Inkluderingsmelding?

Vi er nødt til å inkludere, ikke bare integrere. Og da blir Listhaugs retorikk et reelt problem.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I mai la innvandringsminister Listhaug frem Regjeringens integreringsmelding «Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk». Jeg er en av dem som er uenig i mye av innholdet. På noen områder går den ikke langt nok: At kommuner kan legge opp til barnehageplass for to- og treåringer, ikke kun fire- og femåringer, burde endres til at alle barn – også barn på mottak – skal ha lovfestet rett til barnehageplass. På andre områder går den altfor langt. Det gjelder blant annet de strenge kravene til familiegjenforening.

Ut fra definisjonene i Store norske leksikon kan begrepet «integrering» forstås som en tilretteleggelse for at grupper, eksempelvis innvandrere, innlemmes i storsamfunnet. Lover, retningslinjer og økonomiske prioriteringer er følgelig viktig her. Begrepet «inkludering», derimot, handler ikke bare om tilrettelegging. Inkludering handler om den faktiske deltakelsen i samfunnet, og det handler om en persons opplevelse å være en del av fellesskapet.

Vi mot dem, atter en gang. Jeg ønsker meg en integreringsmelding som gjør integrering enklere, men som også bidrar til inkludering.

En endring i barnehageloven hvor barn på mottak skal ha lovbestemt rett til barnehageplass i kommunen, vil legge til rette for integrering: Asylbarn omgås andre barn og blir innlemmet i majoritetssamfunnet. Samtidig – hvorvidt barn på mottak opplever ikke kun å bli integrert, men også inkludert, avhenger derimot av sosiale relasjoner og hvordan de blir møtt av andre mennesker i det norske samfunnet.

For hva møter barn som kommer fra Afghanistan, Syria eller Eritrea, og som skal vokse opp i Norge? Og hva møter barna deres igjen? Debatten i forkant av hver 17. mai er beskrivende: «Ingen andre flagg enn det norske,» «kun bunad som nasjonaldrakt» og «kan de ikke feire sin egen kultur en annen dag?»

Språkopplæring, barnehage, skole og arbeid er åpenbart viktig for integrering, men slike tiltak alene får ikke bukt med uvitenhet og fremmedfrykt. I integreringsmeldingen kan man lese følgende: «Befolkningen er mer sammensatt enn tidligere, og folk har ulike levesett og skikker. Regjeringen vil at alle som skal bo i Norge, skal oppleve at de blir akseptert for den de er og ha mulighet til å føle seg hjemme. De skal føle seg trygge og rettferdig behandlet.» Og videre står det: «Regjeringen ser ingen motsetning mellom å være en lojal og aktiv samfunnsborger, og samtidig ha tilknytning og tilhørighet til mange miljøer, kulturelle fellesskap og land.»

Språkopplæring, barnehage, skole og arbeid er åpenbart viktig for integrering, men slike tiltak alene får ikke bukt med uvitenhet og fremmedfrykt.

Dette høres både fint og flott ut, men når innvandringsministeren samtidig bruker fraser som at flyktninger og innvandrere ikke skal bli «båret på gullstol», at de skal «yte, ikke nyte» og at opplæring i norske lover og skikker blir omtalt som «kurs i folkeskikk», undergraves tiltak for integrering. Det ministeren implisitt sier, er at flyktninger og innvandrere som kommer til Norge kanskje ikke har lyst til å jobbe så mye; at de muligens vil ønske å snylte på den norske velferdsstaten; at de behandler kvinner dårlig. Derfor må «vi» være strenge mot «dem».

Isolerte ungdomsår. I 2015 kom det over 30 000 asylsøkere til Norge. Det er fortsatt 16 000 som venter på å få sin asylsøknad ferdigbehandlet. I integreringsmeldingen står det at mennesker bosatt på mottak som har fått opphold, tidlig skal innlemmes i integreringsaktiviteter. Hva skjer så med dem som venter, men ikke får opphold? Man risikerer å sitte passivt på mottaket i flere år før man får avslag på søknaden og sendes ut – enten hjem eller til et såkalt trygt tredjeland. Mennesker som oppholder seg i Norge, enten de venter på å bli bosatt i en kommune eller venter å få søknaden behandlet, bør få mulighet til å delta i majoritetssamfunnet i langt større grad enn hva som er tilfelle i dag.

I mottak for enslige mindreårige er flertallet gutter i slutten av tenårene. Disse guttene fortjener en like god og innholdsrik ungdomstid som ungdom med norsk eller svensk pass. Begreper som sjanselikhet og resultatlikhet er viktige norske hengeknagger for hvor lite et barns sosiale bakgrunn skal spille for dets fremtidige muligheter, altså at foreldres (mangel på) inntekt og utdanning skal gå utover barna i så liten grad som mulig. Dette prinsippet synes å bli glemt når vi må fjerne gullstolen, få «dem» til å yte, og dermed lar yngre asylsøkere sitte på mottak med kun ansatte og frivillige som sosiale sparringspartnere.

Ansvar. Frykt og skepsis er på mange måter naturlig i en tid der store strømmer av mennesker flytter på seg. Men å tillegge menneskene som flytter på seg, åpenbart negative egenskaper, er hverken god inkludering eller god integreringspolitikk. Hvordan kan vår innvandringsminister tro at å fokusere på innstramninger, snylting og ankerbarn vil føre til et inkluderende klima for dem som kommer? Inkluderingen av mennesker som flykter fra krig og undertrykkelse, bør bunne i solidaritet og en tanke om at «det kunne vært meg». Inkludering går begge veier – fra majoritet til minoritet og motsatt. Men mye av den formelle makten ligger hos majoriteten, og med dét følger et moralsk ansvar.


Aspelund er leder i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom. leder.solungdom@folkehjelp.no

---
DEL