Olaf Thommessen: Pressens makt

Hvem skal gripe inn når pressen gjør grove overtramp?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Alle vi mennesker gjør feil. Både privat og i det offentlige rom. Hvorfor kan vi ikke bare si det som det er, da?

Nei, det er bedre å fortie hele eller deler av sannheten enn å innrømme feil. Vi er for redde for konsekvensene av våre feil. Konsekvenser får det uansett, enten man lyver eller sier sannheten. Slik agerer man derfor også når man har gjort en feil som «alle» får innsyn i. Når pressen tar saken, blir man selv lett usikker. Man lukkes inne i et hjørne der man tvinges til å tvile på sine egne beslutninger. Been there, done that.

Hundre prosent oversikt har man aldri, og ganske sikkert har pressen større oversikt over den enkelte sak enn det personen selv har. Det starter gjerne med en kjerne av en sak som så utvikles og lever sitt eget liv til utgangspunktet er glemt og man sitter igjen med en ny sak. Hvem husker at Saera Khan fikk bekreftet at hun hadde gjort opp sine mobilregninger? Det eneste vi sitter igjen med er at hun har ringt spåkoner – for egne penger viser det seg altså.

Er dette bare pressens skyld? Naturligvis ikke, men det er grunn til å sette spørsmålstegn ved pressens makt og pressens ansvar. Pressen sammenblander ofte sitt ansvar for å avsløre med sitt ansvar for å bringe helt sann informasjon. Nyansert informasjon selger jo ikke. Det er derfor bedre å skape en nyhet som selger enn å ta ansvaret for at informasjonen er 100 prosent korrekt. For det er den sjelden eller aldri.

Selv om man, som jeg, har en grunnleggende liberal holdning til markedet så fremstår det som helt nødvendig at staten regulerer pressens betingelser slik at forbrukeren får alternativer. Små, nisjeorienterte aviser og lokalaviser får pressestøtte og momsfritak, og dette er viktige virkemidler. Også Fritt Ord har sett betydningen av dette, gjennom å støtte mange nisjeaviser. At en lønnsom avis som VG får indirekte pressestøtte gjør det derimot legitimt å stille spørsmål ved om det er noe poeng ved det hele. Kanskje er reglene modne for å bli revidert?

Jeg har selv opplevd pressen både som kjendis og som politiker, og forskjellen er ikke veldig stor. Sensasjoner og spekulasjoner selger. Men hvor mye feil skal man tåle fordi man er kjendis eller fordi man som politiker har gjort seg avhengig av en form for goodwill? Hvem har gitt pressen makten til å definere hva objektet skal og bør tåle? Og hvilken instans har man i Norge som kan gripe inn mot overtramp? Pressens Faglige Utvalg? Ingen avis tar vel spesielt alvorlig på kritikk fra PFU, så lenge opplaget øker som følge av overtrampet som kritiseres. Pressefolkene har den oppfatning at de selv kan definere reglene for hvor grensene skal gå, og for hva en kjendis, politiker eller artist bør tåle.

I ytringsfrihetens navn påberoper pressen seg retten til å selv å vurdere sin egen virksomhet. Men integritet må alltid vurderes utenfra. Pressen burde bli avkrevd en begrunnelse for sine egne valg og vinklinger. På alle andre områder i samfunnet kreves det at den som foretar inngrep faktisk har en hjemmel til dette. Pressen krever åpenhet av alle andre. Hvorfor er det ingen som har tatt opp de etiske problemstillingene rundt bakgrunnssamtaler? Bakgrunnssamtaler er et fenomen som mange aviser, i særdeleshet VG, mestrer til perfeksjon. Her blir du invitert på lunsj eller middag av en journalist for at du skal komme med detaljer som kan gi journalisten en bedre bakgrunn for å forstå politiske hendelser og situasjoner. Ren kundepleie. Dette går naturligvis begge veier: Politikeren ønsker å oppnå tillit hos journalisten ved å lekke opplysninger, mens journalisten ønsker å få informasjon. Måten dette brukes på er sjelden å sitere kilden selv, men å referere til «kilder nær» politikeren. Når det står «kilder nær politiker x», kan du være trygg på at det er politikeren selv som står bak. Hvor skillet går mellom kundepleie og korrupsjon i disse sammenhengene, er vel uklart. Men det er åpenbart på kanten av det etiske.

Så la meg stille spørsmålet igjen, denne gang til pressen: hvorfor kan dere ikke bare si det som det er da? Nemlig at det er viktigere å skape nyheter som selger enn at de er 100 prosent sanne.

Omskrevet og tilrettelagt fra boken «På innsiden utenfor», utgitt på Aschehoug forlag.

---
DEL