Innkapslet i japansk støy

– Unnskyld, men du må ta av deg alle klærne dine, ikke bare nedentil, sier den uniformkledde resepsjonsdama på hotellet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er ikke lett å gjøre alt riktig når man sjekker inn på Kobe Sauna & SPA. Hotellet er et såkalt kapselhotell – skreddersydd for foretningsmenn som ikke rekker siste toget hjem til kone og barn.

Kobe Sauna & SPA ligger – som navnet tilsier – i den japanske havnebyen Kobe. Nærmere bestemt ved Sannomiya stasjon, hvor byens natteliv er på det aller mest hektiske og høyrøstede.

Jeg har selv ikke rukket siste toget, og har blitt anbefalt hotellet av en venn, som sa at kapselhotell er et billig og enkelt alternativ. Men så var det denne innsjekkingen, da.

Alt så greit ut da jeg tok heisen opp til sjette etasje og gikk inn i resepsjonen for en liten stund siden. En håndfull uniformerte unge damer i resepsjonen ropte vennlig irashaimase – velkommen – før en av dem satte et par milde, men bestemte øyne i mine:

– Unnskyld, men du må ikke gå med sko på her inne. Kan du være så snill å ta dem av deg og gå bort til oppbevaringsboksene der borte og låse dem inn i ett av skapene.

Jeg unnskyldte meg høflig, og gjorde som hun sa. Deretter tok hun nøklene til skoskapet mitt, puttet dem i en pose og la dem i en hylle.

– Unnskyld, men det blir 4500 yen, sa så resepsjonsdama, og jeg tenkte: – Au, 370 kroner for én natt…

Da betalingen var unnagjort, ga hun meg kvitteringen og en nøkkel festet til et plastikkarmbånd. På armbåndet sto tallet 5245.

– Unnskyld, men det er nummeret på rommet ditt. Nå kan du gå bort til garderobene og ta av deg klærne og legge dem inn i skap nummer 5245, sa hun, og pekte mot et rom ved siden av resepsjonen.

Nå står jeg altså her i garderoben og ser bortover rekkene med skap. På en benk står det et par kurver med sirlig brettede pysjlignende kortbukser i blått og grønt. Jeg åpner skap nummer 5245. På innsiden av skapdøra står det at gjester som har tatoveringer vil bli vist bort fra hotellet – en advarsel om at den japanske mafiaen, yakuzaen, ikke er velkommen.

Jeg begynner usikkert å kle av meg: Skal jeg ta av meg alle klærne, finnes det noen pysjoverdel, hvor skal jeg gjøre av verdisakene, sigarettene og andre viktige remedier?

Det ender med at jeg stripper nedentil og tar på meg den grønne varianten av pysjbukse. Oventil velger jeg å beholde t-shorta på. Men hvor skal jeg gå nå?

Jeg har såvidt vist meg i resepsjonen igjen, før den samme resepsjonsdama kommer styrtende.

– Unnskyld, men du må ta av deg alle klærne dine, ikke bare nedentil.

– Men, det lå ingen overdel i garderoben, prøver jeg meg.

– Unnskyld, men overdeler ligger oppe i sjuende etasje. Det kan du ta på deg når du har tatt et bad.

– Hva med rommet mitt?

– Det ligger nede i femte etasje, svarer hun spørrende, som om det er et alternativ å gå å legge seg før man har tatt et bad.

Hun trenger ikke å bekymre seg. Som alle de andre, velger jeg et varmt bad og går opp trappa – i bar overkropp og med tomme hender. Verdisakene har jeg – etter veiledning fra resepsjonsdama – låst inn i nok et oppbevaringsskap.

Her på hotellet finnes ikke bare den tradisjonelle varianten av ofuro – det varme badet: I den store salen i sjuende etasje kan jeg velge mellom et stort boblebad, flere varianter av små kar med vannstråler som masserer ryggen, hodet, magen eller baken, et lite kar med elektriske støt i vannet (også det angivelig for massasjens skyld), og et bad med iskalt vann som skal lukke porene i huden etter variantene med varme – og da mener jeg glovarme – bad.

