Ingen mangel på skremsler

Høsten 1994 var det ikke måte på hvor galt det ville gå. Renta ville stige, krona falle, eksporten svikte, kapitalen forsvinne og arbeidsløsheten øke. Så gikk det motsatt – på alle punkter.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Det står om 100.000 arbeidsplasser,» var NHOs dramatiske budskap de siste ukene før folkeavstemningen i november 1994. Siden da er arbeidsløsheten gått ned, og alt som fins av direktører klager over mangelen på arbeidskraft.

Slik var det også i 1972. Men da spolerte salig banksjef Melander i Den Norske Creditbank hele skremselskampanjen da han – i et ubetenksomt øyeblikk – kom til å si som sant var: «Det skal ikke stå på penger.» Og dermed hjalp det ikke med penger.

Med et slikt motto, var ja-kampanjen av 1972 skadeskutt. Jo større og flottere plakatene ble, jo mer syntes underteksten: «Det skal ikke stå på penger.»

Skremsler og atter skremsler

Det skulle heller ikke stå på skremsler – verken i 1972 eller 1994 – fra dem som burde kjenne næringsutsiktene best. I 1972 sendte direktørene i eksportindustrien brev til alle sine ansatte om at arbeidsplassen var i fare hvis de stemte nei. Så viste det seg at det var i EU – overalt i EU – at arbeidsløsheten gikk til himmels etter 1972. Ikke i Norge.

Men i 1994 tok NHO sjansen på at det meste var glemt. Med innbitt besluttsomhet kasta NHO seg ut i samme slags skremselskampanje i 1994 som i 1972.

– «Ved et nei 28.november blir det en varig nedtur, som begynner 29.november. Fra den dagen vil investeringene bli mindre og mindre.» Det sa NHO-direktør Karl Glad til VG på dagen to uker før folkeavstemningen. Så gikk det stikk motsatt.

Skyve ansatte i front

Klok av skade prøvde NHO å skyve de ansatte foran seg. Det var de ansatte som skulle fortelle hvordan det skulle gå med bedriften sin hvis folkeflertallet sa nei.

Den såkalte «NHO-kampanjen» – det var navnet som ble brukt i interne dokumenter – ble satt i gang vinteren 1994 som en «undersøkelse» på et par hundre bedrifter om forskjellen på et ja og et nei for egen bedrift.

På hver bedrift skulle det opprettes en felles prosjektledelse for bedriftsledelsen og de ansatte. Konklusjonene skulle sendes inn slik at NHO kunne sammenfatte dem både på fylkesplan, på bransjeplan og på riksplan.

– Vri seg unna fakta

Eller som det ble uttrykt i VG da NHO-prosjektet ble presentert der av NHO-president Svein Aaser: «Når bedriftene er ferdige med sine analyser, skal det hamres ut studier for hvert eneste fylke. Disse skal igjen diskuteres på 17 fylkeskonferanser hvor alt som kan krype og gå i EF-debatten vil bli bedt om å delta….. Ingen av aktørene i EF-debatten skal få vri seg unna de fakta som kommer frem i disse analysene.» (VG 6.12.93)

Knust av Nei til EU

Denne NHO-kampanjen ble i praksis knust av Nei til EUs faglige utvalg. På bakgrunn av den ringpermen med bakgrunnsmateriale som NHO hadde forberedt for hver bransje, var bare én konklusjon mulig: Bedriften måtte inn i EU.

Et mothefte fra Nei til EUs faglige utvalg viste hvilke opplysninger som var utelatt – og hvilke som var misvisende – for alle de samme bransjene. Og fikk heftet spredt på de aktuelle bedriftene.

NHO-kampanjen våren 1994 ble berget som fødte ei mus. Den fikk ingen betydning verken i media eller i de ulike bransjene. For NHO er den et pinlig minne. Hvem andre enn de som var med i Nei til EUs faglige utvalg husker den i dag?

– Det står om arbeidsplasser

Derfor kom kampanje nr. 2, den med de 100.000 arbeidsplassene. Den ble lagd helt uten medvirkning fra ansatte. Slik at NHO kunne ta i så det monnet.

