«So you’re from Norway? Oslo! Who do you think Jerusalem belongs to; us or the muslims?» Jeg svarer ikke, bare ser på ham mens han legger vannflasken ned i en plastpose. Kioskekspeditøren stirrer tilbake. «Jeg tror på å dele. Og jeg trenger ikke pose,» sier jeg lavt. «Vi var her først!» svarer han aggressivt. Jeg senker blikket, pulsen øker, kroppen skjelver.

Det har vært fem avslappende dager i Tel Aviv, den israelske boblen ved Middelhavet. Byen har drøyt 400 000 innbyggere, og er kjent for sin festkultur og solrike strand. Byen som sies å aldri sove mottar hvert år 3,8 millioner turister. Og jeg har glidd inn i velbehaget, overraskende lett. Til tross for alle gangene jeg har vært i området det siste tiåret, har jeg knapt satt min fot her i Israel. Det er Palestina jeg er på vei til når jeg lander på Ben Gurion flyplass. Israelere betyr soldater og avhør, vold og trakassering, okkupasjon og krig. Hjertebank og mild paranoia har herjet i kroppen hver gang …


Kjære leser. Du må være abonnent (69kr/mnd) for å lese flere artikler i dag. Kom evt. tilbake i morgen, eller logg inn om du har abonnement.


Close
Logg inn


Abonnement kr 195 kvartal