Inntrykk fra Transilvania

Her møter vi ikke Dracula, men derimot norgesromantikk og saksisk patriotisme.

Eivind Tjønneland
Fast bidragsyter i Ny Tid. Har skrevet en rekke bøker.

Transilvania er en myte. Spesielt når man ikke har vært der før, assosieres dette området nordvest i Romania først og fremst med vampyrer og grev Dracula. Når man ankommer flyplassen i Transilvanias største by Cluj, holdes myten i live gjennom salg av massevis av Dracula-nips: små Dracula-byster, Dracula-sjokolade, Dracula-leskedrikker og Dracula-trøyer.
Først i drosjen inn til byen får man ristet av seg fantasiforestillingene. På begge sider av veien ligger kilometre med prosaiske boligblokker bygget under Ceaus¸escu-regimet, da urbaniseringen tok til for alvor. At det er billig i Cluj, er det liten tvil om. Drosjeturen fra flyplassen inn til byen, en tur på drøyt 11 kilometer, koster i den lokale valutaen 30 lei – cirka 60 norske kroner.

Universitetsbyen. Til tross for at Cluj er en liten by med rundt 300 000 innbyggere, har universitetet omkring 90 000 studenter alt i alt. Dette gir byen et ungdommelig preg. Til sammenlikning bor det to millioner mennesker i hovedstaden Bucuresti. Jeg besøker Sanda Tomescu Baciu, professor i norsk litteratur ved Universitetet i Cluj. Instituttet hun leder har Romanias største kontingent av norskstudenter. Dette skyldes utvilsomt at Baciu har gjort en kjempejobb med å bygge opp nordiskstudiet i Cluj de siste 25 årene. Nå har instituttet der omlag 240 norskstudenter, et tall som utkonkurrerer flere universiteter og høyskoler i Norge.
Universitetet ble grunnlagt i 1872. Cluj var da innenfor det ungarske området av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, som kollapset i 1918. Det ble grunnlagt et nytt universitet med et annet navn etter andre verdenskrig, da Cluj ble innlemmet i Romania. Fra 1959 het det Babes¸-Bolyai-universitetet, som er en sammenslåing av det rumenske og det ungarske universitetet. Ungarerne dominerte byen økonomisk og kulturelt i mellomkrigstiden, og flertallet av befolkningen var ungarsk inntil 1960-årene. Etter industribygging og befolkningsvekst under Ceaus¸escu, ble Cluj hovedsakelig rumensk, og ungarerne utgjør nå under 20 prosent av befolkningen. Det er klare etniske spenninger mellom rumenere og ungarere. Disse ble forsterket av den rumenske borgermesteren Gheorge Funar, som i tidsrommet 1992–2004 var beryktet for sine etniske provokasjoner mot ungarerne. Denne situasjonen er nå bedret.
Her er norsk altså utrolig nok et meget populært fag. Hvorfor? Det kommer an på hvem man spør. Studentene kan ha fått øye på Norge gjennom norsk musikk, andre studerer norsk fordi det er eksotisk – det er svært forskjellig fra rumensk, et romansk språk som har store likheter med spansk og portugisisk.
Noe av populariteten skyldes nok også at Norge aktivt fremmer norske stipendiater fra utlandet. Gjennom såkalte EØS-stipendier og Norway Grants har man gitt en betydelig støtte til de nye medlemmene av EU. Disse EØS-stipendiene er på rundt 1000 euro i måneden. Dette beløpet går det med et nødskrik an å leve av i Norge, fremholder professor Baciu, i motsetning til Erasmus-stipendiene, som bare er på cirka 400 euro. En annen viktig utvekslingsmulighet er sommerskolene. Rumenerne beklager seg over at sommerskolen i Bergen nå trues med nedleggelse.

Det er litt utrolig at en brann kan forårsake et regimeskifte.

Norgesromantikken florerer blant studentene, men de får faktisk også gode jobber med et nisjespråk som norsk. En del arbeider for ulike firmaer på såkalte callsentre i Romania der det trengs norskspråklig kundeservice. Men norsk er nok også populært på grunn av den omfattende arbeidsutvandringen. Arbeidsløsheten i Romania er ikke større enn i mange andre EU-land, men lønnsnivået er mye lavere. Romania har vært med i EU siden 2007. En rumensk ingeniør som sitter ved siden av meg på flyet tilbake, hevder at en håndverker kan tjene fire ganger så mye i Spania for den samme jobben. Hvorfor da arbeide i Romania? spør han. Selv er han på vei til en jobb i Saudi-Arabia.

