Innesperret i verden

Tiltak for å hindre menneskers bevegelse mellom land blottlegger globaliseringens svake punkt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[kronikk] Verdens første bølge av økonomisk globalisering, ledet av det britiske imperiet på 1800-tallet, tok bokstavelig talt slutt med et brak en søndags ettermiddag i 1914. Da tok (med to usedvanlig velrettede kuler) Gavrilo Princip livet av Østerrikes erkehertug Franz Ferdinand og hans kone. Årene som fulgte var preget av et alleuropeisk blodbad, manglende stabilitet gjennom 1920-åra, og framveksten av fascisme og kommunisme som kulminerte i død for uttallige antall millioner mennesker under andre verdenskrig.

Er også vår tids globaliseringsæra på vei mot slutten? Hvis det er slik, vil det ikke nødvendigvis ende med en gjentagelse av det forrige århundrets nedslakting, men med en økonomisk tilbakegang som bringer med seg økonomisk stagnasjon, og etterlater millioner av mennesker i ødeleggende fattigdom.

Gjerder inn.

Diverse kandidater har blitt foreslått til rollen som globaliseringens snikmorder. En lite bemerket, men likevel tenkelig aspirant, har sneket seg inn på verdensøkonomien: den voksende tendensen til å begrense den frie strømmen av mennesker, å «gjerde inn» den rike verden. Vi ser faren ved denne tendensen hele tiden, men vi oppfatter den som så lite faretruende at vi like gjerne blir vant til den, i stedet for å reagere mot den.

Globalisering betyr fri bevegelse av kapital, varer, teknologi, ideer, og, ja, av mennesker. Globalisering som begrenses til de første tre eller fire frihetene, men utelater den siste, er ufullstendig og uholdbar. Med en gang mennesker ikke kan bevege seg, er det lite som kan stoppe regjeringer i å begrense bevegelsen av varer eller produksjonsfaktorer. Hvis overbefolkede land med høy arbeidsledighet likevel ikke kan eksportere mennesker, hvorfor kan de ikke da strekke seg etter høyere tollbarrierer for å beskytte de jobbene de har? Hva med de arbeidsledige som blir låst inn i sine egne samfunn?

Krigen mot terror har vist oss farene som kan oppstå ved den sosial frustrasjonen som en slik isolasjon skaper. Allikevel fortsetter «inngjerdingen» av den rike verden. USA planlegger å bygge en formidabel «meksikansk vegg» for å hindre fattige i å krysse grensen inn i Texas eller California. Likeså dør hundrevis, om ikke tusenvis, av afrikanere hvert år i forsøk på å nå strendene til «Festning Europa».

Gapet bare øker.

Tiltak for å hindre menneskers bevegelse mellom land blottlegger globaliseringens svake punkt: det økende gapet mellom landenes inntekter. I stedet for at fattige land vokser raskere enn de rike, som man kunne forvente av et innføringskurs i økonomi, er hovedsakelig det motsatte sant.

Mellom 1980 og 2002 var den gjennomsnittlige lønnsøkningen pr hode i den rike verden (definert som de «gamle» OECD-medlemmene) nesten 2 prosent, mot bare 0,1 prosent i de 42 minst utviklede landene. Faktisk er den gjennomsnittlige inntekten i Latin-Amerika nå knapt over det den var i 1980.

Dette store gapet avler migrasjon. Folk vet i dag langt mer om forholdene i forskjellige land enn de gjorde før, og hvis det å krysse en landegrense kan bety mangedoblet inntekt, vil de prøve det.

Dette er grunnen til at dagens mest konfliktfylte landegrenser er de som skiller økonomier der inntektsgapet mellom menneskene på de to sidene er størst. Det er fire slike globale brennpunkter: grensene mellom USA og Mexico, Spania og Marokko, Hellas (og Italia) og det sørlige Balkan, og grensa mellom Indonesia og Singapore (eller Malaysia). Forskjellene i inntekter går fra mer enn 7 til 1 i det siste tilfellet, til 4,5 til 1 mellom Spania og Marokko, 4,3 til 1 mellom USA og Mexico, og 4 til 1 mellom Spania og Albania.

Inntektsforskjellene har ikke alltid vært så store. I 1980 var en gjennomsnittlig amerikansk inntekt litt mer enn tre ganger den i Mexico, gapet mellom Spania og Marokko var 3,5 til 1. Selv gapet mellom Hellas og Albania, på 3 til 1, var mindre enn det er nå. Inntektsgapene mellom alle disse landene har økt betydelig i de siste 25 år.

Egeninteresse.

Det er lite overraskende at det er på disse stedene det foregår mest illegal innvandring og menneskehandel – sjørøvere i Malacca-stredet, raske båter mellom Albania og Italia, og laster med desperate menneske fra Afrika og Latin-Amerika.

Dersom vår tids globalisering fortsetter å gjøre inntektsgapene større, vil bølgen av utvandring vokse. Deretter vil den rike verden, i ren refleks, bygge stadig høyere barrierer for å demme opp for bølgen av mennesker. Hvis globaliseringen som har beriket verdens rikeste land skal fortsette, må regjeringene finne måter å utjevne inntektsforskjellene mellom land på.

Hvis ikke vil dagens «inngjerding» av den rike verden føre til et tilbakeslag for den frie handelen med varer og kapital, og mangel på politisk stabilitet forårsaket av terrorisme. Global omfordeling av inntekt burde ikke betraktes som veldedighet, men som egeninteresse.

Opphavsrett: Project Syndicate. Norsk enerett: Ny Tid.

Oversatt av Anette Skottene

---
DEL

Legg igjen et svar