Ingen indiske til stander

Det er glødende interesse for indiske bøker ellers i Europa. I Norge er det iskaldt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[bøker] 70 indiske forfattere og 173 indiske forlag dro i oktober til Frankfurt, der India for første gang på 20 år var hovedtema under høstens bokmesse. I Tyskland snakkes det nå om en India-hype, med 50 oversatte bøker fra Indias rundt 24 regionale språk bare i år. Dermed vil vel Norge oversvømmes av bøker fra og om India neste år? Eller?

– Utviklingen vil overhodet ikke påvirke det norske bokmarkedet, med mindre en indisk bok blir en internasjonal bestselger av typen Guden for små ting av Arundhati Roy. Eller en forfatter blir hyppig omtalt som en viktig ny stemme, som Pankaj Mishra. Han er forresten ennå ikke er oversatt til norsk, sier Jan Kjærstad til Ny Tid.

Heller ikke Kjell Olaf Jensen, leder i Norsk Pen, tror vi får noen India-bølge i Norge.

– Jeg har ikke inntrykk av at norske forleggere drar til Frankfurt for å studere landet som presenteres, de møter snarere de samme kollegene de møter hvert år, mener Jensen.

– Traurige greier

I Sverige kritiseres de største forlagene for å henge etter, men samtidig kommer det i høst ut flere bøker med India-tematikk fra svenske forfattere, fra Zac O’Yeahs burleske krimroman Tandooriälgen – der Göteborg har skiftet navn til indiske Gautampuri – til reportasjebøker, antologier og essaysamlinger. Interessen øker også eksplosivt i USA og Storbritannia, og i høst stakk den engelsk-indiske forfatteren Kiran Desai av med den prestisjetunge britiske Man Booker-prisen for romanen The Inheritance of Loss.

Hva med Norge? Kan norske lesere rulle seg i spreke indiske romaner og opplysende faktabøker om verdens nest mest folkerike land? Nei, India-bølgen har ennå ikke krysset svenskegrensen. «Oversatt litteratur er traurige greier. Det selger så dårlig,» sa Per Bangsund i Kagge Forlag til Dagsavisen da han forklarte at forlaget ikke vil utnytte sin opsjon til å gi ut Booker-vinner Desai på norsk. En sjekk hos de største norske forlagene resulterte da også i følgende stutte liste over den norsk-indiske bokhøsten:

  • Pax har gitt ut romanen Tidevannslandet av indisk-amerikanske Amitav Ghosh, og oversatte dikt fra Buddhas tid fra sanskrit og pali i Brødrenes sanger.
  • Gyldendal har gitt ut Magiske frø av V.S. Naipaul, oppfølgeren til Et halvt liv.
  • Gyldendal Fakta har gitt ut Asia. En kokebok, blant annet om indisk mat.
  • Wera Sæthers barnebok Mammaritahuset (Cappelen) foregår i India.

– Vi følger absolutt med på det som blir tilbudt fra India, og det er sant at det er mye for tiden. Men foreløpig har vi ikke falt helt for noe, og da kaster vi oss ikke på noen bølge. Spørsmål om utgivelser fra India tror vi heller ikke at har noe med støtteordninger å gjøre, sier Birgit Bjerck, sjefredaktør i Pax.

Film og dans

I Sverige peker man på en eksplosiv interesse for indisk film og dans som delforklaring på bokflommen, og den norske bokbransjen har spådd et gjennombrudd for indisk litteratur siden antologien India forteller kom ut i 1992. «Tidligere leste vi for eksempel ikke indisk litteratur i Norge. Nå er det helt vanlig,» sa forlagsredaktør Aase Gjerdrum til Aftenposten i 1998, og samme år skrev VG at «indisk litteratur er snart like hot som en tandoori chicken» i en anmeldelse av Kiran Desais Guruen i guavalunden.

Snarere har det bare vært snakk om gjennombrudd for enkeltforfattere, gjerne indiske emigranter, som Salman Rushdie, Anita Desai (mora til Kiran), V. S. Naipaul, Vikram Chandra, Rohinton Mistry, Vikram Seth og Arundhati Roy. Deres suksess har ikke automatisk gjort det noe enklere for andre indiske forfattere å bli oversatt til norsk.

– Jeg får nesten uttrykke meg med en språkvending fra Tusen og en natt: Det jeg vet

om indisk litteratur kan du skrive på din lille-fingers negl, sier Jan Kjærstad.

– Jeg har notert meg at de norske avisene skrev forunderlig lite om at India var i sentrum på Frankfurt-messen. Kanskje vi, med litt flaks, får Kiran Desais nye bok på norsk. På den andre siden er hun er representant for den indiske litteraturen vi kjenner, den som skrives på engelsk og ofte av indere som har vært bosatt i England eller USA fra ungdommen av. Siden India har over én milliard innbyggere, innbiller jeg meg at det må finnes ypperlig litteratur som skrives på for eksempel telegu, tamil, kannada eller gujarati. Men for å finne denne, er nok et norsk forlag avhengig av at utenlandske forlag har funnet den først.

Rita Kumar, rådgiver for internasjonale studenter ved NTNU, tror norske lesere kan ha mye å hente fra den rike indiske fortellertradisjonen. Samtidig mener hun mye er vanskelig å oversette.

– Du bør nesten ha indisk bakgrunn, eller i alle fall ha besøkt India, for å forstå alle referansene til gamle tradisjoner og kulturer. Den indiske litteraturen har større betraktninger rundt livet og personer rundt oss, og sterkere bånd til våre egne røtter og storfamilien. I Norge går livet fortere, og det gir oss mindre tid til å reflektere, mener Kumar.

Etterlyser nysgjerrighet

Men hva er årsaken til det labre tilbudet av indiske bøker i Norge? Er markedet for lite, publikum uinteressert, støtteordningene for dårlige, eller følger ikke forlagene med i timen?

– Det er nok en kombinasjon. Forleggerne er ikke ivrige nok, støtteordningene ikke gode nok, og det kan også hende at det norske publikummet er for lite interessert i hva som skjer rundt i verden. Situasjonen er ganske deprimerende, og de fleste land, bortsett fra USA og Storbritannia, er for dårlig prioritert, mener Kjell Olaf Jensen.

Jan Kjærstad mener norske forlag har en imponerende liste med oversatte bøker til å være et lite land, også fra land utenfor Vesten, og at vi relativt sett er mye bedre enn land som USA.

– Siden norske forlag har problemer med å selge norsk skjønnlitteratur som er annerledes, vil de selvfølgelig ha enda større problemer med å selge, la oss si, oversatt indisk litteratur som er annerledes. Innkjøpsordningen er god og norske forlag er gode. Men begge kan bli bedre. Og norske lesere kan bli mer nysgjerrige.

---
DEL

Legg igjen et svar