Ingen fred for Elfenbenskysten

Frankrike vil ha slutt på krigen i Elfenbenskysten. Men det vil nok ikke de fire stridende partene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Først var det et kupp. Eller, det vil si; det var et forsøk på kupp.

Deretter, da det ble klart at kuppmakerne ikke hadde lykkes, gikk det hele over i et væpnet opprør av ganske så begrenset omfang.

Så fikk det væpnede opprøret plutselig et svært omfang, med halvparten av landet utenfor regjeringsstyrkenes kontroll. Og som om ikke det var nok, fikk den ene opprørsfronten følge av to andre, slik at det plutselig var tre grupper som sloss om landets fremtid – fire inkludert regjeringa.

Deretter ble det hele kronet med et totalt feilslått, vest-afrikansk meklingsforsøk.

Og alt dette i løpet av bare fire måneder.

I dag har Elfenbenskysten opphørt å eksistere som samlet stat. Kuppforsøket den 19. september har brakt landet inn i en borgerkrig hvis fravær av bredfrontskrig bare skyldes det franske, militære nærværet. Nå prøver den gamle kolonimakten å sy landet sammen igjen.

Forrige helg ble det undertegnet en avtale i Paris som åpner for en bred samlingsregjering i påvente av nye valg. Den vil holde akkurat så lenge som franske tropper klarer å holde partene adskilt.

Tre opprørsgrupper

Slik er situasjonen i Elfenbenskysten i dag: i nord sitter MPCI (Mouvement patriotique de Côte d’Ivoire) med full militær kontroll. I vest har de to andre opprørsbevegelsene; MJP (Mouvement pour la justice et la paix) og Mpigo (Mouvement patriotique ivoirien du Grand Ouest) satt seg fast i et område som grenser til nabostaten Liberia.

Langs en midtlinje som deler landet i to, står det 2500 franske soldater. De ble sendt inn for å evakuere vestlige borgere, men har i dag ansvaret for å overvåke den våpenhvileavtalen som ble inngått mellom regjeringen og MPCI den 17. oktober.

I praksis er jobben deres å hindre at opprørssoldatene fortsetter framrykkingen sørover. De blir derfor – med rette – anklaget for å være regjeringsstyrkenes forlengede arm, sammen med en rekke leiesoldater fra Serbia, Kroatia, Sør-Afrika … men også Frankrike, som slåss på vegne av president Laurent Gbagbo.

Laurent Gbagbo er Elfenbenskystens lovmessig valgte president. Hans styrker kontrollerer i dag under halvparten av landet, og den eneste grunnen til at han fortsatt sitter, er at han får hjelp fra de store gutta med masse våpen og helikoptre.

For å sikre sin egen posisjon, har regjeringsstyrkene – les leiesoldatene – angrepet de to gruppene i vest, som ikke har hatt noen våpenhvileavtale med regimet før nå.

Likevel har MJP og Mpigo klart å bryte ut av sin enklave i vest og angripe sørover; mot havnebyen San Pedro som er så viktig for eksporten av kakao.

Nylig falt byen Neka til opprørerne. Det betyr at mytteristene er i ferd med å ringe inn kakaobeltet i den vestlige delen av landet. Elfenbenskysten er verdens største eksportør av kakao, og hvis opprørerne klarer å ta kontrollen over dette området; alternativt utførselsveiene, så vil de ha klart å ta kontrollen over landets økonomi.

Etnisk og regional konflikt

På bakken er det altså sånn at de tre gruppene har tatt over alt i nord og mye i vest, og at de fortsatt er på offensiven. Så langt, så greit. Men hvem er de, hva vil de og hvordan har de greid å legge halve landet under seg på bare fire måneder?

Ingen har noen konkret formening om hvem opprørerne er, annet enn at det er mytterister i hæren, under-offiserer som var i ferd med å få sparken, støttespillere til den gamle kuppmakeren Robert Guei og «folk fra nord» sånn i sin alminnelighet.

Da Robert Guei kuppet makta i 1999, skjedde det etter en lang periode av politisk stabilitet og fravær av konflikt som hadde vart helt fra selvstendigheten i 1960. Det skyldtes ikke minst det inkluderende styret til landets første president Felix Houphouët-Boigny, som åpnet landet for arbeidsimmigranter og ga dem retten til dobbelt statsborgerskap.

Houphouët-Boigny kom fra den sentrale og østlige delen av landet; fra det kristne baoulé-folket. I 1993, året Houphouët-Boigny døde, hadde denne gruppa vært enerådende i landets politiske strukturer i over tre tiår.

