Interessante studier i avvik 

Monster eller menneske? I serien Mindhunter graves det dypt i ubehagelig materiale for å finne ut av seriemorderens egentlige vesen. 

Kjetil Røed

Hva er det som får et menneske til å drepe, igjen og igjen? Må man være et monster for å gjøre monstrøse handlinger? Dette har kriminologer, sosiologer og filosofer grublet over til alle tider. Svarene ender gjerne opp med typologier: kategorier av mennesker, handlinger og forbryterske karaktertrekk. Problemet med det typiske er – som man kan tenke seg – at de, ja, er for allmenne. Vi kan kanskje sortere ut, og lokalisere (eller til og med foregripe), hva et menneske foretar seg eller kommer til å gjøre i fremtiden gjennom å organisere verden på denne måten – men har vi egentlig forstått de som står for udåden eller hvorfor de begikk dem?

David Finchers stilrene og behagelig langsomme Netflix-serie Mindhunter kretser rundt disse problemstillingene.

Mordere er også mennesker. I serien møter vi FBI-agentene Holden Ford (Jonathan Groff) og Bill Tench (Holt McCallany), som sammen forsker på seriemordere – hvem de er og hvordan de er i stand til å gjøre det de gjør. Gradvis etableres Avdeling for atferdsstudier – som vinner anerkjennelse for sine banebrytende funn og ukonvensjonelle metoder. I sine intervjuer med morderne legger FBI-agentene fra seg fordommene ved inngangsdøren og forsøker å se forbi de ureflekterte stereotypiene om massemordere som kun «fullstendig gale». Agentene snakker med mordere som har gjort de mest bestialske ting – uten å dømme dem. De behandles ikke som monstre som skal gjemmes bort bak lås og slå, men som individer med et mentalt liv som det er mulig å begripe, endog sympatisere med.

Må man være et monster for å gjøre monstrøse handlinger? 

Snart allierer de seg med psykologen Dr. Wendy Carr (Anna Torv), som hjelper dem med å få en mer vitenskapelig form på sine undersøkelser.

Sympatisk morder. Den første de intervjuer – en morder ved navn Edmund Kemper – fremstår som både mild og intelligent. Hans utseende og fremferd står i skarp kontrast til hans gjerninger, selv om han åpent – tilsynelatende uten anger – innrømmer alt sammen. Etter hvert kommer det for en dag at grunnen til hans myrderier er manglende kjærlighet og anerkjennelse: en fraværende mor og mangel på interesse fra det annet kjønn. Når han møtes med forakt og avvisning, er drap en vei ut for ham, siden han, på denne måten, kan gjenvinne en form for kontroll. Det er neppe noen som vil finne en slik «utvei» annet enn motbydelig, men det er friksjonen mellom det han har gjort, hans milde vesen, litt tafatte fremtoning, og åpenbare intelligens, som gjør at han vinner agentenes tillit.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.