Internasjonal spaltist: Bør vi elske USA nå?

Nok en gang ser verden til USA med sinne og håp. Hva sier det om oss?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nylig hadde jeg middag hjemme for studentene mine ved New York University, for å markere valgresultatet 4. november. I en ellers lystig samtale ble to av amerikanerne sinte på noen av de utenlandske studentene da de hyllet USA for å ha valgt en svart mann.

«Så nå liker dere oss fordi vi har gjort noe deres land aldri ville finne på,» glefset en av de amerikanske studentene. «Hva med litt selvkritikk?» «Hykleri,» mumlet en av de andre i retning utlendingene.

En lang, pinlig pause fulgte. Jeg skjønte at utenlandsstudentene var enige, men visste ikke hvordan jeg skulle uttrykke det. Men så skjøt jeg inn: «Kanskje vi kan se dette på en positiv måte».
Jeg henvendte meg til utenlandsstudentene. «Dere skal ha takk for at dere venter dere så mye av USA. Deres store forventninger avdekker en langt større tro på USA enn man finner i deres hjemland. Enten dere vil innrømme det eller ei, respekterer dere idealet amerikansk lederskap, og i likhet med dere slutter jeg meg til dette synet.»

Omtrent halvparten av utenlandsstudentene bifalt disse synspunktene. Resten likte slett ikke å høre at de «sluttet seg til» noe amerikansk. Derfor gikk jeg ett skritt videre og minnet dem om at amerikanske nyvinninger har en konkret historie når det gjelder å bli frivillig innlemmet andre steder. Med «nyvinninger» mener jeg ikke hip hop, hurtigmat, ipod eller dametruser med bilde av Snurre Sprett (som kan kjøpes i en hvilken som helst souk i Damaskus), men noe langt mer alvorlig.

I den tankevekkende A Call for Heresy: Why Dissent Is Vital to Islam and America (2007) skriver professoren Anouar Majid om Virginia-erklæringen, «verdens første sekulære konstitusjon». Denne dannet grunnlaget for den amerikanske grunnloven. Men selv før dette ble erklæringen raskt oversatt til fransk og italiensk og spredt over hele Europa, ifølge forfatteren.
Selvsagt kan amerikansk oppførsel også være et negativt eksempel for verden. I Moral Clarity: A Guide for Grown-Up Idealists (2008) viser filosofen Susan Neiman hvordan nazi-Tyskland rettferdiggjorde sine grusomheter med USAs segregering:

«Da Adolf Hitler ble kritisert for sin rasistiske politikk, nevnte han gjerne hvor mange lynsjinger som foregikk regelmessig i USA. Et SS-organ trykket i 1939 en plakat som siterte FDRs reaksjon på Krystallnatten: ‘Jeg kunne ikke tro at dette kunne skje i et sivilisert land på 1900-tallet.’ Men i stedet for å avbilde blodige lik av jøder og knuste butikkvinduer fra den tyske pogromen, viste plakaten bilder av svarte menn som hang fra trær i Sørstatene… På kort sikt virket Hitlers parallell, slik tilsvarende sammenlikninger gjør i dag. I Kina, Egypt og Malaysia har undertrykkende tiltak blitt forsvart av tjenestemenn der idet de viser til Patriot Act eller Guantánamo…»

USAs grunnlovsfedre forutså en slik utvikling og oppfordret amerikanere til å være på vakt. Den revolusjonære Thomas Paine, som på 1700-tallet forberedte arbeiderklassene på yankeenes frigjøring, uttrykte det klart: «Han som vil sikre sin egen frihet, må beskytte selv sine fiender mot undertrykking. Forsømmer han denne plikten, vil han berede grunnen for en praksis som til slutt vil ramme ham selv.»

Konklusjonen? Jeg mener at den nokså forhatte tanken om «amerikansk eksepsjonalisme» ikke betyr at USA er unntatt fra høye standarder for oppførsel. Tvert imot. USA har som plikt å leve opp til de høyeste standarder fordi hele verden ser til USA som et forbilde. Det er det tyngste, og det vakreste, ved amerikansk lederskap.

Kveldens største provokasjon for utenlandsstudentene kom da jeg sa dette: «Når dere fastslår at amerikansk lederskap har forsvunnet i en tid hvor Abu Ghraib har funnet sted, avslører dere faktisk en dyp respekt for USA. Dere vektlegger brudd på menneskerettighetene i Abu Ghraib i stedet for, la oss si, folkemord i Darfur, fordi Darfur er en multilateral fiasko, mens Abu Ghraib ligger i amerikanske hender. Dermed er USA fremdeles målet for hva vi er i stand til.»

Middagen fortsatte ut i de små timer. Studentene kjente en underlig trang til å fortsette å diskutere. USA har en egen evne til å engasjere oss. Nok et tegn på hvor mye vi setter pris på USA i livet vårt – og i psyken vår.

Oversatt av Ingrid Sande Larsen

Irshad Manji er en iransk-født, canadisk ytringsfrihetsforkjemper, forfatter av Hva er galt med islam i dag og leder av Moral Courage Project på New York University. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

---
DEL