Regjeringsskifte. Vi kommer i snakk om den tragiske brannen på nattklubben i Bucuresti den 30. oktober, som endte med å felle statsministeren. Det er litt utrolig at en brann kan forårsake et regimeskifte. Nattklubben Colectiv hadde brutt brannforskriftene. En nattklubbeier la ut et åpent brev på Facebook om hvor lett det var å få nattklubblisens, og hvor overfladiske inspeksjonene var. Snart demonstrerte folk i gatene og anklaget korrupsjonen i det politiske systemet for slapp håndhevelse av sikkerhetskravene. Dette endte med å felle statsminister Victor Ponta, som er anklaget for bedrageri, skatteunndragelse og hvitvasking av penger. Tragedien på Colectiv hadde ikke ført til regjeringsskifte hvis det ikke hadde vært en vedvarende misnøye med Ponta og hans regjering. Dette er et godt eksempel på vanndråpen som får begeret til å flyte over. En nyansatt norsklektor ved Universitetet i Cluj, Marthe Reffhaug, har vært i Transilvania noen måneder, og forteller meg at hun har snakket mye med studentene sine om det som har skjedd i kjølvannet av nattklubbrannen. En av studentene sa: «Det er som om den rumenske befolkningen har sovet siden 1989, og nå er vi i ferd med å våkne.»

Saksisk statsoverhode. Min pratsomme sidemann på flyet forklarer at Bucures¸ti ikke ligger i Transilvania, og at det er snakk om to forskjellige kulturer. Mens Transilvania var underlagt Østerrike-Ungarn, har Bucures¸ti en helt annen tradisjon, og var under det osmanske riket. Dette har ført til en ulik kultur i de to regionene i det nåværende Romania. I Transilvania oppfører man seg ordentlig – «we follow the rules», sier min medpassasjer. I Romania ut mot Svartehavet, derimot, hersker det en korrupsjonskultur som går tilbake til tyrkerne og det osmanske riket. Det han ikke nevner, er at også Transilvania var underlagt det osmanske riket frem til begynnelsen av det 18. århundret. Jeg blir mistenksom, men lar ham holde på. Akkurat nå anbefaler han rumenske viner, og jeg ber ham skrive ned navnet: Feteasca Neagra 2007, en av de mange vinene av merket Beciul Domnesc. Vinen er riktignok ikke produsert i Transilvania, men i Romanias største vindistrikt Vancrea i sørøst. Men han er villig til å gjøre et unntak i dette tilfellet.
Kunne han tenke seg Transilvania som en selvstendig stat, spør jeg troskyldig når han tar en pause for å trekke pusten. Han nikker megetsigende og hemmelighetsfullt, og betror meg at han kommer fra Sibiu, på tysk Hermannstadt, en by sør for Cluj med om lag 150 000 innbyggere. Som Cluj ble den grunnlagt av sakserne. Jeg får inntrykk av at han bekjenner seg til en slags saksisk identitet. Og selvsagt: Den nye presidenten som folket nå setter sin lit til etter nattklubbrannen, er fra samme by som min medpassasjer. Klaus Johannis, født 1959, ble valgt til borgermester i Sibiu i 2004, til tross for at den tyske befolkningen i byen utgjorde mindre enn to prosent. De såkalte siebenbür­ger-sakserne er den eldste tyske befolkningsgruppen i Øst-Europa, og holder til i området rundt Sibiu/Hermannstadt, som altså kalles Siebenbürgen. De fleste har nå emigrert – det er bare rundt 15 000 igjen. Folkegruppen beholdt sin makt helt til Romania ble kommunistisk mot slutten av andre verdenskrig. Deretter har det raskt gått nedover med en etnisk gruppe som klarte å beholde sin egenart i 850 år. Fra midten av 70-tallet kan man snakke om en masseutvandring av tyskere. Vest-Tyskland kjøpte rumenske tyskere for 10 000 DM per stykk. Etter at grensene ble åpnet i 1989, forlot de fleste gjenværende tyskere landet. Det er derfor litt av et paradoks at en etnisk gruppe som har tapt i størrelse og innflytelse, nå er representert ved statsoverhodet i Romania. Mens tyskerne i 1930 var den største etniske grupperingen i Hermannstadt, er det nå over 130 000 rumenere og under 1500 tyskere i byen. Min informant er rumener, men likevel begeistret for Johannis: «We follow the rules!»

Prinsens mytologi. Tyskerne har utvandret, mens det engelske kongehuset på den annen side har befestet sin posisjon: Prins Charles’ oldemor var fra Transilvania. «Transylvania is in my blood,» sa prinsen i et intervju. Mihai Eminescu Trust Foundation – oppkalt etter den berømte rumenske dikteren ved samme navn – ble opprettet allerede under Ceaus¸escu, og hjalp akademikere å smugle inn bøker og tidsskrifter. Etter 1989 har stiftelsen hatt som formål å ta vare på de saksiske landsbyene. Prins Charles kjøpte et hus stiftelsen hadde restaurert i Viscri-provinsen allerede i 2006, og arbeider aktivt for å samle inn penger til flere prosjekter. Han mener Transilvania har integrert det naturlige økosystemet i et menneskeskapt, kulturelt system. Charles kjemper også for å bevare skog­områdene i Transilvania, som er noen av de siste uberørte villmarksområdene i Europa.

Prins Charles skryter ofte av at han nedstammer fra Vlad Tepes (1431–76), som var modellen for Bram Stokers Dracula. Mytologien lever videre i fredeligere former.


Tjønneland er dr. philos. og fast skribent i Ny Tid.
e-tjoenn@online.no

---
DEL