Det er ikke fritt for at mange nordmenn har et bilde av innvandrere som en befolkningsgruppe med utstrakt bruk av trygdeytelser.
Ja, ifølge en ny rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) har vi ikke særlig høye tanker om våre nye landsmenn i så måte. SSB-rapporten “Innvandring og innvandrere 2004” viser nemlig at fire at ti nordmenn har en mistanke om at innvandrere flest misbruker landets velferdsordninger.
Hvorvidt trygdemisbruk er mer utbredt blant innvandrere enn etniske nordmenn, finnes det ingen undersøkelse på. Men når det gjelder hvem som gjør bruk av forskjellige trygdeordninger, vet vi mer.
Og faktum er at både alderspensjon, uførepensjon og pensjon til gjenlevende ektefelle er mindre vanlig blant innvandrere enn generelt i befolkningen.
– Bare en av ti førstegenerasjonsinnvandrere har enten alderspensjon, uførepensjon eller pensjon til gjenlevende ektefelle. I befolkningen totalt har en av fem personer en eller annen av disse pensjonene, forklarer cand.oecon. og rådgiver i SSB, Grete Dahl.
Det betyr at det er halvparten så vanlig blant førstegenerasjonsinnvandrere å gjøre bruk av disse trygdene som hos befolkningen i Norge totalt.
Under gjennomsnittet
I rene tall ser forholdet slik ut, basert på tall fra 2000:
– Førstegenerasjonsinnvandrere utgjør 5,5 prosent av totalbefolkningen. Men de mottar bare 2,3 prosent av alle alderspensjonene fra folketrygden, 4,5 prosent av alle uførepensjonene og 5,2 prosent av alle pensjonene til gjenlevende ektefeller, sier Dahl.
Uføretrygden gis til personer i alderen 18-67 år. I 2000 mottok nesten 12.300 førstegenerasjonsinnvandrere uførepensjon. Dette utgjør seks prosent av alle førstegenerasjonsinnvandrere i samme aldersgruppe.
Men for den samlede befolkningen i Norge i alderen 18-67 år hadde hele 9,6 prosent uførepensjon.
– Det er grunn til å stille spørsmål om hvilke faktorer som forklarer denne lave uføreandelen blant førstegenerasjonsinnvandrere. Uførepensjon er knyttet til sykdom eller manglende arbeidsevne, men det er ingen grunn til å tro at det er mindre sykelighet blant førstegenerasjonsinnvandrere enn generelt i befolkningen, påpeker Dahl.
Integrering og jobb
Rådgiveren i SSB mener at svaret ligger i to forhold. For det første er uføretilbøyligheten størst i de eldste aldergruppene. I og med at det er prosentvis færre eldre innvandrere i denne gruppen, forklarer det i noen grad den lave gjennomsnittlige uføreandelen blant førstegenerasjonsinnvandrerne.
– Mangelfull integrering eller deltakelse i arbeidslivet er trolig en ennå viktigere forklaring. Uførepensjon kan lettere oppnås av yrkesaktive enn av ikke yrkesaktive, forklarer Dahl, og viser til at innvandrernes beskjedne deltakelse i arbeidslivet kan være en av forklaringene.
Et annet trekk er at det er forholdsvis flere personer med minstepensjon blant uførepensjonerte innvandrere enn blant alle uførepensjonister. Det fører til større bruk av sosialhjelp.
– I alt 16 prosent av førstegangsinnvandrere med minstepensjon mottar sosialhjelp, og sosialhjelp er dobbelt så vanlig blant disse som blant alle uførepensjonister med minstepensjon, sier Dahl.
Store forskjeller
Jo lenger innvandrere bor i Norge, jo mer øker uføreandelen.
– Blant førstegenerasjonsinnvandrere med botid på minst sju år i Norge er andelen personer med uførepensjon like høy som i befolkningen generelt, sier Dahl.
Nesten to av tre førstegenerasjonsinnvandrere med uførepensjon har bakgrunn fra ikke-vestlige land.
