Ifølge Bloomberg gjennomføres det stadig flere valg verden over. Likevel rapporterer Freedom House om at nærmere 110 land har opplevd en nedgang i politiske og sivile rettigheter i løpet av de siste 13 årene. Når demokratiet svekkes, svekkes også følelsen vår av fellesskap. I USA har dette ført til en overveldende ensomhetsepidemi og daglige nedleggelser av lokalsamfunnets institusjoner, som bydelskirkene.
Selv om disse trendene er globale, ser vi de mest ekstreme eksemplene på dem i USA. Dette er ikke tilfeldig. Som Alexis de Tocqueville påpekte på 1830-tallet, forestilte Amerikas landsfedre seg et land som ikke ble styrt av felles verdier, men av egeninteresse. Denne visjonen har definert USAs institusjoner og ført til et hyperindividualistisk samfunn.
Voksende skepsis
For et par år siden, da jeg lanserte Spark MicroGrants i Øst-Afrika, observerte jeg en gruppe amerikanske studenter som møtte om lag 50 innbyggere i en landsby i Rwanda. Beboerne hadde håp om å overtale landets regjering til å bidra til et prosjekt for å forlenge strømlinjene til landsbyen deres. En av studentene utfordret en av landsbybeboerne om hvorfor regjeringen, snarere enn enkeltmenneskene som var til stede på møtet, skulle betale for prosjektet. Studenten ga med andre ord uttrykk for en typisk amerikansk tanke om privatisering og tilgang basert på individuell kjøpekraft. Denne tanken kan svekke kollektiv og sivil deltakelse, og den synes å underminere folks tillit til politikerne. Ifølge Pew Research Center har andelen amerikanere som har tillit til regjeringen, falt hele 55 prosent mellom 1958 og 2017, og er nå på under 20 prosent. Ikke overraskende har også deltakelsen og engasjementet falt i samme tidsperiode, med en halvering av deltakelsen i sivile organisasjoner.
Når demokratiet svekkes, svekkes også følelsen vår av fellesskap.
Befolkningens voksende skepsis til myndighetene har nørt opp under framveksten av autoritære populistiske bevegelser over hele verden. Folk krever personlig økonomisk sikkerhet og venner seg til en isolerende tankegang. I det amerikanske presidentvalget i 2016 appellerte både Bernie Sanders og Donald Trump til en velgermasse som har fått nok av «systemet». I land etter land, fra Tyskland til Brasil, har velgere strømmet til partier på ytre høyre fløy, ikke fordi de er særlig glad i kandidatene, men av frykt for å miste makten og statusen de har i samfunnet.
Med utgangspunkt i utallige studier og erfaring vet vi samtidig at «brukerdeltakelse» fungerer. I en evaluering som ble gjort i Uganda, fant man for eksempel at jo mer innbyggerne fikk påvirke utformingen av helseprogrammet, jo bedre var opplevelsen deres av helse- og omsorgstilbudet. Og i Indonesia har direkte borgerdeltakelse i politiske beslutningsprosesser ført til en økning i hvor fornøyde folk er med statlige tilbud og tjenester.
Ved å åpne for flere muligheter til å engasjere seg på det sivile og politiske plan, kan vi styrke tilliten til institusjoner og samtidig holde styr på ekstremistiske trender i samfunnet. I dag skjer imidlertid sivil deltakelse i rykk og napp, alt etter hvilke politiske kampanjer og saker som er i vinden. Etter masseskytinger øker demonstrasjonene mot våpenlovene, men så lykkes NFA (National Rifle Association) nok en gang med å utnytte frykten for statlig styring, og vinden snur. Skal man oppnå en genuin form for deltakelse, kreves det nye institusjoner som legger til rette for regelmessig og effektiv sivil deltakelse og fellesskapsdrevet endring.
Felles ansvar
Mens Vesten lider av hyperindividualisering, finner vi nytenkning innen styring og økonomi på den sørlige halvkule. For eksempel har regjeringen i Rwanda ført en politikk som oppfordrer til grasrotløsninger som styrker befolkningens følelse av felleskap og delt ansvar. Gjennom månedlige samfunnsmøter jobber familier og enkeltpersoner sammen for å bygge boliger for svakerestilte, reparere veier og danne spleiselag for å investere i bedre jordbruksløsninger og utstyr. Se for deg at over 300 millioner amerikanere gikk sammen hver måned med samme hensikt.
Makten må desentraliseres og plasseres i hendene på
familier og lokalsamfunn.
Dette var en av de største effektene av Village Savings and Loan Associations (VSL), som oppsto i Den demokratiske republikken Kongo. Innad i lokalsamfunnene har medlemmene tilgang til oppstartslån for småbedrifter og for å spare til trangere tider. Modellen fungerer fordi den åpner for ansvar og etterrettelighet naboer imellom. Ikke ulikt har fellesskapsbaserte helsesystemer, fra Haiti via Liberia til Burundi, vist seg å være effektive, nettopp fordi helsearbeidere kjenner naboene sine og behovene deres. Lokale helsearbeidere går fra dør til dør, ser til gravide og påser at alt er i orden. Alle disse løsningene drar nytte av og styrker fellesskapets ansvarsfølelse gjennom aktiv deltakelse – uten tradisjonelle vertikale ansvarsfordelinger.
Hvis vi tror på det demokratiske prinsippet at regjeringer må stå til rette overfor befolkningen, burde vi bygge systemer som holder oss ansvarlige overfor hverandre – og vi må delta i samfunnet utover å bruke stemmeseddelen og gå i demonstrasjonstog. Vi må åpne for en ny tidsalder, med et fellesskapsdrevet demokrati – makten må desentraliseres og legges i hendene på familier og lokalsamfunn.
Når vi har oppnådd et fellesskapsdrevet demokrati, vil vi engasjere oss i hverandre og myndighetene våre – ikke bare ved spesielle anledninger, men kontinuerlig, siden demokratiet vårt og friheten vår avhenger av oss.
