Uten grenser: Irans paradoksale valg

Norske politikere bør slutte kun å møte mannlige politikere i Teheran. Det er kvinnebevegelsen som nå trenger kontakt foran valget 12. juni.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nyhetene rundt den iranske kvinnebevegelsen har de siste månedene handlet mest om vår «Én million underskrifter»-kampanje. Den har nå har utviklet seg til en samfunnsbevegelse.

Vår underskriftkampanje for økte kvinnerettigheter har vunnet viktige priser så langt i 2009: Simone de Beauvoir-prisen i Frankrike og nå i slutten av mars en pris fra den amerikanske Feminist Majority Foundation. Underskriftkampanjens nettside vant også pris fra det tyske nyhetsbyrået Deutsche Welle.

Denne internasjonale erkjennelsen, og støtten fra feminister verden over, har gitt oss mer energi og pågangsmot i vår kamp mot diskriminering og for likestilling. Samtidig har presset mot kvinnebevegelsen i Iran, og spesielt mot vår underskriftkampanje, økt i det siste. Flere av våre aktivister sitter enten i fengsel eller er tilkalt til retten.

Styresmaktene vil hindre oss kvinneaktivister fra igjen å holde en markering som den demonstrasjonen vi gjennomførte 12. juni 2007. Dette synes spesielt viktig å hindre nå som det skal være presidentvalg samme dag i år.

Facebook lovlig

En journalist fra den statlige internasjonale TV-kanalen, Press TV, kontaktet meg rett før den internasjonale kvinnedagen for å få et intervju. Jeg spurte om det gjaldt 8. mars, men hun kunne ikke gi et direkte svar.

Jeg tenkte først at hun kanskje hadde kontaktet feil person. Jeg fortalte journalisten at jeg ikke har noe imot å snakke med den statlige TV-kanalen, men spurte henne om det ikke er merkelig at jeg er fratatt retten til å reise utenlands, og de likevel vil sende min stemme til utlandet. Hun smilte …

Det politiske og sosiale klimaet i Iran, som det geografiske, er så varierende og til og med paradoksalt, og derfor er nesten umulig å spå hva som vil skje fram mot valget 12. juni. Hvert fjerde år, når det nærmer seg et nytt presidentvalg, blir den harde politikken litt mykere, for å øke folkets valgdeltakelse.

Et eksempel er filtrerte nettsider som youtube og facebook er blitt åpnet igjen, to måneder før presidentvalget. Et annet eksempel er at hijab-politiet blir mindre synlig på gatene i de store byene.

Men situasjonen er noe helt annen for samfunnsaktivister, spesielt kvinneaktivister og studentbevegelsen, som myndighetene prøver å fjerne fra det offentlige rom, siden de har et stort potensial for å markere den misnøyen som faktisk eksisterer i samfunnet. Det var en stor studentprotest ved flere av universitetene nå i mars. Flere studenter ble arrestert og fengslet.

Arrestasjon var også svaret til noen mødre som 20. mars ville markere den persiske nyttårstradisjonen, newroz, foran fengslet der deres sønner og døtre, studentaktivistene, satt. I et annet tilfelle ble tolv kvinneaktivister arrestert i midten av mars. De var på vei for å besøke familien til en ung kvinnelig lege som for ett år siden ble arrestert på gata av hijabpolitiet, satt i glattcelle. Etter 48 timer var hun død. Ingen er tiltalt for dette drapet, tross flere kampanjer som menneskerettaktivister har arrangert.

Kvinners valgkrav

Flere politiske partier og samfunnsbevegelser setter presidentvalget i juni høyt på dagsordenen. Et sentralt tema i debatten er om hvilken politikk som bør følges nå, for å sikre et valgresultat som kan begrense makten til de konservative og høyreradikale. Bør det bli en valgkamp basert på «person», «krav» eller «program»?

Det interessante er at slagordet «Forandring», som lenge er blitt brukt av iranske feminister og av vår underskriftkampanje, er blitt til et nøkkelord i valgprogrammet til flere av de moderate presidentkandidatene, som Mir Hossein Mousavi og Mehdi Karrubi. Moderate kandidater kommer med valgløfter om forandring og reformer, men spørsmålet er om de får nok makt til å holde sine løfter.