Den kampanjen var ikke mindre pinlig. Med stor bravur og oppmerksomhet i media fastslo NHO at forskjellen på et ja og et nei var 100.000 arbeidsplasser i fastlandsindustrien vår.

Tallet 100.000 kom fram slik: Bedriftslederne i 608 av NHOs 10.500 medlemsbedrifter ble spurt om hva som ville skje med tallet på ansatte ved et ja og ved et nei ved folkeavstemningen.

Ved å summere opp svarene fra de 608 bedriftene og gange opp til de 10.500, fant NHO ut at sysselsettingen i NHO-bedriftene ville synke med 33.000 årsverk hvis det ble nei – og øke med 32.000 årsverk hvis det ble ja. Forskjellen på 65.000 årsverk mellom et ja og et nei ble friskt runda oppover til 100.000 fordi bedrifter med under 10 ansatte ikke var med i spørrerunden.

20 i stedet for 10

Det store flertallet av bedriftslederne var edruelige nok til at de ikke trodde et ja eller nei ville endre tallet på ansatte. Men mange nok tok i så det monnet. De visste så alt for godt hva undersøkelsen skulle brukes til.

I bedrifter med 10-19 ansatte mente en fjerdedel av bedriftslederne at tallet på ansatte ville gå ned med en tredjedel ved et nei – og øke med en tredjedel ved et ja. En bedrift med 15 ansatte ville altså ha 20 ansatte hvis Norge ble medlem av EU og bare 10 ansatte hvis Norge ikke ble medlem av EU.

Dette våset ville NHO ha velgerne til å tro. Og fikk god hjelp av media og ledende ja-politikere.

Gro gikk god for det

Resultatet av «undersøkelsen» ble lagt fram med høyt lydnivå på en svært godt besøkt pressekonferanse 25.oktober, en måned før folkeavstemningen.

Pressekonferansen fikk store oppslag i media, også i TV og radio. Handelsminister Grete Knudsen brukte tallene i Stortinget allerede samme dag som bevis på at «EU-medlemskap vil gi flere arbeidsplasser i Norge».

Handelsministeren hadde i den forbindelse ikke en eneste kritisk kommentar til NHO-undersøkelsen, mens hun brukte mye tid på å kritisere en undersøkelse fra Statistisk Sentralbyrå som på basis av regjeringens egen budsjettmodell, MODAG-modellen, konkluderte med arbeidsledigheten ville øke med EU-medlemskap.

Gro Harlem Brundtland tok også tallet 100.000 på fullt alvor og gjorde sitt beste for å spre NHO-budskapet: det står om 100.000 arbeidsplasser! Det skjedde både i finansdebatten i Stortinget og i debatt med Anne Enger Lahnstein i NRK-Radio.

Sjølkritikk alt i 1995

NHO tok sjølkritikk på de 100.000 alt i mai 1995. Det er det utspillet «vi stiller størst spørsmålstegn med,» sa viseadministrerende direktør Gro Brækken i NHO til Dagens Næringsliv i mai 1995.

NHO-direktøren innrømmet at NHO «overdrev i kampen for et ja-flertall. NHO tegnet et for pessimistisk bilde av utviklingen for norsk økonomi dersom folket skulle si nei.»

Og hvordan gikk det?

Det ble ikke noe problem å få solgt varene våre på utenlandske markeder. Eksporten til EU øker for hvert år som går – også for andre varer enn olje og gass.

Ingen på nei-sida lovte at industrien ville vokse sterkt hvis det ble et nei. Nei-budskapet var hele tida at EØS ville trygge arbeidsplassene i industrien like bra som et medlemskap i EU ville gjøre – og at den frihandelsavtalen vi hadde med EU fra 1974 til 1994 ville ha trygget arbeidsplassene i industrien like bra som et medlemskap i EØS.

Det var ja-sida – med NHO i spissen og regjeringen på slep – som spådde de dramatiske endringene. De kom ikke etter 1972. De er ikke kommet etter 1994.

---
DEL

Legg igjen et svar