Uten grenser: Gå i deg selv!

Obama kopierte Gandhi, Koranen og Jefferson da han ba oss om å gå i oss selv, ikke i USAs politikk.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Er du lei av å høre om USA-president Barack Obamas tale i Kairo 4. juni? Jeg også.

Så du kan puste lettet ut, kjære norske leser, for denne spalten handler egentlig ikke om talen hans. Den handler snarere om den internasjonale responsen på den. I disse reaksjonene ligger svaret på hvorfor talen, «som ga gjenlyd over hele verden», faktisk ikke ble hørt i det hele tatt.

Mindre enn 24 timer etter at Obama ga sine uttalelser, rapporterte mediekommentatorer (meg selv inkludert) at muslimer elsket talen, men at de sa at ord ikke er nok. De trenger å se handling.

Min egen Facebook-gruppe bekreftet dette inntrykket. Da jeg spurte om deres refleksjoner rundt talen, skrev muslimer fra Indonesia til India, Skandinavia og Amerika for å understreke at «vi venter på handling».

Og der er det problemene begynner. Handling fra hvem? Den uuttalte forventningen er at «handling» tilsvarer «en bedre amerikansk utenrikspolitikk». Khalas. Total stopp. Slutt på den fortellingen.

Men vi mister da Obamas dypere poeng: Ved å utfordre de steile polaritetene av enten-eller, argumenterer presidenten for at handling er alles ansvar. Det er ikke bare USAs plikt. Det er en oppgave for oss alle: arabere, jøder, vestlige, amerikanere, muslimer, kristne, palestinere, politikere, israelere og ja, til og med for ateister.

Muslimer (og ikke-muslimer) legger bare opp til at de selv blir misfornøyde, hvis vi da ikke alle adopterer den gandhiske etikk om å «være den endringen du har lyst til å se» (Mahatma Gandhi, 1869-1948). Ved å ignorere dette gjennomtrengende budskapet, faller vi rett tilbake til fella med å se «endringer» gjennom dogmatikkens linse – som er ingen endring i det hele tatt.

Hvordan kan vi alle handle, ifølge Obama? Ved å løsne vårt grep rundt behagelige fortellinger basert på stammepregede, nasjonale eller ideologiske fortellinger om hvem vi er og hvem andre er. Som en muslim, for eksempel, må jeg spørre: Er muslimer bare ofre? Hva med problemene med interne, voldelige konflikter innen islam, noe som begynte rett etter profeten Muhammeds død – det vil altså si århundrer før europeerne begynte sin kolonisering, og til og med lenger før den jødiske staten Israel eksisterte? Er det ikke mulig å se muslimer som mennesker med egen hjerne og energi, snarere enn som barn som er uegnet til å ta avgjørelser, inkludert veldig dårlige avgjørelser?

Obama vil at vi skal være voksne først og fremst. Noe som betyr at selvgranskning og smertefulle spørsmål om våre kulturelle myter vil være nødvendig for at hans visjon skal bli realisert. Dette høres nobelt ut, men i realiteten er det forstyrrende og upassende. Årsaken er at dette betyr at det er langt mer å reformere enn bare USAs utenrikspolitikk.

Som en utdannet innen historiefaget er jeg bare altfor klar over at slike reformer tar tid. USA ble i seg selv grunnlagt som et teokrati med prester som kunne være dødelig dogmatiske. Landet trengte flere generasjoner for å finne ut av en praktisk måte å separere kirke og stat.

Likevel, denne innsatsen krevde stemmer med moralsk mot, som kunne tvile på kristendommens perfekthet. En av de stemmene tilhørte Thomas Jefferson, som ga råd til sin nevø: «Rist av deg all frykt for servile fordommer… Still modig spørsmål selv ved eksistensen av en gud fordi, hvis det finnes noen, så må han mer anerkjenne fornuftens kraft enn kneblet frykt.»

La meg klargjøre: Jeg antyder ikke at muslimer ville ha hørt Obamas dypere budskap hvis han hadde prediket rasjonalitet over religion i Kairo. Ikke i det hele tatt! Men for å hjelpe oss å sette pris på hans budskap om selvkritikk, så kunne han ha sitert ett vers til fra Koranen: «Gud endrer ikke et folks situasjon før de endrer hva som er i dem selv» (sure 13:11).

Obama plasserte faktisk dette prinsippet i sentrum av sin egen presidentkampanje da han bekjentgjorde overfor amerikanerne: «Vi er endringen vi har ventet på!» Bruk så dette prinsippet etter Kairo-talen: Hvis muslimer og ikke-muslimer «venter på handling», vel, da er vi handlingen vi har ventet på.

Nye politiske taler vil bare kunne gå så langt. Skal vi få til en helt ny politikk, så må vi se dypt inn oss selv.

---
DEL