I ett avlukke kan jeg nyte finsk sauna, i ett annet tyrkisk hammam og i ett tredje en såkalt salt-sauna, som betyr at helsebringende salt i store hauger ligger utover golvet.

Jeg tar av meg pysjshortsen og rusler først inn i et stort rom med en rekke dusjbåser bortetter langs veggene. Det er ikke snakk om å benytte seg av badene før man har vasket seg ren; selv engangshøvler og barberskum ligger klar til anvendelse.

– Unnskyld, ønsker herren en massasje, spør en av de yngre, uniformerte mennene meg idet jeg kommer ut fra dusjen.

– Nei takk, svarer jeg, for jeg har ikke glemt oversikten over prisene jeg nettopp har sett på veggen i avkledningsrummet: Den rimeligste varianten er en halvtimes massasje for 370 kroner, den mest eksklusive, som ikke angir tid, koster 800 kroner.

Det er også to varianter med bad ute på balkongen med utsikt over millionbyen. Jeg legger meg i det som er overdrysset med blomster. 45 varme grader holder vannet, står det på et elektronisk skilt.

Det er deilig å ligge slik og la muskelknutene løse seg opp og kroppen døse hen etter en fuktig og varm dag i byens larm. Nede fra gatene hører jeg kampen om oppmerksomheten fra de utallige utestedene. Fra hver dør buldrer det ut musikk og på fortauene står unge menn og kvinner, stivt pyntet, og roper ut irashaimase – velkommen til oss; vi har det beste karaoke-anlegget, den beste maten, den beste sakéen, det beste dansegolvet…

I det hele tatt er det mye lyd både her og der. Men ikke all lyd er like velkommen. Tidligere på dagen tilbrakte jeg noen timer med gamle venner i en coffe-shop (hvor forøvrig en kopp kaffe kostet 80 kroner), og fikk følgende utfordring fra en av mine kvinnelige bekjente.

– Ta deg en tur inn på kvinnetoalettet.

Dette er hva jeg så der: På veggen var det montert en høytaler og en tilhørende knapp. Jeg trykket på knappen og ut av høytaleren kom lyden av et vannklosett som trekkes ned. Lyden var høy og varte i det uendelige, som om hele Niagara-fossen var på vei ut av høytaleren.

– Japanske kvinner liker ikke at folk som står i kø utenfor dodøra hører at du tisser i skåla. Så da er det bare å trykke på knappen, forklarte min kvinnelige bekjente.

– Før satt kvinnene på do og trakk ned på ordentlig hele tiden. Med høytalerlyden spares mye vann, la hun til.

Tanken om den miljøvennlige nyvinningen blir avbrudt av en mann ved min side i blomster-badet som på gebrokkent engelsk spør hva jeg heter. Lettelsen blir stor når jeg svarer på japansk.

– Jeg jobber i en storbank i Tokyo og er på hurtig visitt i Kobe, sier han, før han lener seg tett inntil meg og nesten hvisker:

– Jeg skal ta rotta på en av våre filialer her i byen. De er altfor lite produktive, så vi legger ned filialen og gir hele gjengen sparken, smiler han skjevt og skjærer symbolsk over halsen sin med pekefingeren.

Han har tydeligvis så bråttom med hoderullingen, at det ikke blir mer tid til detaljer. Selv er jeg på kokepunktet og senker mitt legeme ned i det iskalde badet. Forbi meg haster uniformkledde kvinner fram og tilbake inn døra til et naborom. For dem som har penger, tilbys en vask med såpe og skureklut fra topp til tå…

Endelig har jeg også fått på meg en pysjoverdel, en kortermet skjorte, også den i grønne striper. Kroppen er behagelig avkjølet og søvnslapp når jeg går ned til rommet mitt i femte etasje.

Med nøkkelarmbåndet festet rundt håndvrista leter jeg etter kapsel nummer 5245. Hele etasjen er korridorer på kryss og tvers, og i korridorene ligger båser tett ved siden av hverandre i to etasjer. Båsene – eller kapslene – er en meter brede, to meter dype og en meter høye.

