Integrering – verdikampen til Ny Tid

Ny Tids hovedoppslag i forrige nummer om Human Rights Service, over til sammen fem sider, konkluderes på lederplass med at HRS ikke trengs i debatten om integrering. Jeg skal ærlig innrømme at jeg personlig opplever Ny Tids lederartikkel som et nytt angrep på mitt menneskeverd. Jeg er født i Norge av pakistanske foreldre. Dessverre er […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ny Tids hovedoppslag i forrige nummer om Human Rights Service, over til sammen fem sider, konkluderes på lederplass med at HRS ikke trengs i debatten om integrering.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg personlig opplever Ny Tids lederartikkel som et nytt angrep på mitt menneskeverd. Jeg er født i Norge av pakistanske foreldre. Dessverre er jeg en av de mange som har kjent på kropp og sjel flere sentrale problemstillinger HRS har satt på dagsordenen. Men jeg, og andre med liknende erfaringer i HRS, diskvalifiseres av Ny Tid fra den videre offentlige debatten.

Norsk integreringspolitikk har utvilsomt kostet både mine kjære og meg selv dyrt. Erfaringene har gitt oss et grunnlag for å mene at politikken bør endres betydelig. Meningene til religiøse talsmenn, som Athar Akram i Muslimsk studentersamfunn og redaktør av Ung Muslim, synes ikke bare å være dyrebare for Ny Tid. De synes hellige. Som ung kvinne, født og oppvokst i et av verdens ledende land hva gjelder å bekjempe kjønnsdiskriminering og negative religiøse krefters innflytelse i folks dagligliv, som ikke minst sosialistene har bidratt til, klarer jeg ikke etter beste evne å fatte hva Ny Tids holdninger grunner i.

Jeg har vært aktivt engasjert i HRS siden organisasjonens oppstart. Jeg har derimot ikke vært et offentlig ansikt, dette for å beskytte mine nærmeste. Men etter gjentatte utfall mot HRS, som påstander om at vi ikke representerer innvandrere generelt, og kvinner spesielt, føler jeg meg presset til å komme mer personlig og åpent på banen. Tidligere har jeg anonymt båret frem stemmene til de tause, særlig i politiske fora, for å medvirke til at alle i landet mitt skal ha de samme muligheter og rettigheter. Jeg har øst av både unges og, ikke minst kvinners, erfaringer – erfaringer basert på at vi har bakgrunn i et ekstrempatriarkalsk samfunn. Leseren kan forledes til å tro at dette handler om landet Pakistan. Det gjør det også, men enda viktigere for oss i Norge er det at både pakistanske (og andre lands) undertrykkende tradisjoner og verdier har slått sterke røtter her. Jeg kan vanskelig si annet enn at Ny Tid, ved å undergrave helt saklige og faktiske forhold, i høy grad bidrar til at slik ukultur videreføres på norsk, og såkalt demokratisk, jord.

I mine skoledager lærte jeg om pluralisme. Jeg lærte også om teknikker for å avspore debatter man opplever som ubehagelige, ja, endog debatter som man til tross for ytringsfrihet og demokrati ikke ønsker. Saklig og nøktern informasjon settes til side. Latterliggjøres, minimaliseres, forvrenges. Jeg lærte om hvordan ytterliggående krefter kvittet seg med «plagsomme» stemmer ved å stemple dem ut av debatten. Stemmer som peker på forhold som rokker ved et ønsket eller villet bilde av samfunnet.

Ny Tids lederartikkel er basert på Athar Akrams personlige analyse av vår rapport «Ekteskap gjennom innvandring» (HRS 2005), der han behendig hopper over grunnkjernen; faren for at vi har fått et utbredt mønster av ufrivillige transkontinentale ekteskap, og også at den dokumenterte kontinuerlige hentingen av nye ektefeller i opprinnelseslandene er en betydelig, og kanskje også helt ødeleggende, bremse for en reell integrering. Grunnlagsmaterialet for denne rapporten er bestilt SSB-statistikk. Hvorfor vi har bestilt den handler om vår konkrete erfaring med ufrivillige transkontinentale ekteskap, der særlig unge norske statsborgere brukes i handel om visum til Vesten. En problematikk vårt tverrpolitiske lederskap mener er helt uønsket. Ny Tids leder siterer Akrams analyse som om den er selve sannheten. Vår rapport skal inneholde «flere selvmotsigelser, og feil av varierende alvorlighetsgrad, som enten tyder på forvrengning av virkeligheten, overdrivelser, udugelighet, inkompetanse, bevisst eller ubevist underslag av fakta eller en kombinasjon av alt dette.» Akrams detaljnivå og desperate forsøk på flisespikkeri for å flytte fokuset bort fra virkeligheten, er både åpenbart og ynkelig, og et regelrett forsøk på avsporing. Å påstå for eksempel at vi ikke har tatt høyde for at innvandrere også kan leve i samboerskap er morsomt – og tragisk. Noen av de (svært få!) som lever i «samboerskap,» kjenner jeg. Det er for eksempel unge kvinner som har latt seg bli kone nummer to fordi kjæresten er tvangsgiftet. De vier seg papirløst i moskeen. Vis meg ett muslimsk par som lever i «samboerskap» uten å ha fått velsignet ekteskapet i moskeen? Uansett er det helt avgjørende faktum dette: majoriteten i både 1. og 2. generasjon inngår ekteskap i opprinnelseslandet. Kan vi diskutere dette? Nei, sier Ny Tid. For de har blant annet bestemt seg for at HRS mener at alle henteekteskap er ufrivillige ekteskap, hvilket overhodet ikke stemmer. Men hvis Ny Tid ønsker fakta, kan kanskje følgende sitat fra vår rapport være interessant: «Selvsagt tror vi ikke at alle henteekteskap er tvangsekteskap, men vi tror at tallene kan gi en indikasjon på antallet, det vil si at mange av disse ekteskapene kan være tvangsekteskap.» (side 10).

