Internasjonal spaltist: Håp i koleraens tid

En kolera-epidemi har fått verdens ledere til å kreve Mugabes avgang. En humanitær katastrofe kan løse Zimbabwes krise.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Levekårene i Zimbabwe legger alt til rette for et opprør som selv det militære kan være i stand til å støtte. En ny beløpsgrense for uttak i banker og endeløse køer nøret opp under kampene i landet som gjenspeilet den bitre stemningen i Harare, og det er et tegn på at tiden kan være i ferd med å renne ut for president Robert Mugabe.

Å løse alle krisene i Zimbabwe er en umulig oppgave for myndighetene. Oppmøtet på skolene falt med 20 prosent etter at fire av landets største helseforetak nå har stengt dørene midt i et kolerautbrudd og mens AIDS og malaria krever stadig mer. Børsen har sluttet å handle. Gruvene stenger mens halvparten av befolkningen vil trenge matforsyninger utenfra i januar.

Likevel gir president Mugabe og hans parti Zanu-PF ikke etter i samtalene om maktfordeling med opposisjonen. Alt tyder på at regimet ønsker all makt eller ingenting. Økonomen Enoch Moyo tilskriver noen av frustrasjonene blant folket den fullstendige «dollariseringen» av økonomien, noe som har satt offentlig sektor og halvstatlige selskaper ut av spill idet de stadig får betalt i verdiløs lokal valuta. Men han frykter at en militær overtakelse føre til enda mer kaos enn det man så i Liberia eller Sierra Leone.

Det er rimelig å anta at dersom et stort opprør skulle skje, vil det foregå i fred og ro og med minimal motstand. Kanskje vil det være en utvei fra en politisk situasjon som står i stampe. Koleraepidemien blir stadig verre. Manglende kapasitet til å takle sammenbruddet av vann- og kloakksystemet betyr at sykdommen, som har drept mer enn 500 mennesker, neppe vil forsvinne av seg selv. Zanu-PF har en tidsinnstilt bombe i hendene.

Til tross for skrekkelige konsekvenser har epidemien gitt opposisjonen, Morgen Tsvangirai og Movement for Democracy (MDC), en kjærkommen brekkstang. «MDC har klart mest å vinne på dette kaoset. Partiet vil ikke forhaste seg med å avslutte situasjonen,» sier Gibson Zembe, og gjengir med dette et utbredt standpunkt.

Sannsynligheten for at koleraen kunne spre seg til nabolandene, gjorde at flere appellerte til å finne en løsning på Zimbabwes åtte år lange politiske og økonomiske krise. Sør-Afrikas president Kgalema Molanthe advarte mot «implosjon og kollaps» med mindre en rettmessig regjering kunne dannes og ta ansvar. Kofi Annan la skylden på den regionale utviklingskommisjonen i det sørlige Afrika (SADC) for ikke å foreta seg noe aktivt i Zimbabwe-krisen. Slike uttalelser er musikk i MDCs ører, som ser enhver krise i Zimbabwe som en svekkelse av Zanu-PFs makt.

Siden Tsvangirai vant valget 29. mars, har ikke Zimbabwe hatt noen fungerende regjering. Vold mot MDC-tilhengere gjorde at Tsvangirai valgte å trekke seg fra en ny valgomgang. Senere ble han enig med Mugabe og lederen for en utbrytergruppe fra MDC om å danne en samlingsregjering. Samtalene skulle ende med et forlik om endringer i grunnloven som skulle skape en statsministerposisjon, en post som var ment for Tsvangirai. Men forliket, som var ment å skulle bane vei for nye valg under en ny grunnlov 18 måneder senere, rotet seg bort i en krangel om posisjoner.

MDC håper nå at en ny mekler vil ordne opp i den fastlåste situasjonen, da de mener at Zanu-PF ikke er oppriktige. Partiet viser til at deres medlemmer stadig blir arrestert samt til at sentralbanksjef Gideon Gono er gjenvalgt til nok en femårsperiode. Den foreløpige avtalen om maktdeling tillater ingen slike utnevnelser før det er enighet om regjeringen. Gono er den mektigste mannen i landet etter presidenten. Han har fått skylden for sammenbruddet i valutasystemet som har verdens høyeste inflasjonsrate, for tiden anslått til 231 millioner prosent.

Det kan hjelpe at Botswana, som er sterkt kritisk til Mugabe, overtar formannskapet i SADC fra Sør-Afrika i august. Presidenten der, Ian Khama, er en av regionens sterkeste Mugabe-kritikere. Spenningene mellom de to landene økte idet Khama nektet å anerkjenne Mugabes «seier» i enmannsparaden som nyvalget i juni var. Mugabe kalte det «en ekstremt sterk provokasjon» da Khama oppfordret til en ny avstemning med internasjonale observatører i Zimbabwe.

Det er ikke godt å si hva neste stadium av situasjonen i Zimbabwe vil bli. Men symptomene er tydelige. Blant dem er en humanitær katastrofe. Ironisk nok kan det faktum at denne stadig blir verre, være det som må til for å få lederne i regionen til å gjøre den nødvendige ekstra innsatsen for å presse fram demokrati.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Sande Larsen

Wilson Hohwa er utdannet journalist. Han er født, oppvokst og utdannet i Zimbabwe – nå politisk korrespondent i den sørafrikanske avisa Business Day.

---
DEL