Mandag 14. februar fyller Sigurd Evensmo 60 år. I den forbindelse kan det være naturlig å stanse opp og foreta en aldri så liten oppsummering, ikke minst fordi jubilanten er Orienterings første redaktør og den eneste av redaksjonskomiteens medlemmer som har vært med sammenhengende siden starten.
– Kunne du som redaktør den gang forestille deg at Orientering, og kretsen rundt Orientering, åtte år senere skulle bli sentrum for en ny partidannelse? Eller at du på 60-års dagen skulle se tilbake på Orientering som en del av et livsverk?
– Nei. Situasjonen var helt fra begynnelsen svært vanskelig. Vi ble utsatt for en fullstendig fortielse, økonomien var elendig, og etter bare ett år kom den første krisen. Vi ante ikke hvor lenge det ville gå.
Når vi slet videre, var det fordi vi følte at det tross alt var muligheter. Vi hadde kontakt med ganske sterke krefter innenfor Arbeiderpartiet. Oksvik var en Nicodemus som kom til oss hemmelig om natten, og vi hadde venner som Meisdalshagen og Fostervoll.
Slike støttepunkter betydde noe, og vi visste at det blant vanlige medlemmer fantes mange som var blitt valset ned og passivisert etter NATO-landsmøtet i 1949. Dem håpet vi å nå.
– Det første nummer av Orientering, prøvenummeret, kom i desember 1952. Men her er stortingsmann Jacob Friis oppført som ansvarlig redaktør. Var det en dragkamp bak kulissene som første til at du, og ikke Friis, kom til å bli stående som redaktør fra det første ordinære nummer i 1953?
– Da jeg så prøvenummeret, reagerte jeg kraftig, fordi det etter min mening hadde en tydelig slagside østover. For meg var det vesentlig at vi fra første stund markerte et alternativ.
Så kom det et oppgjør. På et møte i Sosialistisk Kulturlag rettet jeg for min del hard kritikk mot Friis, som var til stede. Dette ble kjent og førte til at jeg et par dager etter fikk en telefon fra Karl Evang. Han var av samme oppfatning som jeg. Han hadde selv hatt en artikkel i prøvenummeret og reagerte spesielt sterkt. På den måten ble jeg trukket inn i forberedelsene til det egentlige Orientering.
– De fleste medlemmene i kretsen var fortsatt medlemmer av Det norske Arbeiderparti. Ble Orientering fra begynnelsen av tatt alvorlig av Arbeiderpartiets ledelse? Ble det sett på som et fraksjonsorgan?
– Jeg tror at ledelsen fremfor alt undervurderte oss kolossalt, slik Gerhardsen også undervurderte SFs sjanser foran valget i 1961. Men de tok oss såpass alvorlig at de konsekvent prøvde å tie oss i hjel. Vi hadde jo faste medarbeidere som deres egen stortingsmann Jacob Friis, fagforbundsmannen Peder Ødegaard, Karl Evang, Finn Gustavsen, som den gang var et fremtredende medlem av AUF i Oslo, og meg selv som kom rett fra stillingen som kulturredaktør i Arbeiderbladet etter å ha vært 20 år i partiets tjeneste. Det forteller adskillig om takhøyden at slike ubehagelige opplysninger skulle kveles ved fortielse.
– Selv gikk du ut av Arbeiderpartiet og forlot Arbeiderbladet, etter landsmøtet i 1949. Skapte det ikke en ekstra bitterhet at Orientering ble ledet av en person som så demonstrativt hadde vendt faderhuset ryggen?
– Min holdning den gang førte til at jeg ble fullstendig isolert fra det miljø jeg hadde hatt i 20 år. Men bruddet kom som en veloverveid handling fra min side. Vi kjente jo til opposisjonen mot#NATO innenfor partiet og visste at det fantes et relativt anselig mindretall på selve landsmøtet. Det virket derfor som et sjokk at dette mindretallet utslettet seg selv, slik at vedtaket kunne bli enstemmig.
Det er noe i dette som minner om sovjetiske forbilder. Man finner i den moderne partiorganisasjonen en gjenspeiling av fortiden, en sentralisme preget av russisk tankegang. Vi merker det samme i dag under EEC-kampen. Igjen reises kravet om at mindretallet skal bøye seg, slik at man kan få et mest mulig enhetlig parti.
Dette ser jeg som et uhyggelig eksempel på manglende respekt for de enkelte medlemmenes syn i et altoverskyggende politisk spørsmål, og dette var sterkt medvirkende til at jeg dagen etter landsmøtet skrev min oppsigelse til Arbeiderbladet, og forlot partiet.
