«Ingen jenter på skolen her er horer»

Seksuell trakassering er et stort problem på norske skoler, men politikerne virker handlingslammede. De har gått seg vill i mobbe- og guttetåka.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[trakassering] Regelen «Ingen jenter på skolen her er horer» ble vedtatt av tiendeklassingene på en ungdomsskole på Østlandet etter at kampanjen «!sett grenser» hadde gjestet skolen. Ei jente hadde blitt tatt bilde av i dusjen med et mobilkamera og bildet var blitt lagt ut på nettet. Vi var der for å drive brannslukkingsarbeid, og elevene var enige om at lærerene ikke gjorde nok. «!sett grenser» har vært ett av få tiltak mot seksuell trakassering i Norge, men er i skrivende stund nedlagt på grunn av mangel på ressurser. Omfanget av seksuell trakassering er alarmerende stort. Svenske undersøkelser viser at halvparten av jentene på ungdomsskolen har blitt klådd på uten at de vil det. Halvparten av alle svenske 17-åringer mener seksuell trakassering er et stort problem på skolen deres. «Hore» og «homo» er de vanligste skjellsordene blant ungdom og de mest sårende skjellsordene. Disse tallene er ikke nye for Karita Bekkemellem Orheim eller Øystein Djupedal, men viljen til å handle i forhold til dette virker forsvinnende liten. Hvordan kan seksuell trakassering bli et så stort problem i verdens mest likestilte land? Hvorfor handler ikke politikerne? Min tese er at arbeidet mot seksuell trakassering forsvinner i mobbe- og guttetåka.

Mobbetåka. Mobbearbeidet har høy status i Norge. Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik brukte sin nyttårstale i 2002 til å snakke om bekjempelsen av mobbing. Det er to offisielle anti-mobbekampanjer: Dan Olweus’ program som idag foregår på 435 grunnskoler, og Erling Rolands Zero-program. Ingen av programmene nevner seksuell trakassering, verken i informasjonsmaterialet eller undervisningsmaterialet. Seksuell trakassering blir ikke nevnt i opplysningsheftet fra Utdanningsdirektoratet om den nye opplæringsloven mot mobbing, men politikerene argumenterer med at arbeidet mot seksuell trakassering inngår i mobbekampanjene. Kan kjønnsnøytrale kampanjer hjelpe mot kjønnsspesifikke problemer? I «Manifest mot mobbing» blir mobbing definert som bevisste handlinger over tid utført av en gruppe mot en person. Det må være et ujevnt styrkeforhold mellom mobbere og mobbet. Hvor dette styrkeforholdet henter sin næring fra, sies det ikke noe om. I den norske mobbediskursen skilles det skarpt mellom mobbing og annen type krenkende atferd. Mobbing blir definert som det mest alvorlige overgrepet som et barn kan utsettes for. I motsetning til i Norge, snakkes det i Sverige om kjønnsmobbing. Av det svenske likestillingsombudet (JämO) defineres seksuell trakassering som kjønnsmobbing. I Sverige er det satt igang flere statlige kampanjer mot seksuell trakassering, og kunnskapen om maktrelasjonen mellom gutter og jenter er institusjonalisert.

Det er altså store forskjeller på arbeidet som gjøres i Norge og Sverige. De svenske myndighetene adresserer kjønnsspesifikke problemer som seksuell trakassering med kjønnsspesifikke tiltak. Norske myndigheter legger en generell og kjønnsnøytral definisjon mot «krenkende handlinger» som de mener vil forhindre seksuell trakassering.