Da Henri Konan Bédié, også fra det kristne sør og også baoulé, overtok makta, skjedde det til høylydte protester fra statsministeren under Houphouët-Boignys siste tre år; Alassane Ouattara. Ouattara er hjemmehørende i nord, som er muslimsk og som dessuten huser mange av landets fem millioner innvandrere og deres etterkommere.

Alassane Ouattara tapte maktkampen mot Bédié, og gikk i frivillig eksil, med jobb i det internasjonale pengefondet. Foran valgene i 1995 ble Ouattara nektet deltakelse fordi han ikke var «ivorianer,» men derimot «utlending.» Det endte med at Ouattara boikottet valgene, og at Henri Konan Bédié fortsatte som president.

Men valgene førte til et sydende opprør i store deler av befolkningen, ikke minst i nord og vest, som plutselig var blitt annen rangs borgere. Og for å gjøre en lang historie kort: julaften 1999 kom kuppet som mange hadde ventet. Den tidligere stabssjefen i landet, Robert Guei, tok makten, og fordelte den rundhåndet til representanter fra nord – ikke minst Ouattaras parti.

Men snart ble det klart at Guei – som egentlig bare skulle «rydde opp» før frie valg – hadde fått en smak av makten. Foran presidentvalget i oktober 2000 ble det innført strikte nasjonale kriterier for hvem som kunne stille, blant annet at kandidatens begge foreldre måtte være ivorianere.

Det eliminerte Ouattara fra presidentvalget. Men Guei vant ikke. Det gjorde derimot dagens president Laurent Gbagbo, etter et folkelig opprør som jagde Guei på flukt. Det er dette valget Gbagbo henviser til når han sier han er demokratisk valgt. Og det er dette valget opprørerne vil ha annullert fordi det kastet ut kandidatene nordfra på grunn av manglende «nasjonalitet.»

«Ivoirité»

Dermed er man over i neste spørsmål. For det opprørerne krever, er at Laurent Gbagbo trekker seg, at kravene til nasjonal stamtavle skrotes og at reglene for valgbarhet endres.

Kort sagt; at hele spørsmålet om «ivoirité» – for å bruke kolonispråket – legges dødt.

Grunnen til det, er åpenbar: det er kravene til nasjonalitet som hindrer den nordlige delen av landet fra politisk representasjon. Det er stamtavle, kravet om at begge foreldrene må være fra Elfenbenskysten og at ingen av dem noengang må ha hatt et annet statsborgerskap, som gjør at Ouattara og andre ikke kan stille i presidentvalgene.

Dette kravet til «ivoirité» ble for alvor innført på 90-tallet, under Henri Konan Bédié. Men prinsippet er ført videre og forsterket av dagens president Laurent Gbagbo som skriver svære bøker i hyllest til sin egen stamme.

Står det til Gbagbo, så vil de såkalte utlendingene i Elfenbenskysten ikke ha noen stemmerett i fremtiden heller. Og står det til ham, vil de ikke ha rett til å kjøpe jord.

Konflikten går derfor mellom de som er «ekte» ivorianere, og de som ikke er det. Men den går også mellom det kristne sør og det muslimske nord, som i løpet av 40 år med selvstendighet aldri har hatt en eneste president – og som heller ikke har fått lov til å stille noen kandidat.

40 prosent av Elfenbenskystens befolkning på 15 millioner er dermed frarøvet elementære politiske rettigheter som stemmerett og valgbarhet fordi de ikke regnes som «ivorianere.»

Den høye arbeidsinnvandringen til Elfenbenskysten gjennom alle år har skyldes en blomstrende økonomi i et ellers traurig område. Elfenbenskysten er verdens største eksportør av kakao og verdens tredje største eksportør av kaffe. Landet har alene stått for 40 prosent av verdiskapningen i Vest-Afrika, og har den fjerde største økonomien sør for Sahara.

Eller hadde.

Som overalt ellers ble 1980-tallet et skuffelsens tiår for det relativt rike landet. Kampen om ressursene ble hardere, og det ble vanskeligere å få utdanning, jord eller lønnet arbeid. Ikke uventet gikk denne utviklingen parallelt med økende fremmedfrykt og krav om ny fordeling av godene. Løsningen ble å erklære omlag halvparten av landets innbyggere som «fremmede» og dermed uten økonomiske og politiske rettigheter.