– Men Orientering fikk ikke lett kontakt med disse mange menige medlemmene. Er det ikke et faktum at kretsen i de første årene hovedsakelig besto av akademikere og intellektuelle?
– Det er riktig at Orientering gjennom mange år ble skrevet av åndsarbeidere med en akademisk bakgrunn, rett og slett fordi avisarbeid er et fag som krever kvalifiserte fagfolk. Men den enorme forskjellen mellom blant annet Mot Dag og oss var at motdagistene aldri fikk noen virkelig kontakt med arbeiderklassen. De var nok med sine kvalifikasjoner på mange måter dyktigere. Vi har jo senere funnet dem igjen i talløse toppstillinger innenfor The Establishment, – ta for eksempel brødrene Cappelen; Andreas, Norges utenriksminister; Johan, ambassadør; Hans, sosialrådmann i Oslo.
– Men hadde Orientering i 50-årene noen bedre kontakt med arbeiderklassen enn Mot Dag 30 år tidligere?
– Vi fikk det. Mens Mot Dag endte nokså ynkelig ved å krype inn i Arbeiderpartiet midt i 30-årene etter å ha sviktet sin leder Erling Falk, kom vi til å skape et kapitel i norsk politisk historie nettopp fordi vi gjennom en ti års tid greidde å få kontakt med arbeiderne.
Dermed ble grunnlaget skapt for SF som i dag henter en like stor prosentvis andel av sine velgere fra arbeiderklassen som DNA.
– Hva er grunnen til at Orientering i de første årene i så liten utstrekning tok opp innenrikspolitiske spørsmål?
– I den programerklæringen som jeg selv i hovedsak formulerte, og som ble vedtatt av generalforsamlingen ved starten, fremgikk det at Orientering også skulle føre opposisjon på det innenrikspolitiske område. Når det skjedde i såpass beskjeden målestokk, hang det sammen med to ting: for det første at NATO og alt som fulgte, var selve grunnlaget for starten; for det andre at vi ikke hadde tilstrekkelig med kvalifisert arbeidskraft til å dekke de norske sosiale stridsspørsmålene godt nok.
Vi ville det, men greide det ikke før etter mange år. Helt blanke var vi likevel ikke. Tross all svakhet representerte Orientering i sine første år en venstreopposisjon på det innenrikspolitiske område.
– Da SF ble stiftet, virket det som om enkelte innenfor kretsen holdt igjen. Hverken Evang, August Lange eller Vilhelm Aubert meldte seg til å begynne med inn i det nye partiet – Evang og Aubert aldri, Lange på et senere tidspunkt. Og selv ble du medlem først etter flere måneder. Hvorfor?
– Situasjonen i 1961 var på mange måter vanskelig. Mange sognet fremdeles til Arbeiderpartiet, og flere av oss fryktet en krise dersom Orientering ble et rent partiorgan. Så vi fant omsider frem til et kompromiss. Orientering skulle være et talerør for det nye partiet, men altså ikke noe rent partiorgan.
Personlig ønsket jeg å være et bindeledd mellom de to grupperingene, og jeg tror det ble alminnelig tilfredshet med den løsningen vi fant.
Da jeg overtok redaktørjobben igjen høsten 1961, var jeg selvfølgelig SF-er. Men jeg lot være å melde meg inn nettopp for å markere at avisen fremdeles skulle være åpen også for andre.
Senere, etter ett års tid, gikk jeg inn fordi jeg da hadde erfart at jeg trengte den nære kontakt med partiledelsen som forutsatte medlemskap. Men det jeg og flere med meg ikke har ønsket, og ikke ønsker, er at Orientering skal bli et sentralstyredirigert organ.
– Ville du selv ha redigert Orientering vesentlig annerledes enn dine etterfølgere har gjort?
– Nei. Jeg synes vi har ivaretatt begge de vesentlige hensyn; slåss for SF og samtidig gi rom for synspunkter fra andre radikale.
– Følte du aldri som profesjonell skribent en viss bitterhet over at det du skrev ble gjemt bort og oversett i den vesle bladlappen som kom hver fjortende dag, og fra 1961 ukentlig, i et opplag på noen få tusen? Du har jo blant annet skildret den lange fortielsen, forsøket på «The Silent Killing» av Orientering i 50-årene. Ditt lille vi kunne jo blitt en institusjon i en større avis, noe i likhet med Johan Borgens Mumle Gåsegg.
