Intelligens i bullshitens tid

Vi får neppe oppleve kunstig intelligens i nær fremtid. Spørsmålet er hvordan vi kan få dumme maskiner til å tilrettelegge for menneskelig intelligens.

Kunstig intelligens har vært et yndet tema i populærkulturen, her i filmklassikeren Edward Saksehånd (1990). Men en tenkende og bevisst maskin ligger uoverskuelig langt frem i tid, sier filosofiprofessorene Ny Tid har snakket med.
Tori Aarseth
Aarseth er statsviter, og fast journalist i Ny Tid.

 

«Før snakket man om ‘fornuftens tidsalder’ og liknende. Vi lever dessverre i bullshitens tidsalder,» sier filosofiprofessor John Searle. Vi befinner oss på konferansen «Technology and the Human Future» i regi av Fritt Ord og The New York Review of Books. John Searle tar for seg hypen rundt kunstig intelligens – ideen om at bare maskiner kan regne fort nok, så vil de til slutt bli bevisste. Det er et velkjent tema innen science fiction-sjangeren, men kan det skje i virkeligheten? En hel fremvoksende industri med Google i spissen ser ut til å mene det. «Jeg holder foredrag for Google-ansatte og andre i bransjen av og til, og forteller dem at de snakker tull,» sier Searle til Ny Tid.

Luciano Floridi er professor i filosofi og informasjonsetikk ved Oxford University, hvor han også leder Oxford Internet Institute.
Luciano Floridi er professor i filosofi og informasjonsetikk ved Oxford University, hvor han også leder Oxford Internet Institute.

Semantikk er mer enn syntaks. Searle er kjent for argumentet om det kinesiske rommet, som tilbakeviser tanken om det han kaller «sterk» kunstig intelligens, altså at man kan bygge et menneskeliknende sinn. Argumentet går som følger: Sett at du satt i et rom og fikk matet inn kinesiske symboler. Der inne finnes et bibliotek som forteller deg hva du skal gjøre når du får bestemte symboler inn. Du leter opp de riktige svarene, og mater dem ut igjen, men du forstår likevel ikke et kløyva ord kinesisk. Searle forklarer: «Et dataprogram stokker bare symboler. Det manipulerer tegn etter mønster av en syntaks. Menneskelig kognisjon har noe mer enn en syntaks, den har semantikk. Syntaks er ikke tilstrekkelig for semantikk, for forståelse, og derfor er dataprogrammet ikke et sinn

Den såkalte Turing-testen, lansert av Alan Turing i 1950, er en mye brukt målestokk på maskinintelligens. Testen går ut på at en dommer kommuniserer med et menneske og en maskin ved hjelp av et tastatur. Hvis dommeren ikke klarer å skille hvem som er hvem, har maskinen bestått testen. Turing spådde at testen ville være bestått innen år 2000, men hittil er det ingen maskiner som har kommet i nærheten. Filosofiprofessor Luciano Floridi, som ofte har vært dommer i slike tester, gir oss en idé om hvorfor: «Hvis du stiller spørsmål som ‘Hva kan du gjøre med et par sko?’ i stedet for spørsmål av typen ‘Hva er hovedstaden i Frankrike?’, så får maskinen problemer. Et menneske vil si: ‘Jeg vet ikke jeg, du kan jo bruke skoen til å holde åpen en dør eller du kan spikre noe på veggen.’ Maskinen vil si ‘Jeg er ikke et leksikon.’»

John Searle er professor emeritus i filosofi ved University of California, Berkeley.
John Searle er professor emeritus i filosofi ved University of California, Berkeley.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.