Intellektuell revolusjon. Nå!

Vi trenger å vrake de totalitære tankene fra 68-opprøret. Men behovet for et oppgjør med, og et opprør mot, dagens vedtatte sannheter er minst like stort som for 40 år siden.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).
[2. mai] Denne helga markerer store deler av Europa, hvori inkludert denne publikasjon, at det er gått fire tiår siden studentopptøyene i Paris. Maidagene i 1968 ble slik på en større anti-autoritær bevegelse som har satt sitt preg på ettertiden, på godt og vondt.

I tråd med Ny Tids globale og komparative perspektiver kunne vi kanskje mer betont de mange alternative innfallsvinklene på tiåret som påvirket en hel generasjon. Det ene ligger i tidsfastsettelsen. For det første kan det påpekes at de internasjonale og studentledede opptøyene i liten grad preget Norge i 1968, snarere slo bevegelsen her gjennom først et par år senere.

For det andre kan man med rette si at det ikke var i 1968 at 68-opprøret virkelig inntraff. Det kan vel så gjerne spores til Martin Luther King Jr.s borgerrettighetsmarsj og «Jeg har en drøm»-tale i 1963. Eller til den gryende hippie-bevegelsen i California fra 1965. Eller til Vietnam-protestene i USA.

Og selv hvis man skulle velge seg 1968 som det symbolske opprørsåret, vil det være naturlig å kunne vise til noe helt annet enn de stort sett frie og rike studentene på Sorbonne-universitetet i Paris. Langt mer revolusjonære var studentene i Warsawa som 8. mars gikk ut i gatene og protesterte mot Polens kommunistregime, som i sin propaganda stemplet opprørerne som «sionister». Noe som medførte at polske jøder igjen måtte flykte fra landet som under andre verdenskrig huset Auschwitz.

Praha og Japan

Våren 1968, og Paris-opptøyene, hadde sitt grunnlag i utviklingen under reformisten Alexander Dubcek, en Praha-vår som ble slått brutalt ned av Sovjetunionens styrker i august. Da hadde mexicanske studenter kjempet for økte rettigheter i måneder opp mot sitt Mexico by-OL. Mens både unge i eksempelvis Japan og Jamaica også hadde sagt ifra om sitt syn på alt fra Vietnam-krigen til universitetsansettelser.

Slik handler opprøret også i 1968 om noe langt mer enn franske studenter, snarere om en vev av internasjonale hendelser som kulminerer i et symbolsk opprør for en bedre verden. Det handler en bevisstgjøring av mulighetene for radikalt å kunne påvirke det samfunnet man er en del av.

Det er nok av verdier å ta med seg videre fra denne tiden: Miljøengasjementet. Feminismen. Fredsbevegelsen. Solidaritetstanken. Autoritetsutfordringen. Mangfoldet. Den internasjonale inspirasjonen.

Samtidig ligger det også advarende lærdom i etterdønningene fra 68-opprøret. Utover på 70-tallet ble det anti-autoritære vendt til en ny autoritetstro. I protestene mot sine egne myndigheter og allierte vendte noen seg isteden mot internasjonale forbilder som Mao, Pol Pot og Enhver Hoxas fyrtårn i Albania. Dermed sviktet man arven fra King og de østeuropeiske studentenes opprør. Knefallet for, og flørten med, det totalitære bør begraves for godt i 2008.

Dagens fordumming

I vår tid trenger vi også et opprør, men nye tider krever nye løsninger. Det synes mer å være et intellektuelt og mentalt opprør enn et fysisk opprør som trengs. Lederen av Norsk Studentunion er inne på spennende perspektiver når han i denne utgaven etterlyser «et opprør mot systemtankegangen hvor man i liten grad lærer å være kritisk og tenke annerledes».

Det er i så måte nok å gripe fatt i på norske universiteter og høgskoler. Pensumlistene er påfallende eurosentriske og nasjonalistiske, på grensen til det fordummende. Som når faget idéhistorie på Universitetet i Oslo presenteres slik: «Idéhistorie er det historiske studiet av europeisk tenkning.»

Underforstått at mennesker utenfor «den europeiske og vestlige kulturkrets» ikke har tenkt tanker som er nevneverdige nok for et studium.

Slik kan det gå når Arne Næss’ utadvendte filosofihistorie ble fjernet fra pensum på 80-tallet. Ironisk nok som en konsekvens av 68-opprøret og dets etterdønninger med en forsimplende vending mot «europeisk kultur og tradisjon».

Studenter og andre endringsvillige har altså nok å gripe fatt i, nå i maidagene 40 år etter Paris-opptøyene. Det er i mangfoldsåret 2008 vi virkelig trenger en intellektuell revolusjon i Norge.

---
DEL