Noen må gi israelere den røde pillen, den som får sløret til å falle. 

Vibeke Harper
Kunstner og skribent.

«So you’re from Norway? Oslo! Who do you think Jerusalem belongs to; us or the muslims?» Jeg svarer ikke, bare ser på ham mens han legger vannflasken ned i en plastpose. Kioskekspeditøren stirrer tilbake. «Jeg tror på å dele. Og jeg trenger ikke pose,» sier jeg lavt. «Vi var her først!» svarer han aggressivt. Jeg senker blikket, pulsen øker, kroppen skjelver.

Det har vært fem avslappende dager i Tel Aviv, den israelske boblen ved Middelhavet. Byen har drøyt 400 000 innbyggere, og er kjent for sin festkultur og solrike strand. Byen som sies å aldri sove mottar hvert år 3,8 millioner turister. Og jeg har glidd inn i velbehaget, overraskende lett. Til tross for alle gangene jeg har vært i området det siste tiåret, har jeg knapt satt min fot her i Israel. Det er Palestina jeg er på vei til når jeg lander på Ben Gurion flyplass. Israelere betyr soldater og avhør, vold og trakassering, okkupasjon og krig. Hjertebank og mild paranoia har herjet i kroppen hver gang jeg har vært tvunget til å ha med «dem» å gjøre. For på tross av at det strider mot egen tviholding på ikke å dele opp verden i «oss» og «dem», har israelerne gjort seg selv til «dem».

OLYMPUS DIGITAL CAMERAMen overgangen fra sensommer i Oslo til brennhet blå himmel i Tel Aviv har vært skremmende behagelig. Jeg ble ikke engang sendt til avhør i passkontrollen på flyplassen denne gangen; jeg vektla at jeg skulle besøke venner i Tel Aviv, og navnene til disse vennene hadde åpenbart riktig klang i grensevaktens ører. «Enjoy your stay in Israel.»

Det er ett år siden jeg var her sist, og den okkuperte virkeligheten på Vestbredden 60 kilometer østover virker fjern, nesten usannsynlig. For ikke å glemme anspentheten i Jerusalem, og realitetene som er gjemt bak betongmurene rundt Gaza.

Inntil nå. «Jeg trenger ikke pose,» gjentar jeg, høyere denne gangen, og tar vannflasken ut av plastikken før jeg legger posen tilbake på disken. Og nærmest flykter ut av lokalet. «It belongs to us!» roper han til ryggen min.

Offernarrativet. Tidligere denne kvelden var jeg på middag hos de nevnte vennene bosatt i Tel Aviv. Kunstneraktivistene Eitan og Eléonore Bronstein jobber for internasjonal boikott av Israel, og forsøker etter beste evne å korrigere, eller i det minste utfordre, det israelske selvnarrativet gjennom prosjektet De-Colonizer. Men akkurat nå er verdens sentrum en elleve dager gammel gutt, som ligger utstrakt i en seng på soverommet deres. Det å bli foreldre i Israel stiller deg overfor valg som får store konsekvenser for fremtiden til barnet ditt. På fødselsattesten må du blant annet oppgi religion og nasjonalitet. De valgte å la begge punktene stå ubesvarte; sønnen deres skal være en fri verdensborger. Det er et vakkert valg. Men har det egentlig noen betydning hvis de blir boende i Israel? Allerede i barnehagen begynner indoktrineringen av en offermentalitet; barna lærer at hele verden er ute etter dem. I noen barnehager har de til og med satt jødestjerner på barna og skremt dem med Holocaust, men dette fikk det til å murre blant en del foreldre. Opp gjennom skolesystemet befestes dette narrativet, og opplæringen til å bli gode statsborgere munner ut i avtjening av verneplikten i IDF – to år for jenter og tre for gutter.

En annen venn og antisionistisk aktivist, Ronnie Barkan, slutter seg til selskapet. Han grunnla organisasjonen «Boycot from Within». Ronnie har lært seg å leve med trusler og stempelet «selvhatende jøde». Han har flyttet til Europa, og er bare på et kort besøk hos familien. Israel har ingen reell politisk opposisjon til det bestående, og de få fredsbevegelsene som finnes, er liberalsionistiske, ifølge Ronnie. «Endringen vil ikke komme innenfra, Israel må dyttes, boikottes av verdenssamfunnet!»

Under middagen balanserer samtalen tidvis på en tynn linje. Vi berører temaer det er sårbart å snakke om, særlig i dette hjørnet av verden: identitet, virkelighetsforståelse og selvnarrativer. Hvor du er født, definerer deg – enten du liker det eller ikke. Selv om de tre andre ved bordet jobber oppriktig for palestineres rett til å eksistere med like rettigheter som dem selv, føler de at det palestinske samfunnet ikke anerkjenner deres innsats. «We need to talk about this openly,» sier Eitan. Vi er alle enige i dette, vi er kampfeller, det bør være uvesentlig hvor man er født. Samtidig – er det egentlig så rart? spør jeg. Palestinerne er under okkupasjon, de lever på nåden til israelere. Har vi rett til å forvente at de skal ikke skal være skeptiske? Selvfølgelig må vi være rasjonelle, men de sterke emosjonene knyttet til konflikten får selv en mild nordmann til å bli skjelven av undertrykt raseri i møte med israelere.