Grove overgrep

Myndighetene i Abidjan hevder at nabostatene Liberia, Sierra Leone og Burkina Faso står bak de tre opprørsbevegelsene. De første mytteristene som gikk mot Abidjan skal ha kommet over grensa fra Burkina Faso, mens president Charles Taylor i Liberia skal ha sendt soldater for å styrke opprøret i vest.

Ingen vet riktig om disse påstandene holder vann. Men sikkert er det at krigen har ført til grove overgrep mot «ikke-ivorianere,» det være seg nye arbeidsinnvandrere eller folk som har bodd i Elfenbenskysten i generasjoner.

Paramilitære styrker under ledelse av president Laurent Gbagbo har terrorisert og drept mange tusen sivile, og det er meldt om voldtekter og plyndring, branner og massegraver. Det har blokkert en vest-afrikansk «fredsstyrke» på 1500 mann i regi av ECOWAS (15 vest-afrikanske stater) fordi regionale ledere har vært særs skeptiske til å støtte en president som lar sine styrker gå berserk på den måten.

Det har derfor vært opp til de 2500 franske soldatene å fylle vakuumet. Men også franske myndigheter har tonet ned sin støtte til Gbagbo, som har gått fra å være landets «legitime» president til landets «valgte» president.

Krigen har dermed rokket ved Laurent Gbagbos posisjon som moderat forsoningspolitiker, med sterke bånd til det franske sosialistpartiet og til den sosialistiske internasjonalen – der han er medlem. Ifølge Gbagbo er Elfenbenskystens krav til statsborgerskap og valgbarhet ikke vesensforskjellig fra det som gjelder andre steder, og dessuten et indre anliggende som ingen andre stater har noe med.

Før avtalen i Paris i forrige uke, gjorde Gbagbo det klart at han ikke hadde noe å forhandle med opprørerne om, men at det fantes et sikkerhetsproblem som myndighetene måtte ordne opp i.

Når det nå likevel foreligger en avtale, skyldes det to ting: fransk press kombinert med det ubestridelige faktum at opprørerne altså kontrollerer halvparten – femti prosent – av landets territorium.

Hadde det ikke vært for de 2500 franske soldatene, så hadde Laurent Gbagbo falt for lenge siden. Derfor er det ingen opsjon for Gbagbo å si nei til franskmennene når de forlanger forhandlinger med de tre militære motpartene og seks andre politiske partiene.

Ingen fred likevel?

Fredsavtalen mellom partene har allerede kommet under hardt press. Tilhengere av Gbagbo har angrepet franske bygninger i Abidjan i protest mot det de oppfatter som en gavepakke til opprørerne.

Ifølge avtalen, skal det oppnevnes en nasjonal samlingsregjering der alle parter er med. Den skal ledes av Seydou Diarra, som regnes for å være nøytral og som har hatt denne posisjonen tidligere. Det er denne regjeringen som skal lede landet fram mot nyvalg, uvisst når, men i hvert fall før 2005 når Gbagbos opprinnelige mandat går ut.

Men ingen av partene kommer til å godta denne avtalen, signatur eller ikke signatur. For Laurent Gbagbo er det ikke aktuelt å godta at fire av de viktigste departementene – forsvar, innenriks, utenriks og justis – skal gå til opposisjonen. Han ønsker heller ikke nyvalg før 2005, og vil i hvert fall ikke restrukturere hæren slik at «fienden» slipper inn i den.

Opprørerne, på sin side, kommer ikke til å godta å bli avvæpnet og nøytralisert i en situasjon hvor de sitter med kontrollen over halve landet og vel så det. Og de vil avvise kravet om at fremtidige presidenter må ha minst en forelder som er «ekte» ivorianer.

Det er derfor ikke uten grunn at Frankrike plutselig har sagt de vil «forsterke» sitt militære nærvær, antakelig ut fra erkjennelsen om at partene vil fortsette å slåss om de får anledning til det. President Gbagbo har da også sagt at han ikke liker utfallet av Paris-møtet, men at «det er to måter å ende en konflikt på: å vinne krigen eller å forhandle. Jeg har ikke vunnet krigen.»

I bunn og grunn har Gbagbo tenkt til å vinne krigen. Og det har opprørerne også. Begge parter har brukt de siste ukene på å rekruttere soldater til sine respektive styrker. Og begge sider satser på leiemordere med blodig krigserfaring fra andre land i Afrika…

---
DEL

Legg igjen et svar