Uten grenser: Hvor skal man leve?

På Cuba er alle mekanismer skapt for å undertrykke og ingen for å kreve rettigheter. 50 år etter revolusjonen kan vi stadig se langt etter drømmen om bedre tider.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

På Cuba har det nylig blitt opprettet en ny pensjonslov. Kort oppsummert betyr det at pensjonsalderen for både kvinner og menn øker med fem år. Svaret på hvorfor det er blitt slik, er svært enkelt: Den produktive delen av befolkningen blir stadig eldre.

Etter babyboomen på 1960- tallet, da en stor del av befolkningen trodde på løftene om sosial rettferdighet, har befolkningsveksten avtatt betraktelig, og på samme måte som den cubanske regjeringen, som betraktes som en gjeng med gamlinger, har befolkningen blitt gammel. En vesentlig andel av landets emigranter, er unge.

Generelt står det dårlig til med samfunnet for tiden, det kan ikke se framover. Det er som når man løper og løper mot linjen i horisonten, men man når aldri fram. Løftene om forbedring har forsvunnet ut i løse luften, uten løsninger. Det som på et bestemt tidspunkt utgjorde et resultat, er blitt redusert til desperasjon. Det er tilfellet når det gjelder helse og utdanning.

Men et av de største problemene som bremser framveksten av den nye familien, er boligproblemet. I et gjennomsnittelig cubansk hjem i dag bor det tre generasjoner. I tillegg til dette er mer enn 80 prosent av boligene i hele landet i dårlig stand.

I 1953 i sin forsvarstale, etter overfallet på Moncada-basen, lovte Fidel Castro den cubanske befolkningen forbedringer i boligsituasjonen, og da spesielt for bøndenes del som bor på indianervis i hus laget av palmetrær, også kjent som «bohíos». Under orkantiden, som er svært lang på Cuba – fra juni til november – er det denne typen hus som er mest utsatt. I fjor, gjennom en periode med svært høy syklonaktivitet, ble titusenvis av slike hus borte.

En annen faktor som ikke gjør situasjonen bedre, er det faktum at boligene ikke vedlikeholdes, noe som bør være den «allmektige» statens ansvar, ettersom befolkningen selv ikke har mulighet til å skaffe seg de nødvendige ressursene for å gjøre det selv. Kun noen av de nødvendige materialene selges i butikker, men den gjennomsnittelige cubaner har ikke tilgang til disse med en gjennomsnittslønn på 385 nasjonale pesos i måneden. Det tilsvarer omtrent 16 cuc (konvertibel cubansk peso). For å ta et eksempel, koster en sekk sement 6,90 cuc, halvparten av det en arbeider tjener.

Samtidig er regjeringen mot et hvilket som helst initiativ til bygging av boliger med egne midler, hvor man bruker hva som helst for å reise et tak. Den 30. mars, etter flere dager med konfrontasjon med befolkningen i provinsen Holguín, i selve senteret av kommunen, ble det gjennomført en «tilbakeføring» av kollektive boliger (regjeringen bruker ikke ordet «å fordrive», dette for å distansere seg til den kapitalistiske fortiden), i en bydel kjent som Camino de San Andrés. Det var flere dager med sammenstøt med befolkningen i området, hvor omkring 100 personer demonstrerte i gatene – et uvanlig antall i dette landet.

Og de som ikke kjenner til det som foregår på innsiden av denne øya, spør alltid når vi forteller om situasjonen: Hvorfor demonstrerer ikke folk i gatene? Det er et godt spørsmål for den som ikke har levd under totalitarismen, som ikke er det samme som et diktatur. Totalitarisme betyr en sterk innblanding i alle områder av den nasjonale sfæren, hvor hele statsmakten er samlet på hendene til en gruppe eller et parti som overhodet ikke tillater den frie handling.

På Cuba er alle mekanismer skapt for å undertrykke og ingen for å kreve rettigheter. I en periode brukte regjeringen ressurser som man antok skulle brukes til å løse det alvorlige boligproblemet, til å grave tunneler til det som ble kalt «hele folkets krig». Folket kritiserte i stillhet denne ødslingen med ressurser, som gikk på bekostning av de behovene som fantes i samfunnet. Det er bare nødvendig med et lite besøk i bydelene i hovedstaden for å legge merke til at noen av dem ser ut som om de nylig ble bombet. Det skyldes ikke krigen de sa skulle komme, men som aldri kom, men det mangelfulle vedlikeholdet av boliger, og veier som er svært uframkommelige.

Å skape et barn har blitt en pinlig affære, det innebærer alt fra å skaffe seg en vugge til å finne et sted å sette den. Fra 2025 vil det bli svært vanskelig å finne arbeidere i dette landet, men nærmest umulig å håpe på å finne et hus hvor man kan leve.

Marta Beatriz Roque Cabello er en av Cubas mest kjente opposisjonelle stemmer. Hun er økonom og har vært fengslet en rekke ganger for sine regimekritiske ytringer.

---
DEL