Instinkter. Det er september, sen kveld, og gatene jeg går i på vei hjem, er mørke og nesten tomme. Men omgivelsene er vage skygger: Jeg er fortapt i irritasjon og skam over min tafatthet overfor kioskekspeditøren. Alt jeg burde ha sagt … En elektrisk sykkel raser forbi meg bakfra. Også den kom litt brått på. Taxisjåføren som kjørte meg fra flyplassen og inn til sentrum advarte meg mot disse syklene. Han fortalte at det er latterlig mange ulykker på grunn av dem. De kjører på gangfeltet, er nesten lydløse, og har en så høy fart at folk, særlig de eldre, ikke rekker å hoppe unna.

Elektriske sykler er det nye it-objektet for Tel Aviv-folk. «We Israelis have a tendency to be hooked on things. But these bikes are a nice change; they’re good for the environment. It’s important to take care of our environment,» smiler han inn i sladrespeilet. Taxisjåføren er midt i femtiårene, høflig, og han heter Shlomi. Ved siden av ham i forsetet ligger en bok, og spørsmålet om hva han leser åpner for en lang og ivrig monolog på engelsk-hebraisk om The Willpower Instinct – How Self-control Works av den amerikanske psykologen Kelly McGonigal. Hvordan trene viljestyrken til å overstyre ditt medfødte instinkt? Er det ikke slikt man lærer i militæret her – det å overstyre sine menneskelige instinkter? tenker jeg i baksetet, men sier ingenting. Han forteller videre at det i tillegg til elektriske sykler er en stor trend blant israelere å ha mentale trenere om dagen. «But few people are willing to commit to it, they just want a quick fix and move on with their lives.» Jeg blir bare sittende og lytte til ham. Tankene om at israelere nok har god bruk for mentale trenere for å greie å leve med seg selv etter all den vold og trakassering de utfører mot den palestinske befolkningen, deler jeg ikke høyt. Jeg feiger ut, er redd for at den lette, hyggelige tonen i bilen plutselig skal bli tung og utrivelig.

Historieforfalskning. For turister er Tel Aviv et deilig sted å være. Sol, sand, sjø og shopping. Og mengder av museer og gallerier. Et av de mer kuriøse som står oppført i byens turistguide er IDF History Museum. IDF står for Israeli Defence Force. Israel har ifølge dem selv ingen angrepsstyrke. Siden jeg jobber med et kunstprosjekt som tar for seg norsk våpensalg til Israel, blir jeg nysgjerrig og oppsøker stedet.

De gjennomsøker vesken min og fratar meg passet ved billettluken, gir meg et kart og en audioguide, og ønsker meg god fornøyelse. Jeg trekker pusten, ser ned på kartet og trykker på play. Med amerikansk aksent forteller mannsstemmen meg en historie om «The Land of Israel» som kolliderer noe voldsomt med alt jeg har lært av historie fra denne kanten av verden. Palestinerne eksisterer ikke, før de plutselig dukker opp midt i «the holy and peaceful Yom Kippur in 1967, Palestinian terrorists wanted to destroy the land of Israel». Jeg blir både svimmel og kvalm. Det er som å være i en twilight-zone; alt jeg har lært, er forvrengt og pakket inn i løgn. Og omgitt av våpen og kjøretøy som har deltatt i alle krigene og angrepene – kjøretøy og våpen med blod og menneskeliv etset inn i metallet – renner det over.

IDF History Museum leverer historieforfalskning. Det er alvorlig, og det har betydning for oss alle, som menneskehet, når noen tilraner seg sannheten og forvrenger den. Idet jeg mottar passet mitt på vei ut, spør billettøren hva jeg syns. Nok en gang ser jeg ned. «I really don’t know how to answer that,» svarer jeg matt, og tusler fortumlet vekk derfra.

Helikopterne. Det slår meg at det er en parallel mellom blockbusteren The Matrix og det israelske samfunnet. Å være i Tel Aviv er som å befinne seg i en kulisse. Å snakke med israelere på gaten er som å snakke med noen som befinner seg i en iscenesatt virkelighet. Noen må gi israelere den røde pillen, den som får sløret til å falle. Noen må knuse veggen av løgn som omgir dem. Og denne noen er alle vi som snakker med en israeler. Fra nå av er det ikke lov å feige ut.

På den knallblå himmelen over de solbrune kroppene som ligger rett ut under parasollene på stranden, flyr et militærhelikopter med kurs sørover. Omtrent et kvarter senere følger ett til. Begge med stø kurs i retning Gaza.

Dagen etter snakker jeg på telefonen med Atef Abu Saif, en venn og forfatter bosatt på Gazastripen. «Yes, there was some bombing last night, but not so much. It was like a piece of contemporary music. But I’m fine. We’re fine. Don’t worry habibti.»

DEL