– Jo, det er klart at jeg kunne ha nådd lenger, hvis jeg hadde operert i Dagbladet, som sikkert hadde åpnet spaltene. Det er også klart at jeg er blitt diskriminert som forfatter, fordi mange kjente min politiske plassering. Jeg har for eksempel opplevd å få Englandsfarere i retur med en innskrift der det står at forfatteren er blitt «en giftig forræder».
Arbeidet i Orientering har vel også tatt mye tid, og i blant har det vært jævlig å skyve det skjønnlitterære arbeidet til side. Men når jeg ser på resultatet i dag, etter snart 20 år, står likevel innsatsen i Orientering som det vesentligste. Summen er at jeg har vært med å skape en vending i norsk arbeiderbevegelse, og det er jeg glad for.
Ennå står SF bare ved begynnelsen. Jeg regner med, som en nøktern prognose, at EEC-kampen vil føre til nye forskyvninger innenfor arbeiderbevegelsen og at partiet i løpet av få år vil ha tilslutning fra mellom 10 og 20 prosent av velgermassen.
– For meg står trilogien Grenseland – Flaggermusene – Hjemover som det sentrale verk om norsk arbeiderbevegelse i perioden 1920–45. Tror du verket ville fått en annen skjebne om det var kommet ut i dag og ikke i årene 1947–51 – midt under oppmarsjen til og utbruddet av den kalde krigen?
– Jeg vet ikke om det kom 10 år for sent eller 20 år for tidlig. Men antallet Arbeiderparti-aviser som behandlet det, var minimalt. Jeg husker det sjokkerte meg å oppleve hvor lite de brød seg om diktning som gikk på selve partilivet. Men hvis det det kan vekke interesse i dag, blant en ny generasjon sosialister, er jo det hyggelig.
– Har det aldri falt deg inn å lage film av Flaggermusene?
– Jeg har hverken hatt overskudd eller tro på at noen ville påta seg oppgaven. Men når Bo Widerberg kan lage en film om Ådalen 1931, burde vi selvsagt kunne lage en film om blant annet Menstadslaget.
– Hvilke av dine egne bøker setter du i dag høyest?
– Femten døgn med Gordona. I de siste årene har jeg imidlertid latt diktningen fare og i stedet konsentrert meg om faglitteratur. Der synes jeg i all beskjedenhet at jeg har utført et anstendig arbeid.
– Betyr det at du har mistet troen på Det lille vi og kåseriene i NRK er til gjengjeld preget av forfatteren. Jeg skal ikke benekte at de to – journalisten og forfatteren – i blant kan ha kommet i veien for hverandre og skapt visse konflikter. Men jeg har slått meg til ro med at det ikke kunne være annerledes.
Jeg har hele tiden arbeidet ut fra et grunnsyn og valgt forskjellige medier ut fra det jeg mente var mest tjenlig.
Av Kjell Cordtsen (1972)
Redaktør
SIGURD EVENSMO
Redaktør av Orientering 1953 (NY TIDs forløper), medredaktør 1954–58 og 1961–62. Fast filmkronikør i NRK 1948–62. Sensor ved Statens Filmkontroll fra 1962. Angitt av Rinnans folk og arrestert under flukt til England etter opprullingen av Bulletinen og Fri Fagbevegelsen i 1942 – den eneste av de 19 flyktningene om bord som slapp fra det med
livet, takket være Gestapos interesse for hans medvirkning i andre saker. Det er bakgrunnen for debutromanen Englandsfarere (1945).
Har siden utgitt romanene Oppbrudd etter midnatt (1946), Grenseland (1947), Flaggermusene (1949), Hjemover (1951), Femten døgn med Gordona (1963), Miraklet på Blindern (1966) og novellesamlingen Glassveggen (1954). Om film handler Trollspeilet (1955), Det store tivoli (1967), Vold i filmene (1969) og Den nakne sannhet – sex i filmene (1971).
Har dessuten utgitt Dokumenter fra ruinene (sammen med Eilert Eriksen 1946), Østenfor Vest og vestenfor øst – Jugoslavia under Tito (sammen med Alex Brinchmann 1968) og redigert den norske utgaven av Siste brev – fra dødsdømte frihetskjempere i Europa 1939–45 (1962). Film-manuskripter: Lenkene brytes (1938), Blodveien (1955), Afrikaneren (1966), Bare et liv (sammen med bl.a. Odd Bang-Hansen 1968), og Det store spillet (1969).
(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)
