Innringet president

Ti øre for tankene til Vladimir Putin.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Han må gremme seg der han sitter innesperret i Kreml. For i mars mistet Russland enda en av sine bakgårdsstater til den vestlige imperialismen.

Vel, sånn kan det i hvert fall se ut. Etter Georgia og Ukraina, var det i slutten av mars Kirgistans tur til å kjeppjage sine politiske ledere. Den eksplosive blandingen som førte til president Askar Akajevs fall var den samme som under de to første revolusjonene: et stjålet valg, eller anklager om det, kombinert med altomfattende korrupsjon og nepotisme.

Opprøret i Kirgistan betyr at den revolusjonære bølgen har nådd Sentral-Asia. Det er faretruende nært russiske olje- og energiinteresser. Med den farten demokratiet (les vestlig innflytelse) sprer seg nå, vil Russland være kastet ut av alle eks-sovjetstatene i løpet av et tiår eller mindre. Allerede snakker man om at Kasakhstan kan være det neste landet i rekken.

I en halvmåneformet sirkel som strekker seg fra Litauen i vest, via Ukraina og Moldova til Kaukasus og Sentral-Asia, er Russland i ferd med å bli ringet inn. Derfor er det dobbelt underlig at den russiske presidenten tar så pent på tingene som han tilsynelatende gjør. Etter Akajevs fall var Putin raskt ute med å erklære sin vilje til samarbeid med det nye styret i Kirgistan. Han har åpenbart lært av erfaringen fra Ukraina, der hans klønete omfavnelse av det gamle regimet endte i et forutsigbart og ydmykende nederlag. Det er også mulig at russerne har arbeidet i kulissene for å endre retningen på revolusjonen i Kirgistan. Den nye (interim)presidenten i landets hovedstad Bishkek, Kurmanbek Bakijev, var i hvert fall raskt ute med å erklære at Kirgistan ikke vil sette forholdet til Russland på spill, og at det nye regimet heller ikke vil ta skritt for å stenge den russiske militærbasen i landet.

Enda mer spektakulært var det at Bakijev valgte å beholde det nyvalgte parlamentet, som nettopp var resultatet av det opposisjonen oppfatter som et rigget og manipulert valg. Det gjør at regimeskiftet i Kirgistan har mer karakter av kupp enn av en folkedrevet revolusjon for å kvitte seg med et korrupt styre. Bildet er dermed mer komplekst, noe som kan være årsaken til Putins mer forsonlige og defensive linje. Men den lavmælte russiske reaksjonen er antakelig en kulisse. For uansett videre utvikling i Kirgistan, er det ikke til å komme utenom at Russland mister innflytelse i et område de har tegnet pent inn på russisk side i alle kartverk. For Kreml må det framstå som ganske krystallklart at den politikken de har ført inntil nå ikke har vært kronet med hell, for å si det mildt.

I Ukraina drev russerne det nye regimet til president Viktor Jusjenko rett i armene på EU ved sin anakronistiske støtte til et upopulært regime. I Moldova har de vært mer opptatt av å støtte en gjeng med kriminelle banditter i Transdnjestr enn å samarbeide med myndighetene i Tsjisinau. Det samme har skjedd i Georgia, der Moskva har drevet fram separatistiske opprør i tre regioner snarere enn å vende seg mot hovedstaden Tblisi. Over hele fjøla har kravet om russiske baser blitt fremmet med en insistens som er en gammel imperialistmakt verdig.

Det har gjort Russland til motpart og motstander i store deler av regionen. Og det har underminert Russlands stilling. De tidligere sovjetstatene har vendt ansiktene sine mot vest for å hente støtte i kampen mot den russiske dominansen. Amerikanske baser og ditto økonomisk støtte for å «fremme demokratiet og det sivile samfunnet» har vært en helt logisk konsekvens av den russiske politikken.

Det er mulig at Vladimir Putin har skjønt tegninga nå. Imperialisme i våre dager drives med økonomiske midler. Derfor satte Moskva i fjor høst igang en svær offensiv i hele Sentral-Asia. Penger skal pøses inn i hele regionen, først og fremst innenfor energisektoren. Hvis Russland skal ha noe håp om å holde på samveldestatene må Kreml stanse sin støtte til separatister og heller satse på nasjonale myndigheter.

Det er en strategi, om ikke annet. Hvorvidt den vil – eller bør – lykkes, er et helt annet spørsmål. Faren er at frykten for folkelige overtakelser av makten vil føre til hardere regimer i de landene som hittil har unngått dette. Det gjelder for eksempel Hviterussland og Uzbekistan, men også Russland selv.

---
DEL

Legg igjen et svar