samfunnet… slik at vi kan fastsette reglene for spillet om hovedstrømningene i det internasjonale samfunnet: Den dagen det skjer, vil Vestens ‘feiloppfatninger’ av Tibet ta slutt.»

Kina har ressursene som trengs for å sette dette ut i livet. Det ble nylig kjent at i jakten på «diskurs-makt» har den kinesiske regjeringen bevilget 15 milliarder yuan (omtrent 12 mlliarder norske kroner) til Xinhua, People’s Daily og tv-kanalen CCTV. Ordren går på å etablere seg utenlands gjennom høyprofilert mediearbeid, og dermed realisere drømmen uttrykt i Overseas Times.

Men rikdom er ikke det samme som sannhet. En utenlandsk journalist fortalte meg at han nylig ble kontaktet av en høytstående person fra avisa Xinhua og spurt om hvordan man kunne oppnå diskursmakt i Vesten. Han ga et brilliant svar: «Oppsummert: posisjonering».

Så forklarte han: «Dere i Xinhua har en posisjon som talspersoner, som ikke kan vurdere om nyhetene dere rapporterer er sanne eller ikke. Derfor er dere ute av stand til å etablere diskursmakt. Vi, på den andre siden, er posisjonert for å tjene penger. For å tjene penger, må vi tilby sannferdig journalistikk, og det er en forutsetning for å oppnå autoritet i diskursverdenen.» Da Xinhua-representanten hørte dette, ble han ukomfortabel.

En gang var Sovjetunionen mektigere enn til og med Kina, og utallige mennesker feilbedømte landet. Men i dag er det allment anerkjent at Sovjetunionen sto for noe av det samme som fascismen. For menneskeheten var regimet «det 20. århundrets store forbrytelse». Verden endrer seg, dommen kommer senere.

Oversatt av Audhild Skoglund.

---
DEL