I disse dager diskuteres det om USA skylder sine afroamerikanske borgere en erstatning for slaveriet. Det gjør de. Men Europa og USA har en langt større regning liggende til forfall: Det de skylder andre land for sine «eventyr» i koloniene, for krigene de har påført dem, for ulikheten de har innført i verdensordenen, og ikke minst for klimautslippene de har belastet atmosfæren med.
Kreditorlandene foreslår ikke på ramme alvor at Vesten årlig skal sende sekker med gullpenger til India eller Nigeria i erstatning. Det deres folk ber om, er rettferdighet: at de rike landenes grenser åpnes for varer og mennesker, det være seg for indiske tekstiler eller nigerianske leger. De ber om innvandring som erstatning.
I dag er en kvart milliard mennesker migranter. De flytter fordi rike land har stjålet framtiden til de fattige landene. Enten det er irakere og syrere som flykter fra konsekvensene av ulovlige amerikanske kriger, eller afrikanere som søker ansettelse hos sine tidligere kolonimakter, eller guatemalanere og honduranere som prøver å komme seg inn i landet som forsynte dem med våpen og kjøpte deres narkotika: De vil komme til Vesten fordi vi har vært hos dem.
Før du ber dem respektere våre landegrenser, spør deg selv: Har Vesten noen gang respektert noens grenser?
Innvandringskvoter
Et stort flertall av migrantene flytter ikke til et rikt land, men til et mindre fattig land. Innvandringskvotene burde stå i forhold til hvor mye vertslandet har ødelagt andre land. Storbritannia burde få kvoter for indere og nigerianere, Frankrike for maliere og tunisiere, Belgia for kongolesere. Og når migrantene ankommer vertslandet, bør de få lov til å ta med seg familien og bli værende – i motsetning til «gjestearbeiderne» som ble lokket til å bygge opp kolonimaktenes sårt tiltrengte arbeidsstyrke og deretter bedt om å reise tilbake når det ikke var behov for dem mer.
Den dominikanske republikk burde ligge høyt på USAs kvoteliste; amerikanerne støttet dominikanernes diktator Rafael Trujillo i tretti år. Det samme gjelder Irak, der USA påførte landet en krig som resulterte i 600 000 døde. I rettferdighetens navn bør USA nå ta imot like mange irakere; for hvert dødsfall vi forårsaket der, bør noen få muligheten til et å starte et nytt i liv i USA.
Om lag 12 millioner afrikanere ble tatt som slaver og fraktet over Atlanterhavet. Burde ikke 12 millioner afrikanere få lov til å leve i de landene som beriket seg på deres forfedres bekostning? Begge parter vil tjene på dette: Afrikanerne vil fortsatt lide under det slaveriet gjorde mot hjemlandet, og vertslandet vil igjen få fordelen av afrikansk arbeidskraft – men denne gang kan det skje uten smerte og for en rettferdig lønn.
På samme måte som forurensende industri må betale miljøavgifter, burde det være en «innvandreravgift» for nasjoner som beriket seg gjennom utslipp av klimagasser.
USA er ansvarlig for om lag en tredjedel av utslippene, Europa en fjerdedel. Hundre millioner klimaflyktninger – som flykter fra orkaner og tørkekatastrofer – må finne et nytt sted å leve i løpet av dette århundret. USA bør ta imot en tredjedel av dem, Europa en fjerdedel.
Selv om regningen kan virke høy, er det en regning Vesten burde se fram til å betale. Uten innvandring ville USAs økonomiske vekst vært 15 prosent lavere i perioden 1990–2014; i Storbritannia ville veksten vært hele 20 prosent lavere.
Burde ikke 12 millioner afrikanere få lov til å leve i de landene som beriket seg på deres
forfedres bekostning?
Innvandrere utgjør 14 prosent av befolkningen i USA, men de står bak en fjerdedel av alle nye virksomheter i USA og har siden år 2000 mottatt en tredjedel av nobelprisene USA har blitt tildelt innen kjemi, fysikk og medisin.
Migranter utgjør 3 prosent av verdens befolkning, men bidrar med 9 prosent av BNP (brutto nasjonalprodukt). Deres bidrag over skatteseddelen er med på å finansiere pensjonsordningene til rike nasjoner som ikke klarer å føde nok barn selv.
Åpne grenser
Hvis vi virkelig ønsker å hjelpe verdens fattige, er den raskeste og mest effektive metoden denne: å gjøre innvandring lettere. Migranter skaffet oss 689 milliarder dollar i pengeoverføringer i fjor, noe som utgjør 3 ganger mer enn den direkte gevinsten ved å avskaffe handelsbarrierer, 4 ganger mer enn all u-hjelp og 100 ganger beløpet for sletting av gjeld.
Er rike land i Vesten forpliktet til å ta imot alle som kommer fra land de har plyndret?
Det finnes tungtveiende argumenter mot åpne grenser: at USA er en livbåt i et hav av fattige nasjoner, og at for mange innvandrere vil gjøre at båten synker. At selv om vi skylder disse menneskene en erstatning, kan erstatningene gjøres ved kontant oppgjør eller bosetting på et annet territorium.
Det finnes ingen seriøse argumenter som beviser en langsiktig økonomisk skade for land som tar imot innvandrere, ikke engang når innvandringen antar store proporsjoner. Under massemigrasjonens tid flyttet en fjerdedel av Europas befolkning til USA, som deretter overtok Europas pallplassering innen rikdom og makt.
En verden med (mer) åpne grenser vil oppleve en kort periode av massemigrasjon, men deretter kan migrasjonen faktisk avta, siden penger og lykke vil bli mer rettferdig fordelt og flere vil ønske å bli der de er.
For å unngå å betale en «innvandringsavgift» vil de rike landene slutte å støtte diktatorer, ikke starte flere barbariske kriger, begrense multinasjonale selskapers utnyttelse av fattige lands mineralforekomster og sørge for en mer rettferdig global handel. Hvis ikke vil «migrasjonsregningen» fra det ødelagte landet bli uoverkommelig.
Det som er god (og økonomisk) innvandringspolitikk for USA, er adskilt fra det som er rettferdig og moralsk riktig for migrantene hvis skjebne amerikanerne har påvirket: Det kan virke mer økonomisk fornuftig for USA å slippe inn faglærte mennesker enn ufaglært arbeidskraft fra Latin-Amerika, men amerikanerne skylder sistnevnte mer og burde åpne dørene for sine naboer i sør.
Historie er det som alt har hendt, og det kan aldri endres; men historien skjer også i her og nå. Vi må være klar over dette, og rede til å betale regningen.
Mehta er forfatter av This Land is Our Land: An Immigrant’s Manifesto. Boken er nylig overatt av Erik Ringen og utgitt på norsk: med tittelen Dette landet er også vårt (Res Publica). Kronikken sto på trykk i New York Times i fjor.
Oversatt av Iril Kolle