Seksuell mobbing. Flere undersøkelser om negativt ladet språkbruk blant ungdom viser at skjellsordene er kjønnsspesifikke. Det verste en gutt kan bli kalt er «homo» og det verste ordet for en jente er «hore». Å bli kalt homo er både et uttrykk for at man ikke rekker opp til de maskuline kravene og for homofobien blant unge gutter. Å bli kalt hore handler om å bryte med en forventet feminin seksualitet. Den engelske forskeren Neil Duncan har gjennomført en omfattende studie på ungdomsskoler. Hans konklusjon var at mye av det som kalles «vanlig mobbing» ofte viser seg å være seksuell mobbing. Duncans resultater og erfaringene fra Sverige tyder på at forholdet mellom kjønn og makt burde tematiseres mer i det norske mobbearbeidet. Motsetningen går mellom et «kjønnsnøytralt» vern mot krenkende handlinger, og en mer kjønnsspesifikk definisjon av mobbing. I et kjønnsnøytralt arbeid mot mobbing blir ikke maktforholdene mellom gutter og jenter tematisert. Hvilke konsekvenser får dette? Det fører til at kunnskapen om seksuell trakassering, hvordan det fungerer og hva som kan gjøres for å forhindre det, er lav blant lærere, og tiltakene mislykkes. Rektorer forslår forbud mot bruken av ordet «hore», men problemet er at noen mener de har rett til å stemple jenter som «horer». Det trengs med andre ord et holdningsarbeid og ikke et forbud. Rektoren på Marienlyst skole i Oslo foreslo et forbud mot jentenes «bare mager», som om det var dét som forårsaket seksuell trakassering. I stedet for å diskutere hva man kan gjøre med guttene som klår, gir rektoren jentene skylda. Det er med andre ord ikke slik at lærere og rektorer vet hvordan de skal håndtere seksuell trakassering.

Seksuell trakassering slår ulikt ut for jenter og gutter, for jenter og gutters seksuelle kjønnsroller er ulike. Mens seksuell ærbarhet er viktig for jenter, må guttene passe på at de er maskuline nok. Hvis man i arbeidet mot «krenkende handlinger» og mobbing ikke forholder seg til den seksualiserte språkbruken og til hvor den sårende kraften i ordene kommer fra, vil arbeidet mislykkes. Humanisme er med andre ord ikke nok – det trengs et feministisk perspektiv på mobbearbeidet. Mobbetåka gjør at politikerne kan si at de handler, men i virkeligheten gjøres det lite for å hindre seksuell trakassering blant ungdom.

En svensk lærer har formulert det slik: «Hva hjelper det å undervise elevene matte, om de roper «hore» til hverandre i gangen?» Og et vel så relevant spørsmål er hvor mye matte elevene får med seg i et arbeidsmiljø gjennomsyret av seksuell trakassering.

Hannah Helseth

sosiolog

hannahh@student.sv.uio.no

Guttetåka. Den andre tåka handler om den klønete iveren etter å inkludere gutter i alt likestillingsarbeid. Dette er ikke i seg selv en dårlig intensjon, men når problematiseringen av maktrelasjonen mellom kjønnene forsvinner, får det dramatiske konsekvenser. Likestillingssenteret utga en håndbok i arbeidet med likestilling i skolen. Håndboken hadde som uttalt målsetning å få gutter til å bli opptatt av likestilling. Hovedtesen er at fraværet av likestilling rammer gutter og jenter på ulikt vis, men at begge taper. Alt i heftet er ikke dårlig, men det har noen graverende overslag særlig i kapitlene som handler om seksuelle overgrep. I øvelsesdelen er det en gruppeoppgave som kan tjene som eksempel.

Oppgaven begynner med en historie hentet fra en krisetelefon for ungdom. Den handler om ei jente som forteller om en voldtekt. Hun har blitt med en gutt hun liker på kino. Han inviterer henne hjem. Hjemme hos han sier han at de «bare skal kose», men det ender med at han holder henne fast på sengen, mens hun prøver å dytte ham vekk. Historien avsluttes med: «Jeg ba ham slutte, men han ville ikke høre. Han fortsatte…» Under står disse spørsmålene til diskusjon i klassen:

«1. Hvordan kan en person som er i en slik situasjon, og som opplever det som feil eller vondt, si ifra om det? Gi eksempler på hvordan jenta eller gutten bør eller ikke bør oppføre seg for at den andre skal forstå hva hun eller han føler og tenker.