Etter at Mohammad Khatami (president fra 1997 til 2005) i mars trakk sitt kandidatur fra presidentvalget, prøver studentbevegelsen å overtale Abdullah Nouri til å stille som presidentkandidat. Nouri er en moderat geistlig som satt i fengsel i to år for kritikk av Irans øverste leder, Ayatollah Khamenei. En stor del av de sivile bevegelsene prøver å sette «krav» og «program» på dagsorden istedenfor å fokusere på «person», det vil si på enkeltkandidater. Reformbevegelsen vil på denne måten finne en annen måte enn boikott for å kunne påvirke den iranske politikken.

Man kan spørre nå hva er kvinnenes rolle i dette maktspillet? Det er noen kvinner som fortsatt registrerer seg som presidentkandidater, til tross for at Vokterrådet bestandig har sagt at kvinner etter grunnloven ikke kan stille. Men en kan trygt si at det var kvinnebevegelsen som foreslo fokus på «folkets krav og behov» i debatten om deltakelse eller boikott av presidentvalget.

Det gjenstår å se hvilket kvinneprogram de moderate kandidatene kommer med. Det er nå mulig at også kvinnebevegelsen, basert på minimumskrav, deltar i en reformvennlig koalisjon. Et slikt minimumskrav kan være at forslaget om ratifisering av FNs konvensjon mot kvinnediskriminering på nytt sendes til Parlamentet, og nå vedtas. For å oppnå dette, er det også viktig med internasjonalt press på styresmaktene i Iran, fra menneskerettighetsorganisasjoner og fra land som Norge, som har et meget godt rykte i menneskerettighetsspørsmål.

«Hva kan vi gjøre for dere?»

Dette er spørsmålet iranske aktivister bestandig får fra norske menneskerettighetsaktivister. Det er et godt spørsmål. Som et lite eksempel på kontrastene: Da dere 10. desember 2008 feiret Menneskerettighetserklæringens 60-års dag på skoler og i seminarer, var vi vitne til at nobelprisvinner Shirin Ebadis Senter for menneskerettighetsforsvarere ble angrepet av politiet og stengt. I samme periode ble flere menneskerettighetsaktivister og folk med andre livssyn og religion enn det offisielle, arrestert og fengslet.

Norge er et viktig medlem i FN, spesielt når det gjelder fred, utvikling og menneskerettigheter. Norske ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) er veldig aktive i flere land. I land som Iran, hvor det sivile samfunn er svakt og under press fra myndighetene, blir kontakten mellom internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner og iranske samfunnsaktivister meget vanskelig. FN-kontorene, og til og med FN-organisasjoner som UNICEF, jobber og koordinerer mest med de statlige organene i Iran.

Det er enkelt å sette enkeltmennesker i fare, som når Norge skal sende iranske asylsøkere tilbake til Iran. Et eksempel som jeg kjenner fra 2005: Norsk utlendingsmyndigheter (UDI) sendte da sine representanter til Iran for å undersøke om iranske asylsøkerne, spesielt de kvinnelige, hadde sagt sannheten om forholdene i landet. Jeg var blant de som ble spurt. Men dere kan tenke dere at selv om disse iranerne ikke hadde krav på politisk asyl, kunne hjemsendelsen sette dem og familien i stor fare – i og med at hjemsendelsen bare kunne gjøres med samtykke fra iranske styresmakter.

En ny dialog

Generelt møter de som vil undersøke brudd på menneskerettighetene i Iran alle slags hindringer, til og med representanter fra FN, hvis de vil ha kontakt med iranske samfunnsaktivister. Metoden er å nekte visum til de uavhengige organisasjoner og legge press på iranske aktivister for ikke å ta kontakt med utlendinger.

Et eksempel er da den tidligere norske statsministeren Kjell Magne Bondevik hadde en todagers reise til Iran i oktober 2008. Bondevik står for religiøs toleranse og pluralisme, men han fikk ikke møte menneskerettighetsaktivister og uavhengige religiøse minoriteter på denne reisen. Og det er viktig å presse på for å få. For mye av kontakten har til nå vært kun mellom to stater.

Jeg mener det viktigste land som Norge kan gjøre for oss, er å gi større tyngde til og press på menneskerettighetsspørsmål i politikken overfor Iran. Dialog er et viktig begrep, men det er viktig å merke seg at dialog ikke må begrenses til møter og forhandlinger med landets styresmakter.

Dialog må også inkludere det sivile samfunn, som uavhengige kvinneorganisasjoner.

Parvin Ardalan er en av Irans ledende opposisjonelle. I fjor vant hun Olof Palme-prisen, men ble nektet utreise til Sverige. I februar fikk hun seks måneders fengselsstraff for å ha demonstrert.
Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

---
DEL