Hva er det som får et menneske til å drepe, igjen og igjen? Må man være et monster for å gjøre monstrøse handlinger? Dette har kriminologer, sosiologer og filosofer grublet over til alle tider. Svarene ender gjerne opp med typologier: kategorier av mennesker, handlinger og forbryterske karaktertrekk. Problemet med det typiske er – som man kan tenke seg – at de, ja, er for allmenne. Vi kan kanskje sortere ut, og lokalisere (eller til og med foregripe), hva et menneske foretar seg eller kommer til å gjøre i fremtiden gjennom å organisere verden på denne måten – men har vi egentlig forstått de som står for udåden eller hvorfor de begikk dem?
David Finchers stilrene og behagelig langsomme Netflix-serie Mindhunter kretser rundt disse problemstillingene.
Mordere er også mennesker. I serien møter vi FBI-agentene Holden Ford (Jonathan Groff) og Bill Tench (Holt McCallany), som sammen forsker på seriemordere – hvem de er og hvordan de er i stand til å gjøre det de gjør. Gradvis etableres Avdeling for atferdsstudier – som vinner anerkjennelse for sine banebrytende funn og ukonvensjonelle metoder. I sine intervjuer med morderne legger FBI-agentene fra seg fordommene ved inngangsdøren og forsøker å se forbi de ureflekterte stereotypiene om massemordere som kun «fullstendig gale». Agentene snakker med mordere som har gjort de mest bestialske ting – uten å dømme dem. De behandles ikke som monstre som skal gjemmes bort bak lås og slå, men som individer med et mentalt liv som det er mulig å begripe, endog sympatisere med.
Må man være et monster for å gjøre monstrøse handlinger?
Snart allierer de seg med psykologen Dr. Wendy Carr (Anna Torv), som hjelper dem med å få en mer vitenskapelig form på sine undersøkelser.
Sympatisk morder. Den første de intervjuer – en morder ved navn Edmund Kemper – fremstår som både mild og intelligent. Hans utseende og fremferd står i skarp kontrast til hans gjerninger, selv om han åpent – tilsynelatende uten anger – innrømmer alt sammen. Etter hvert kommer det for en dag at grunnen til hans myrderier er manglende kjærlighet og anerkjennelse: en fraværende mor og mangel på interesse fra det annet kjønn. Når han møtes med forakt og avvisning, er drap en vei ut for ham, siden han, på denne måten, kan gjenvinne en form for kontroll. Det er neppe noen som vil finne en slik «utvei» annet enn motbydelig, men det er friksjonen mellom det han har gjort, hans milde vesen, litt tafatte fremtoning, og åpenbare intelligens, som gjør at han vinner agentenes tillit.
De kommer også nærmere sakens kjerne, nemlig at seriemordere gjerne starter tidlig med forskjellige former for avvikende atferd.
Menneske, ikke monster. Et av hovedmålene deres er å lokalisere akkurat hvor det gikk galt. Hva er egentlig avvikende atferd? Når ble denne atferden farlig? Når ble det å drepe forbundet med lyst og manglende medfølelse? Det er ingen klare svar i serien, men Ford og Tench finner ut at det avvikende ofte er trekk enhver, tilsynelatende normal, person kan kjenne seg igjen i. For kan vi egentlig, med hånden på hjertet, si at det ikke finnes et snev av noe uvanlig i oss? Er det ikke en fascinasjon eller dragning som kunne – om den ble utviklet – være farlig? Joda, de fleste av oss har et moralsk apparat og en evne til selvsensur som forhindrer at det verste grumset kommer frem i dagslys. Men likevel: Grunnen til at noen blir massemordere, er ikke at de er ubegripelige og fullstendig irrasjonelle, men – nesten alltid – at de har blitt sviktet som mennesker.
En slik erkjennelse er naturligvis vanskelig å holde fast ved i praksis når vi hører om handlingene – at noen har sex med hodet til en av dem han har drept, for eksempel. Men ser vi forbi slike vanvittige gjerninger, finnes det et sårbart menneske som søker kjærlighet. Disse to nivåene er ikke så lett å forene. Det er denne, potensielt traumatiserende, kjernen av undersøkelsene særlig Holden Ford nærmer seg når han forsøker å leve seg inn i mordernes psykologi og livshistorie.
Agentene snakker med mordere som har gjort de mest bestialske ting – uten å dømme dem.
Traumatisk kjerne. Mot slutten av serien – som åpenbart legger opp til flere sesonger – blir det stadig flere ekkoer av massemordernes trekk i Holdens eget liv. Han er hverken avvikende eller pervers, men detaljer speiles på måter som visker ut grensene mellom monstrene og den dannede og sympatiske Holden. Når han i siste episode bryter sammen, er det fordi han innser at Kemper er i ferd med å bli hans venn og fortrolige. Han er kommet så tett på «monsteret» at mennesket blir mer synlig enn de grusomme handlingene.
Det er mange ting å si om denne svært gode serien, men for min del er det dette jeg sitter igjen med: at det ikke finnes monstre, bare monstrøse handlinger. Denne enkle, nærmest banale, påpekningen blir alt annet enn banal i Mindhunter. Dette er en intelligent og lavmælt undersøkelse av forholdet mellom normalitet og avvik som ikke slår fast noen ting som helst, men åpner et refleksjonsrom som vi alle burde ta oss tid til å tenke i. Selv om det kan bli ubekvemt.
Seriens første sesong kan du se på Netflix.
