Er insekter det nye kjøttet? 

Insekter vi en gang så på med vemmelse, løftes nå frem som løsningen på verdens matmangel. Kan insekter virkelig redde verden?

Hanne Gideonsen
Arbeider med miljø og økologi. EPost hannegide@gmail.com

Bugs
Regi: Andreas Johnsen

 

I Bugs følger vi Ben Reade og Josh Evans på en verdensomspennende reise i insektenes smakfulle verden. Med base i København, på Noma-kokken Rene Redzepis Nordic Food Lab, går de løs på oppdraget å finne ut hvordan man tilbereder noen av de 1900 spiselige insektartene som finnes, og skape delikatesser verdig en restaurant i toppklasse. Bakteppet er også politisk: Insekter trekkes stadig frem som et bærekraftig alternativ til kjøtt, og som noe vi både bør og må spise mer av i fremtiden. Så Josh og Ben, som senere forlater prosjektet og blir erstattet av Roberto Flore, smaker seg gjennom larver, termittdronninger, fluer og gresshopper, finner hverdagsmat og delikatesser, går på jakt i maurtuer og klemmer honning rett ut av bolet til afrikanske broddløse bier. Fra å kjenne på vemmelsen over å spise insekter, gafler de etter hvert i seg alt de kommer over, uredde og nysgjerrige – og underveis stiller de seg spørsmålet om det faktisk stemmer at insekter er fremtidens bærekraftige proteinkilde. For hvis også insekter innføres i det nåværende matsystemet drevet frem av store selskaper med dollartegn i øynene – vil det da fortsatt være bærekraftig mat?

396b88bc-3f11-4fa2-9daf-cbe46bb80b52Problematisk. Det er en tankevekkende reise å være vitne til. Fra entusiasmen og gledesutbruddene over å oppdage en helt ny verden av smaker og konsistenser, til skuffelsen og desillusjonen som rammer dem idet de innser at det for de fleste aktørene fremdeles handler om penger først og fremst, og at insektbransjen er like lite etisk som resten av matindustrien. I Kenya får de være med insektjegere på jobb. En ung gutt på tolv år viser dem inn i en stor konstruksjon der skarpe lys skal tiltrekke seg gresshopper. Her går han på jakt mellom klokka sju om kvelden og sju om morgenen. Det skarpe lyset gjør vondt i øynene deres, og neste morgen våkner de med et alvorlig tilfelle av snøblindhet. Når de kommer til sykehuset, står unge, blinde menn på rekke og rad – og vel hjemme på laben i Danmark er konklusjonen at de ikke ukritisk kan anbefale folk å spise mer insekter når produksjonen per i dag skader mennesker. De debatterer hele tiden dilemmaet, og er usikre på om de kan forsvare å løfte insekter til en gastronomisk delikatesse når det sannsynligvis vil bidra til å normalisere det som mat, og øke etterspørselen. For hvem vil stå i kø for å tjene på det, og til hvilken menneskelig og økologisk pris?

Det er noe dypt menneskelig som skjer i møtet mellom urfolks praktiske kunnskap og mesterkokkenes tekniske finesse.

En tillært aversjon. Det er ingen halleluja-stemning å spore når det gjelder insektene som løsningen på de økologiske utfordringene matproduksjonen gir. Men likevel er det noe livsbejaende over filmen. Det er noe dypt menneskelig som skjer i møtet mellom urfolks praktiske kunnskap og mesterkokkenes tekniske finesse. Jakten på mat har vært en del av vår tilværelse så lenge vi har eksistert. Det er ikke lenge siden vi begynte å gå til butikken for å kjøpe importerte hageblåbær fremfor å ta turen ut i skogen og plukke dem selv, når skogen er full. Selv vokste jeg opp delvis selvberget, og maten kom fra kjøkkenhagen, skogen og havet.

Etter en rundtur rundt Jorden er Ben tilbake i Europa, nærmere bestemt Nederland. Han og Josh skal lage mat med oppdrettsinsekter, og mens han klemmer ut svart gugge fra noen av dem og renser dem grundig med hendene, forteller han om reisen de har vært på. «En gang ble jeg matforgiftet,» sier han. «Det var da jeg spiste en burger i Australia. Og når jeg tenker etter, er den burgeren det mest unaturlige jeg spiste på hele turen.»

Insektene ble han aldri syk av. Men det er likevel dem vi vemmes av, til tross for at vi spiser bieoppkast (honning) uten å tenke over det, eller anser snegler fra det franske kjøkkenet for å være en delikatesse. Og hva med reker, havets insekter? De går ned på høykant på enhver bryggekant langs hele Norge, hver eneste sommer. Vår vestlige aversjon mot insekter avsløres som tillært og paradoksal. Du blir ikke syk av insekter, men har du sett junkfood-dokumentaren Supersize Me, vet du hva det vestlige fastfood-kostholdet kan gjøre med kroppen din på kort tid. Vi rammes av livsstilssykdommer og fedme, mens vi forbruker enorme ressurser på å produsere næringsfattig mat som trigger hjernens avhengighetssenter. Frykten for å bidra til å gjøre en bærekraftig matkilde som insekter til noe forlokkende for en industri og et matsystem de ikke kan gå gode for, er en tydelig og voksende bekymring for kokkene.

Det er deilig å se en dokumentar om bærekraft som ikke insisterer på å ha funnet løsningen.

It’s the economy, stupid. Det er deilig å se en dokumentar om bærekraft som ikke insisterer på å ha funnet løsningen. For sannheten er at det ikke er maten vi trenger å endre på – men hvordan vi produserer og distribuerer den. Akkurat det er en så kompleks problemstillingen at én dokumentar neppe er nok. Når mangfoldet forsvinner til fordel for store monokulturer – det være seg soya, mais eller storindustrialisert avl på kyr og griser – står vi igjen med et sårbart matfat og et økosystem på randen av kollaps. Insekter er bærekraftig som mat bare så lenge de inngår som en naturlig del av et kosthold basert på lokale råvarer og lokale forhold. Og mens FAO – FNs organisasjon for ernæring og landbruk – insisterer på at vi trenger å øke matproduksjonen med 70 prosent innen 2050 for å mette verdens ni milliarder, sier FNs fødevareprogram at vi allerede i dag har nok mat til å mette 12 milliarder mennesker – den er bare fullstendig feildistribuert.

Så det handler ikke om insekter versus kjøtt. Det handler om profitt versus bærekraft. Nestlé, Monsanto, Kraft Foods og General Mills kan ikke gjøre insekter til en bærekraftig matvare – fordi the bottom line for dem er penger, ikke planetens fremtid.

Er insekter fremtidens bærekraftige mat? I en ideell verden: Ja, som en naturlig del av et variert, mangfoldig og lokalt basert kosthold. I den reelle verden? Vi får se.

---
DEL