Men det er til dels store forskjeller i uførepensjonering mellom innvandrere med ulik landbakgrunn. Andelen uførepensjonister blant for eksempel førstegenerasjonsinnvandrere fra Marokko og Pakistan er 13-15 prosent.
– Dette er over dobbelt så stort som gjennomsnittlig uføreandel for alle førstegenerasjonsinnvandrere, slår Dahl fast.
Uføreandelen blant førstegenerasjonsinnvandrere fra Kina og Sri Lanka er imidlertid bare fattige to prosent, altså langt under gjennomsnittet for førstegenerasjonsinnvandrere på seks prosent, for ikke å snakke om landsgjennomsnittet på 9,6 prosent.
SSB-rådgiver Dahl understreker at hennes forklaring på denne forskjellen blir synsing:
– Man må anta at det finnes helsemessige forhold i landene de kommer fra som gir seg utslag i forskjellene på andelen uføretrygdede, tror hun.
Ung befolkningsgruppe
Til tross for at de ligger etter landsgjennomsnittet, så økte tallet på førstegenerasjonsinnvandrere med uførepensjon i perioden 1992-2000 med 80 prosent.
– Det er grunn til å tro at både tallet på uførepensjonerte førstegenerasjonsinnvandrere og uføreandelen vil fortsette å øke i tiden som kommer, nærmest uavhengig av hvilken integreringspolitikk og trygde- og arbeidsmarkedspolitikk som blir ført, mener Dahl.
Dette skyldes rett og slett at førstegenerasjonsinnvandrerne i dag er en forholdsvis ung befolkningsgruppe. Når de med tiden får en lik aldersfordeling som resten av befolkningen, vil også bruken av uføretrygd bli større, og kanskje mer lik landsgjennomsnittet.
At førstegenerasjonsinnvandrerne foreløpig er en ung befolkningsgruppe, gjenspeiler seg også andre steder i trygdestatistikken.
– De demografiske forholdene forklarer hvorfor førstegenerasjonsinnvandrere er underrepresentert med hensyn til mottak av alderspensjon, forklarer Dahl.
– Meget dårlige kår
Mens det bare var 5,6 prosent av førstegenerasjonsinnvandrerne som mottok alderspensjon i 2000, var tallet for hele befolkningen hele 13,5 prosent.
SSB-rådgiveren tror ikke dette forholdet kommer til å jevne seg ut med det første.
– Forskjellen vil trolig ikke bli mindre i de nærmeste ti-femten årene, siden det er relativt færre personer i aldersgruppen 50-67 år blant førstegenerasjonsinnvandrere enn i befolkningen totalt, sier Dahl, og viser til den forventede eksplosjonen av pensjonister blant nordmenn som er ventet de nærmeste årene.
I tillegg kommer det forholdet at innvandrere ikke har krav på alderspensjon ved fylte 67 år, dersom de har bodd i Norge under tre år før fylte 66 år. Eldre innvandrere kan med andre ord ha bodd i mange år i Norge uten å ha krav på alderspensjon.
– I alt tolv prosent av alle førstegenerasjonsinnvandrere som var 70 år eller eldre mottok ikke alderpensjon i 2000. Dette utgjør 1500 personer, og disse eldre førstegenerasjonsinnvandrerne har meget dårlige økonomiske kår, understreker Dahl.
Kvinneytelse
Den siste trygdeordningen Dahl har gjennomgått er pensjon til gjenlevende ektefelle. Også her ligger førstegenerasjonsinnvandrere under gjennomsnittet for befolkningen generelt.
De fleste som i dag mottar denne pensjonen er kvinner. Men mens andelen øker blant førstegenerasjonsinnvandrerne, går utviklingen i motsatt vei for befolkningen totalt.
– Siden pensjon til gjenlevende ektefelle er en typisk kvinneytelse, er det en klar sammenheng mellom kvinners yrkesdeltagelse og tallet på personer med slik pensjon. Pensjon til gjenlevende ektefelle er behovsprøvd mot egen inntekt, og etter hvert som flere kvinner blir yrkesaktive og mottar egen yrkesinntekt, har færre etterlatte kvinner behov for slik pensjon, forklarer Grete Dahl i Statistisk sentralbyrå.