Noen må gi israelere den røde pillen, den som får sløret til å falle. 

Vibeke Harper
Kunstner og skribent.

«So you’re from Norway? Oslo! Who do you think Jerusalem belongs to; us or the muslims?» Jeg svarer ikke, bare ser på ham mens han legger vannflasken ned i en plastpose. Kioskekspeditøren stirrer tilbake. «Jeg tror på å dele. Og jeg trenger ikke pose,» sier jeg lavt. «Vi var her først!» svarer han aggressivt. Jeg senker blikket, pulsen øker, kroppen skjelver.

Det har vært fem avslappende dager i Tel Aviv, den israelske boblen ved Middelhavet. Byen har drøyt 400 000 innbyggere, og er kjent for sin festkultur og solrike strand. Byen som sies å aldri sove mottar hvert år 3,8 millioner turister. Og jeg har glidd inn i velbehaget, overraskende lett. Til tross for alle gangene jeg har vært i området det siste tiåret, har jeg knapt satt min fot her i Israel. Det er Palestina jeg er på vei til når jeg lander på Ben Gurion flyplass. Israelere betyr soldater og avhør, vold og trakassering, okkupasjon og krig. Hjertebank og mild paranoia har herjet i kroppen hver gang jeg har vært tvunget til å ha med «dem» å gjøre. For på tross av at det strider mot egen tviholding på ikke å dele opp verden i «oss» og «dem», har israelerne gjort seg selv til «dem».

OLYMPUS DIGITAL CAMERAMen overgangen fra sensommer i Oslo til brennhet blå himmel i Tel Aviv har vært skremmende behagelig. Jeg ble ikke engang sendt til avhør i passkontrollen på flyplassen denne gangen; jeg vektla at jeg skulle besøke venner i Tel Aviv, og navnene til disse vennene hadde åpenbart riktig klang i grensevaktens ører. «Enjoy your stay in Israel.»

Det er ett år siden jeg var her sist, og den okkuperte virkeligheten på Vestbredden 60 kilometer østover virker fjern, nesten usannsynlig. For ikke å glemme anspentheten i Jerusalem, og realitetene som er gjemt bak betongmurene rundt Gaza.

Inntil nå. «Jeg trenger ikke pose,» gjentar jeg, høyere denne gangen, og tar vannflasken ut av plastikken før jeg legger posen tilbake på disken. Og nærmest flykter ut av lokalet. «It belongs to us!» roper han til ryggen min.

Offernarrativet. Tidligere denne kvelden var jeg på middag hos de nevnte vennene bosatt i Tel Aviv. Kunstneraktivistene Eitan og Eléonore Bronstein jobber for internasjonal boikott av Israel, og forsøker etter beste evne å korrigere, eller i det minste utfordre, det israelske selvnarrativet gjennom prosjektet De-Colonizer. Men akkurat nå er verdens sentrum en elleve dager gammel gutt, som ligger utstrakt i en seng på soverommet deres. Det å bli foreldre i Israel stiller deg overfor valg som får store konsekvenser for fremtiden til barnet ditt. På fødselsattesten må du blant annet oppgi religion og nasjonalitet. De valgte å la begge punktene stå ubesvarte; sønnen deres skal være en fri verdensborger. Det er et vakkert valg. Men har det egentlig noen betydning hvis de blir boende i Israel? Allerede i barnehagen begynner indoktrineringen av en offermentalitet; barna lærer at hele verden er ute etter dem. I noen barnehager har de til og med satt jødestjerner på barna og skremt dem med Holocaust, men dette fikk det til å murre blant en del foreldre. Opp gjennom skolesystemet befestes dette narrativet, og opplæringen til å bli gode statsborgere munner ut i avtjening av verneplikten i IDF – to år for jenter og tre for gutter.

En annen venn og antisionistisk aktivist, Ronnie Barkan, slutter seg til selskapet. Han grunnla organisasjonen «Boycot from Within». Ronnie har lært seg å leve med trusler og stempelet «selvhatende jøde». Han har flyttet til Europa, og er bare på et kort besøk hos familien. Israel har ingen reell politisk opposisjon til det bestående, og de få fredsbevegelsene som finnes, er liberalsionistiske, ifølge Ronnie. «Endringen vil ikke komme innenfra, Israel må dyttes, boikottes av verdenssamfunnet!»

Under middagen balanserer samtalen tidvis på en tynn linje. Vi berører temaer det er sårbart å snakke om, særlig i dette hjørnet av verden: identitet, virkelighetsforståelse og selvnarrativer. Hvor du er født, definerer deg – enten du liker det eller ikke. Selv om de tre andre ved bordet jobber oppriktig for palestineres rett til å eksistere med like rettigheter som dem selv, føler de at det palestinske samfunnet ikke anerkjenner deres innsats. «We need to talk about this openly,» sier Eitan. Vi er alle enige i dette, vi er kampfeller, det bør være uvesentlig hvor man er født. Samtidig – er det egentlig så rart? spør jeg. Palestinerne er under okkupasjon, de lever på nåden til israelere. Har vi rett til å forvente at de skal ikke skal være skeptiske? Selvfølgelig må vi være rasjonelle, men de sterke emosjonene knyttet til konflikten får selv en mild nordmann til å bli skjelven av undertrykt raseri i møte med israelere.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here