«So you’re from Norway? Oslo! Who do you think Jerusalem belongs to; us or the muslims?» Jeg svarer ikke, bare ser på ham mens han legger vannflasken ned i en plastpose. Kioskekspeditøren stirrer tilbake. «Jeg tror på å dele. Og jeg trenger ikke pose,» sier jeg lavt. «Vi var her først!» svarer han aggressivt. Jeg senker blikket, pulsen øker, kroppen skjelver.

Det har vært fem avslappende dager i Tel Aviv, den israelske boblen ved Middelhavet. Byen har drøyt 400 000 innbyggere, og er kjent for sin festkultur og solrike strand. Byen som sies å aldri sove mottar hvert år 3,8 millioner turister. Og jeg har glidd inn i velbehaget, overraskende lett. Til tross for alle gangene jeg har vært i området det siste tiåret, har jeg knapt satt min fot her i Israel. Det er Palestina jeg er på vei til når jeg lander på Ben Gurion flyplass. Israelere betyr soldater og avhør, vold og trakassering, okkupasjon og krig. Hjertebank og mild paranoia har herjet i kroppen hver gang jeg har vært tvunget til å ha med «dem» å gjøre. For på tross av at det strider mot egen tviholding på ikke å dele opp verden i «oss» og «dem», har israelerne gjort seg selv til «dem». …

Kjære leser. Du kan lese én fri artikkel per dag. Kom evt. tilbake i morgen. Eller hva med å tegne abonnement? Da kan du kan lese alt (inkludert magasinene) for 69 kr. Om du er det allerede, logg inn i menyen (evt mobilmenyen) i toppen.

Abonnement kr 195 kvartal