Videre misbruker Ny Tids leder uttalelser fra SSB, der SSB tillegges å ha «anklaget» oss for å ha «feiltolket» materialet deres. Jeg lurer på om lederskribenten i Ny Tid har lest artikkelen i sin egen avis? Hva gjelder den tilsynelatende evigvarende diskusjonen med SSBs Lars Østby og hans hypoteser, faller den for lang å ta her. Jeg henviser derfor til kommentar av Rita Karlsen, daglig leder i HRS (www.rights.no), som også med sin fortid som forsker og metoderådgiver i Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon bør være kvalifisert til å mene noe om dette, selv om Ny tid og Akram vil det annerledes.

I HRS har vi tatt opp mange og tunge problemstillinger som andre aktører kanskje helst vil unngå i debatten. Ja, jeg kan skrive under på at deler av virkeligheten er ubehagelig. I stedet for å vie plassen til å filosofere over hypoteser, vil jeg derfor heller benytte anledningen til å peke på faktiske og vidtrekkende utfordringer i dag. I ulike publikasjoner har vi blant annet påvist at:

  • n kvinner ofte står uten mulighet for skilsmisse fordi de er frarøvet retten i islamske ekteskapskontrakter (ved ambassaden vår i Islamabad har de ikke «i manns minne» sett én eneste kontrakt som ligger til grunn for søknad om innvandring, der kvinnen har fått nedfelt denne retten, enten kvinnen er født «her eller der»),
  • n ca tre av fire i 2. generasjon gifter seg i opprinnelseslandet,
  • n gruppen barn og unge i Norge fra land der ufrivillige ekteskap er et utbredt fenomen, nå er på oppunder 80.000,
  • n ca 8000 jenter i Norge kommer fra land der kjønnslemlestelse praktiseres, og at hele 6000 av disse er fra høyrisikoland (minst 80 prosent utbredelse), samt at denne gruppen vokser svært raskt. Estimat fra andre land (som også refereres av eksperter her), antyder at så mange som 50 prosent av jenter fra høyrisikoland utsettes for lemlesting.

Den negative sosiale kontrollen i miljøene har grepet om seg, noe som særlig har fått store omkostninger for livskvaliteten og mulighetene for barn, unge og kvinner. Etter min mening er Ny Tids krav på lederplass om å legge om debatten, og å mene at det er en debatt som «vi kan og bør klare uten HRS» (hvem er egentlig dette «vi?»), et usedvanlig dårlig krav på flere måter. For det første er det regelrett diktatorisk å kreve eksklusjon av dem en selv definerer som meningsmotstandere, og for det andre trengs det mer enn et muntlig oppgjør med denne ukulturen, det trengs handling.

I HRS har vi dessuten en strategi, som jeg tror flere har noe å lære av: Vi har tatt mål av oss å aldri kritisere forhold hvis vi ikke samtidig har tiltaksforslag. Det er kanskje ikke de faktuelle forhold som HRS frembringer som skaper de skarpeste reaksjonene, men det er våre tiltaksforslag. Det er nemlig uendelig lett å kritisere. Det er langt verre å komme med målrettede tiltak.

La meg for ordens skyld føye til dette: Heldigvis har ikke «alle» opplevd å bli utsatt for overgrep i ekstrempatriarkatets navn. Men svært mange har det, og i HRS er vi overbevist om at langt flere står for tur «i dag og i morgen.» Spørsmålet er: skal vi overse dem, siden «noen» mener både å kunne bestemme «hvem» som skal få tale og «hvem» som skal lyttes til? Det er i så fall intet mindre enn et farvel til ytringsfriheten, og et farvel til likeverd og likestilling.

Men la meg avslutte med dette: Ny Tid fortjener ros for sin åpenhet om hvilke verdier avisen kjemper for.

Nighet Shafi, Human Rights Service.

---
DEL

Legg igjen et svar