Med andre ord på størrelse med en enkeltmadrass. Alt er hvitt, renslig og stille. Jeg finner min kapsel og kryper inn. En TV er bygd inn i taket rett over hodet mitt. Ved min side er en radio og en vekkerklokke bygd inn i veggen. Tilhørende sett med hodetelefoner sørger for at ingen andre blir forstyrret.

Det finnes ingen vinduer i kapslene, og når jeg trekker igjen luka ut til korridoren, er jeg innkapslet i stillhet.

Kanskje ikke noe for de med akutt klaustrofobi, men på veggen ved mitt hode er det avtegnet et kart over etasjens mange korridorer og hundrevis av kapsler – i tilfelle brann, antageligvis.

Etter å ha zappet litt fram og tilbake mellom de utallige reklamekanalene som enten sender sport eller variety-show av varierende kvalitet nederst på terningkastskalaen, blir øyelokkene tunge.

Det er godt å ligge her forskånet for lydene i byen: slippe å høre høytaleren ved fotenden i rulletrappene ustanselig advare mot å tråkke feil, slippe å høre høytalere ønske folk velkommen inn i butikkene, slippe å høre togkonduktøren hele tiden gjenta hva neste stasjon heter og at man må holde seg fast fordi toget kan krenge.

Ikke for det, det japanske lydnivået har funnet sin motvekt: På shinkansen – lyntoget – kan man faktisk bestille plass på de stille vognene, der hverken passasjerer, konduktør eller trillevogndamene har lov til å snakke. Eller du kan kjøpe et armbåndsur hvor sekundviseren stopper å gå på natta, slik at ikke nattesøvnen blir forstyrret av tikkingen. Og gudsjelov, på bussen fra flyplassen hadde jeg den glede av å høre at konduktøren over høytaleren opplyste at det var ulovlig å snakke i mobiltelefoner for å ikke forstyrrer medpassasjerer.

Siste nytt på mobilfronten er forresten at man kan bestille bakgrunnslyd fra teleleverandørene. Er du ute på bar med hemmelig bekjentskap etter jobb? Da kan du legge inn eksempelvis kontorlyd eller trafikklyd som kuliss til samtalen når du ringer hjem til kona di, og dermed gi en overbevisende og uskyldig forklaring på hvorfor du kommer sent hjem…

Jeg er tydeligvis sistemann ut av kapselen når jeg våkner klokka ni neste morgen. Ikke så rart det, for i kapselhotellene overnatter som tidligere sagt for det meste foretningsmenn. Og de skal tidlig på jobb.

Jeg benytter de folketomme korridorene til å ta fram kameraet for å forevige kapslene, men har ikke tatt mange bildene før jeg blir avbrutt.

– Hei, unnskyld, du har ikke lov til å ta bilder her, sier en mann, som kommer strenende mot meg.

– Åh, spør jeg uskyldig.

– Nei, dette er et privat hotell. Fotografering er strengt forbudt.

– Beklager, men hvorfor det, egentlig?

– Jo, vi har hatt flere episoder hvor journalister har tatt med seg kvinner utenfor hotellet vårt og tatt bilder og antydet at vi holder på med mer enn vanlig hotelldrift, svarer mannen, og drar opp et visittkort som presenterer ham som hotelldirektør Hideaki Okada.

Mens han står der og forteller at Kobe Sauna & Spa ble bygget opp igjen etter jordskjelvet i 1995 og at det derfor er et av de mest moderne kapselhotellene i hele Japan, blir han plutselig merkbart nervøs. En håndfull dresskledde menn går forbi oss i korridoren.

– Han eldste er eieren av hotellet, og er her for å inspisere forholdene. Tenk om han hadde sett deg ta bilder, puster Okada tungt etter at de er ute av synet.

– Beklager, jeg ante ikke at jeg gjorde noe galt. Jeg ville bare ta noen bilder som jeg kunne vise kona mi når jeg kommer hjem til Norge, lyver jeg.

Det nærmer seg klokka ti og utsjekkingstid, og jeg starter innsjekkingsprosedyren i omvendt rekkefølge.

---
DEL

Legg igjen et svar