Ingen Mozart-morder

Salieri myrdet neppe Mozart – og i motsetning til hva «Amadeus» påstod, skrev han god musikk, noe Cecilia Bartoli viser. Andreas Staier demonstrerer imidlertid at Mozart var større.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Antonio Salieri (1750-1825) ville antakelig ha vært glemt i dag om det ikke hadde vært for det ubegrunnede ryktet om at han tok livet av Mozart (1756-91), en idé som først ble dramatisert av den russiske forfatteren Aleksander Pusjkin i 1830. Gjennom Peter Shaffers teaterstykke Amadeus (1979) og Milos Formans film fra 1984 basert på stykket har ryktet nesten blitt etablert som et faktum i offentligheten.

Får oppreisning

Italieneren Salieri var en av de mest respekterte musikerne i samtida. Han var kapellmester ved keiser Josef IIs hoff og lærer for Beethoven, Schubert og den unge Liszt. Metastasio, den store librettisten, holdt Salieris setting av Jesu Kristi lidelse høyere enn noen annens, og Gluck betraktet ham som sin musikalske arving.

Salieri komponerte hele 39 operaer, den siste i 1804. Da var han kommet i utakt med samtida og greide ikke å ta opp det nye i musikken sin. Han var sterkt inspirert av Glucks ideal om dramatisk sannhet, og man kan i noen av verkene høre en begynnende romantikk.

Nå har den romerske mezzosopranen Cecilia Bartoli satt seg fore å gjenopprette Salieris rykte. I Formans film ble noen av Salieris minst vellykkede komposisjoner åpenbart urimelig kontrastert med noen av Mozarts beste. På The Salieri Album (Decca) tar imidlertid Bartoli for seg Salieris beste musikk, noe som stiller ham i et annet lys. For her får vi musikk som er raffinert, gripende og ofte melodisk vakker. Den har humor og ironi, og den er alltid perfekt tilpasset teksten. Cd-en inneholder tretten arier fra Salieris italienske operaer, skrevet over et spenn på 25 år. Her får man et eksempel på at Salieri øvde innflytelse på Mozart: «Ah sia già» er en åpenbar forløper for sistnevntes «Porgi, amor».

At Cecilia Bartoli er en stor kunstner, visste vi fra før. Her overgår hun imidlertid seg selv. Dette er sang på et nivå der teknisk perfeksjon er en selvfølge, og Bartoli ånder og lever, heller enn tolker, denne musikken. Orchestra of the Age of Enlightenment under Adam Fischer gir tett og entusiastisk akkompagnement. Dette er en stor utgivelse fra en kunstner på høyden av sin karriere.

Gnistrende retorikk

Vi går over til den hvis død Salieri skylder sin smule berømmelse. På Harmonia Mundi er Andreas Staier kommet med et utvalg av Mozarts verker for klaver alene. Cd-en begynner med den Händel-inspirerte suiten i C-dur, KV 399, som er ufullført fra komponistens side, men som her får sin avslutning med en gigue i G-dur, KV 574. Deretter får vi sonaten i Ess-dur, KV 282, som Mozart skrev i sitt 19. år. Cd-en inneholder også ti variasjoner over Glucks arietta «Unser dummer Pöbel meint».

Hovedverkene på denne plata er imidlertid fantasien i c-moll, KV 475, og sonaten i samme toneart, KV 457, som kanskje er Mozarts største klaververker. Sonatens sublime mellomsats øvde sterk innflytelse på Beethovens midtsats i Pathétique-sonaten. Yttersatsene i sonaten er intense og dramatiske, kvaliteter som forsterkes av Staiers høyspente spill, som har store dynamiske kontraster og generelt høyt tempo.

Staier fargelegger denne musikken på en beundringsverdig måte. Jeg trøtner imidlertid av og til litt på hans utstrakte bruk av rubato og stadige utsettelse av de aksentuerte tonene; disse retoriske virkemidlene hindrer, særlig i kombinasjon med Staiers tunge anslag, i noen tilfeller musikkens flyt.

Mitsuko Uchidas innspillinger på Philips fra midten av 1980-tallet står som referanseinnspillingene av disse verkene. Uchidas stil er mer saklig og objektiv, mer klassisistisk, enn Staiers. Hos henne flyter musikken hele tida, noe som ikke betyr at hennes spill er overflatisk, men at det er et tilfelle av at mindre er mer.

Staiers tolkninger er gnistrende; her er ikke et øyeblikk av likegyldighet. Mine innvendinger dreier seg om tilnærming; for det paradoksale er at selv om Staier spiller på et tidsriktig instrument og Uchida på et moderne flygel, er det Staier som i størst grad trekker musikken i romantisk retning. Det passer imidlertid denne musikken. Konklusjonen er at éi innspilling ikke er nok i musikk som dette – man trenger både Staier og Uchida!

---
DEL

Legg igjen et svar