2. Hva kan gutten i historien gjøre annerledes for at han skal være sikker på at jenta er interessert i det samme som ham?

3. Er det noen grunner til at «bare kosing» kan utvikle seg til noe som blir ekkelt for én og fint for en annen? Hvordan kan en vite at den andre forstår hva en selv opplever i situasjonen? Hvordan kan en få den andre til å forstå en selv?»

Overgrep. Historien i håndboken blir ikke brukt til å diskutere hvorfor noen ønsker seksuelle relasjoner med fravær av gjensidighet, men heller hvordan hun kunne sagt ifra tydeligere. Spørsmålene tenderer mot å tillegge ansvaret for overgrepet på offeret. Det finnes forestillinger i vår kultur om at det er kvinnens ansvar om hun blir utsatt for seksualisert vold, som Marienlyst-rektorens forbud mot bare mager viser. De holdningene blir ikke utfordret. Særlig i spørsmål to kommer dette fram. Det blir lagt til grunn for spørsmålet at jentas avvisning ved å dytte ham vekk, ikke er nok. I steden for å fokusere på overgriperens maktmisbruk, fortolkes situasjonen til å handle om dårlig kommunikasjon. Utgangspunktet for spørsmålet er at jenter og gutter har like muligheter på det seksuelle feltet. Jenter og gutters posisjon til å si fra, bli hørt og deres innlevelsesevne i den andres situasjon blir forstått som lik.

I spørsmål tre legges det til grunn at det som kan være ekkelt for én, kan være bra for en annen. Dette er en moralsk holdning som vanskelig kan forsvares. Burde ikke premisset være at ensidige påtvungne seksuelle relasjoner er et onde i seg selv og for begge partene som er involvert? Guttens rolle i historien som svært pågående og lite empatisk i den seksuelle relasjon blir forbigått i stillhet. Det kan føre til at ensidige seksuelle relasjoner kan få legitimitet. Gruppespørsmålene fokuserer på kommunikasjon, i stedet for å problematisere hvorfor gutten ikke bryr seg om jentas avvisning. Hensikten med gruppespørsmålene er selvfølgelig ikke å bekrefte stereotype kjønnsroller, men et eksempel på hva som kan skje med forebyggende arbeid som ikke problematiserer kjønnsrelasjonen som en maktrelasjon. Øvelsen er i tillegg estimert til å ta 15 minutter i klasserommet gjennom muntlig diskusjon i grupper. Det er altfor kort til å berøre eller endre holdninger i forhold til seksuelle overgrep eller trakassering.

Tåkelys. Undersøkelser har vist at 31 prosent av jenter i Oslo mellom 16-23 år har blitt utsatt for et seksuelt overgrep, noe som vil si at i de fleste skoleklasser i dette landet sitter det ei eller flere jenter som har opplevd et overgrep. Guttetåka skaper en uvilje til å snakke om gutters makt på det seksuelle feltet og jenters avmakt i forhold til seksuell trakassering og seksuelle overgrep. Eksemplet viser at kunnskap om forebyggende arbeid mot seksuell trakassering ikke er en selvfølge, selv ikke i publikasjoner fra Likestillingssenteret.

Jeg vil anbefale norske politikere, statsfeminister og mobbeeksperter til å komme seg ut av mobbe- og guttetåka hvis de vil forebygge seksuell trakassering. Det første tiltaket kan være å reise på studietur til Sverige. Deretter sette igang en undersøkelse av omfanget av seksuell trakassering i skolen, og til slutt kan de bevilge penger til en ny håndbok i arbeid mot kjønnsmobbing i skolen. Så kanskje flere ungdomsskoleelever kan vedta at «ingen jenter på skolen her er horer». n

Hannah Helseth har skrevet masteroppgave i sosiologi om forebyggende arbeid mot seksuell trakassering blant ungdom.

---
DEL

Legg igjen et svar