Innblikk i et totalitært diktatur 

Hva slags land er egentlig Nord-Korea, og hva vet vi egentlig om nordkoreanerne? 

Nordkoreanske cheerleaders under vinterlekene. AFP PHOTO / Kirill KUDRYAVTSEV
Aslak Storaker
Storaker er fast skribent i Ny Tid, og medlem av Rødts internasjonale utvalg.
Email: aslakstoraker@yahoo.no
Publisert: 01.03.2018

Fasciststaten Nord Korea – ei uvanlig reiseskildring

Terje Albregtsen

Kolofon Forlag

Norge

De eneste jeg opplevde som genuint fremmede under verdensungdomsfestivalen i Sotsji (se omtale i Ny Tid november 2017), var delegatene fra Den demokratiske folkerepublikken Korea – populært kalt Nord-Korea. Vi fikk to korte møter med dem – en paneldebatt der en nordkoreaner forsvarte atomvåpenprogrammet som et nødvendig forsvar mot USA, og da vi satt ved siden av nordkoreanere på flyet fra Sotsji til Moskva. Kameraten min, som hadde studert med nordkoreanere i Kina, syntes vi var latterlige, men vi andre var dypt fascinert av disse merkelige menneskene som virket som om de var fra en annen planet. Hva tenkte de? Hva var drømmene deres? Hvorfor hadde de hele tiden disse uttrykksløse steinansiktene?

Den som håper å få svar på slike spørsmål i Terje Albregtsens reiseskildring Fasciststaten Nord-Korea, vil bli skuffet. Det skyldes ikke forfatteren, men at kontakt med vanlige mennesker og å bevege seg utenfor de forhåndsbestemte destinasjonene er forbudt. Hoveddelen av boken består av en detaljert skildring av reisen, med nyttige råd for andre reiselystne (ikke ta med religiøs eller politisk litteratur, men ta gjerne med eget toalettpapir). For min del var det likevel forfatterens forsøk på å analysere Nord-Koreas samfunn og forhold til resten av verden som gjorde boken verdt å lese.

Hvorfor tvinges reisende til å utføre seremonier som bekrefter at Nord-Korea er et totalitært diktatur?

Nord-Koreas plass i verden. Det er interessant å lese hva det nordkoreanske regimet forteller sine besøkende. Albregtsen forteller at nordkoreanernes kart over landet viser både Nord- og Sør-Korea, og at de argumenterer for en fredelig gjenforening av de to landene til en føderalstat der begge landene kan beholde sitt eget styresett. Sør-Korea blir omtalt som okkupert av amerikanerne, og USA som en trussel. Det siste er forståelig, med tanke på at en femtedel av den nordkoreanske befolkningen ble drept av amerikansk terrorbombing under Koreakrigen, som fortsatt bare er regulert av en våpenstillstand.

Albregtsen er skeptisk til å møte regimet i Pyongyang med sanksjoner og trusler. Han skriver at en atomkrig på Koreahalvøya «betyr undergangen for oss alle, og derfor må vi som ikke bor i Korea, være med å hindre det». Hans løsningsforslag er at USA trekker sine militære styrker ut av Sør-Korea, og at det undertegnes en permanent fredsavtale mellom Nord-Korea og USA. Videre argumenterer han for at økt kontakt i form av handel og reiser kan føre til at det nordkoreanske regimet blir tvunget til å løsne på grepet. Kanskje en økt eksponering for velstanden i nabolandene er det som skal til for at troen på regimet undergraves?

Hva slags stat er Nord-Korea? Albregtsen er opptatt av at Nord-Korea ikke lenger baserer seg på marxisme-leninismen. Det er derfor ikke riktig å omtale landet som en «kommuniststat», slik det ofte gjøres her i Vesten. Det har han rett i. Ordet «kommunisme» ble fjernet fra den nordkoreanske grunnloven i 2009, og fra statuttene til det statsbærende Koreas Arbeiderparti i 2010. I 2016 fjernet ungdomsforbundet ordet «sosialistisk» fra navnet og erstattet det med «kimilsungisme-kimjongilisme».

Den offisielle ideologien er juche og songun, som kan oversettes med «selvberging» og «militæret først». Albregtsen argumenterer for at de viktigste særtrekkene er totalitarisme, militarisme og nasjonalisme, og at staten dermed kan defineres som fascistisk. Når jeg leser reiseskildringen, vandrer tankene mine til gudekongene i det gamle Mesopotamia. Albregtsen forteller at reisefølget flere ganger måtte kle seg i sin fineste stas og utføre det han omtaler som «dagens religiøse handling. På kommando fra Mi Cha måtte alle bukke dypt fremfor statuene av de store ledere – de elskede ledere; Kim Il Sung – den evige president og Kim Jung Il – den evige leder.» Tiden beregnes etter fødselsåret til Kim Il Sung – 2018 e.Kr. hos oss tilsvarer Juche-107 i Nord-Korea.

Hvem er nordkoreanerne? Hvorfor tvinges reisende til å utføre seremonier som bekrefter at Nord-Korea er et totalitært diktatur? Albregtsen bemerker at arbeid drives med primitive redskaper som sigd og spade, og at nordkoreanerne er merkbart mindre velfødde enn sørkoreanerne, men sier også at forholdene virker sammenliknbare med andre underutviklede land. Så hvorfor dette narrespillet fra regimet?

Det er et generelt problem at informasjon fra autoritære stater som regel bare når oss via to kanaler: regimets offisielle versjon, som de færreste tror på, og historiene til avhoppere og flyktninger. Flyktningenes historier er viktige, men som regel vil de bare vise oss de mest kritikkverdige sidene ved regimet de flyktet fra. Den britiske parlamentsrapporten om Libyakrigen (se omtale i Ny Tid oktober 2016) legger vekt på at beslutningstakerne i Europa ble påvirket av eksillibyere, som hadde personlige interesser i regimets fall og overdrev den generelle motstanden mot Gaddafi. Hva vet vi egentlig om tankene og livet til den jevne libyer og den jevne nordkoreaner?

Stein Ørnhøi skrev i Klassekampen i oktober at russere ikke er så forskjellige fra nordmenn, under overskriften «Jeg har sett en russer le». I Albregtsens bok ser jeg stort sett for meg steinansiktene som jeg møtte i Sotsji (boken er dessverre uten bilder). Men ett sted løsner det. Under en ekskursjon nær grensen til Sør-Korea faller plutselig et objekt fra himmelen ned på hatten til den militære guiden. Det viser seg at et ekorn har mistet konglen sin. «Var det et ekorn i fra sør?» spør Albregtsen. Hvorpå «den seriøse militaristen, den etterrettelige guiden og den engasjerte tilhørerskaren fikk seg et latterfylt avbrekk». Det er godt å høre at nordkoreanerne kan le, de også.

Kommentarer