Integrering som skalkeskjul

En politisk ukorrekt satire over amerikanske rasekonflikter viser hvorfor «trigger warnings» er en fryktelig dårlig idé. 

Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

Paul Beatty:
The Sellout
Farrar, Strauss and Giroux, 2015

Som all vellykket satire har The Sellout en god dose alvor. Tidlig i romanen blir protagonistens far skutt av politiet i en altfor gjenkjennelig scene: Han blir stoppet i bilen og får en leksjon samt en solid bot av politiet, og protesterer på det han opplever som urettferdig behandling: «Either you give me the ticket or the lecture, but you can’t give me both.» Kort tid etter har politiet nok et liv på samvittigheten.

Avsporinger. Både aktivistgrupper og skribenter, som Black Lives Matter og Ta-Nehisi Coates, har vist hvordan rasismen på ingen måte er forsvunnet fra USA, og at afroamerikanske rollemodeller i liten grad bøter på problemene. Beatty går så langt som å hevde at en svart president til og med kan bidra til å skyggelegge konfliktene: «Here, in America, ’integration’ can be a cover-up. ’I’m not racist. My prom date, second cousin, my president is black (or whatever).’»

Beatty kan gjennom fiksjonsformen stille spørsmål uten å havne på den ene eller andre siden i en debatt som blir stadig mer polarisert. Det er høyst nødvendig i en tid hvor det politiske landskapet i Vesten er mer splittet enn på lenge. For mens amerikanerne er opphengt i definisjoner og «trigger warnings», avspores debatten om de strukturelle konfliktene som har bidratt til å nominere en demagogisk presidentkandidat.

Splittende forbrukssamfunn. Med fare for å bli opphengt i mine egne kjepphester, vil jeg hevde at The Sellouts brutale demaskering av rasisme i like stor grad er en kritikk av et skjevt økonomisk system som avler denne rasismen. Som NRKs Folkeopplysningen nylig har vist oss, har folk en tendens til å misforstå statistikker og forveksle korrelasjon med kausalitet. Derfor tror mange for eksempel at økende kriminalitet og innvandring har en kausal sammenheng, mens kriminaliteten kanskje heller er forårsaket av et økonomisk system de selv bidrar til å opprettholde. Nød lærer ikke alltid naken kvinne å spinne; den lærer henne oftere å stjele, ruse og prostituere seg.

Handingen i The Sellout foregår i den sørcaliforniske småbyen Dickens. Byen med det symbolske navnet har blitt fjernet fra kartet, som om den var en skjønnhetsflekk som kan retusjeres bort. Dickens’ vonde lukt og høye drapstall passer simpelthen ikke inn i det hvite middelklasselandskapet av crests, heights og hills. Romanens protagonist, hvis fornavn forblir ukjent, men etternavn er det litterært lekne Me, vil få Dickens tilbake på kartet, samtidig som han vil prøve å finne en retning i livet etter farens død. Faren har lært sønnen alt om stereotypier, skjult rasisme, afroamerikansk historie og identitetspolitikk, men Me har en opplevelse av at dette hverken hjelper ham selv eller hjembyen stort.

Nød lærer ikke alltid naken kvinne å spinne; den lærer henne oftere å stjele, ruse og prostituere seg.

Like barn. Løsningen hans, som fører ham til den føderale høyesterettsdomstolen med saken «Me vs. The United States of America», er å tillate segregering, men denne gangen også på de hvites bekostning (og vips, så var Dickens tilbake på kartet!). Han gir opp kampen for integrering fordi han mener alle trekkes mot sine likemenn, enten de er afroamerikanere, muslimer eller Williamsburg-hipstere:

«Alluahu Akbar. Shikata ga nai. Never again. Harvard class of ’96. To Protect and to Serve. These are more than just greetings and trite sayings. They are reenergizing codes. Linguistic chi that strengthens our life force and bonds us to other like-minded, like-skinned, like-shoe-wearing human beings.»

Selv om dette også handler om reelle forskjeller i erfaring og historie, viser utsagn som «like-shoe-wearing human beings» hvor splittende forbrukssamfunnet er. Når dette kobles til en overflatefokusert kultur hvor posisjonering og posering er viktigere enn noensinne, er det ikke rart Me begynner å stille spørsmål om hvordan man kan lykkes med integrering og leve etter grunnlovscredoet «all men are created equal».

Forbudte ord. Me og Beatty gjør det motsatte av hva faren og hans intellektuelle krets har jobbet for. Mens de jobber teoretisk og språklig mot rasismen, refererer Me til cirka like mange rasistiske vitser som det er publikum på Beyoncés konserter. Han sier for eksempel at å være svart og uskyldig skaper en kognitiv dissonans som gjør at en svart person føler lettelse når hen havner i fengsel, og han kaller faren «the nigger whisper» . At faren og hans venners taktikk ikke fungerer så bra, blir behørig demonstrert da en av dem ender med å helle hvit maling over seg selv.

Me er dessuten besatt av å få tak i de gamle The Little Rascals-/Rakkerungene-filmene, for rasismen han finner i dem føles mer autentisk enn en samtid fylt av hykleri og berøringsangst. Jeg kjente ikke til The Little Rascals på forhånd, dessverre i likhet med en god del av Beattys mange referanser til amerikansk populærkultur, men da jeg lette opp 1950-tallsseriens historie på internett, kom jeg over noe som ikke kan kalles annet enn herlig ironisk. For hvem var det som hadde en gjesteopptreden i en 1994-filmatisering av The Little Rascals? Donald Trump.

---
DEL