«So you’re from Norway? Oslo! Who do you think Jerusalem belongs to; us or the muslims?» Jeg svarer ikke, bare ser på ham mens han legger vannflasken ned i en plastpose. Kioskekspeditøren stirrer tilbake. «Jeg tror på å dele. Og jeg trenger ikke pose,» sier jeg lavt. «Vi var her først!» svarer han aggressivt. Jeg senker blikket, pulsen øker, kroppen skjelver.

Det har vært fem avslappende dager i Tel Aviv, den israelske boblen ved Middelhavet. Byen har drøyt 400 000 innbyggere, og er kjent for sin festkultur og solrike strand. Byen som sies å aldri sove mottar hvert år 3,8 millioner turister. Og jeg har glidd inn i velbehaget, overraskende lett. Til tross for alle gangene jeg har vært i området det siste tiåret, har jeg knapt satt min fot her i Israel. Det er Palestina jeg er på vei til når jeg lander på Ben Gurion flyplass. Israelere betyr soldater og avhør, vold og trakassering, okkupasjon og krig. Hjertebank og mild paranoia har herjet i kroppen hver gang jeg har vært tvunget til å ha med «dem» å gjøre. For på tross av at det strider mot egen tviholding på ikke å dele opp verden i «oss» og «dem», har israelerne gjort seg selv til «dem».

OLYMPUS DIGITAL CAMERAMen overgangen fra sensommer i Oslo til brennhet blå himmel i Tel Aviv har vært skremmende behagelig. Jeg ble ikke engang sendt til avhør i passkontrollen på flyplassen denne gangen; jeg vektla at jeg skulle besøke venner i Tel Aviv, og navnene til disse vennene hadde åpenbart riktig klang i grensevaktens ører. «Enjoy your stay in Israel.»

Det er ett år siden jeg var her sist, og den okkuperte virkeligheten på Vestbredden 60 kilometer østover virker fjern, nesten usannsynlig. For ikke å glemme anspentheten i Jerusalem, og realitetene som er gjemt bak betongmurene rundt Gaza.

Inntil nå. «Jeg trenger ikke pose,» gjentar jeg, høyere denne gangen, og tar vannflasken ut av plastikken før jeg legger posen tilbake på disken. Og nærmest flykter ut av lokalet. «It belongs to us!» roper han til ryggen min.

Abonnement halvår kr 450

Offernarrativet. Tidligere denne kvelden var jeg på middag hos de nevnte vennene bosatt i Tel Aviv. Kunstneraktivistene Eitan og Eléonore Bronstein jobber for internasjonal boikott av Israel, og forsøker etter beste evne å korrigere, eller i det minste utfordre, det israelske …

Kjære leser. Du har lest over 6 artikler denne måneden. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.