Ingen død i Venedig

For 40 år siden protesterte filmskapere mot Filmfestivalen i Venezias glamour. Siden har festivalen slitt i motgang, men står nå fram som en viktig arena for politisk film.

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Jeg er på Venezias filmfestival Mostra Internazionale d’Arte Cinematografica. En film er ferdig, folk klapper, men de fem bak meg i salen buer. Vi hadde sett 68 Venezia, om opprøret mot festivalen for nøyaktig 40 år siden: Hovedbudskapet var «Sett festivalen fri!». I 1968 forlanger filmskaperne selvstyre ut fra rene kunstneriske hensyn. Protestene medfører at åpningen utsettes i 48 timer. Myndighetene tar tak i demonstrantene, politi i Mussolini-inspirerte uniformer går løs med køller. Likevel er det nok av liv i leiren, appeller holdes, parolene heves høyt. Og der, står regissør Pier Paolo Pasolini og roper diskuterende til de andre filmskaperne. Han var selv lenge i tvil, men endte med å trekke filmen Teorema fra programmet. Hva denne filmguruen gjorde hadde stor betydning.

Men hvorfor buet italienerne bak meg? Jeg tar tak i dem, og følger med for et glass hvitvin med campari – som man drikker her i Venezia. Ja, hvorfor protesterte de egentlig i 1968? Det var ikke lett å forstå fra filmen. Nettopp, påpeker mine italienske venner. De kaller filmen propaganda, og anklager den for å bagatellisere den gamle venstresiden. Festivalen hadde fram til 1968 vært en festival for over- og middelklassen – med personlige invitasjoner, dyre klær og prisfestivitas. Så kom 1968 i Paris og Cannes. Nå ville de yngre filmskaperne noe annet.

Høylytt buing

Leser man hva Tullio Kezich sier i katalogen om nevnte film, er tonen ganske negativ. For opprøret svekket festivalen det påfølgende tiåret – Cannes tok over. Som Luis Malle oppsummerte mange år senere, opprøret gjorde festivalen til en mindre begivenhet. Festivalsjef Luigi Chiarini gikk av, men ifølge Kezich var han ikke av de verste, men åpen for «kunstnerisk strenghet, nye trekk og samfunnsengasjement». Opprøret blir i katalogen karakterisert som «en «karnivalisering» av det seriøse opprøret i Cannes tre måneder tidligere.» I filmen intervjues en del som ikke engang husker hva de protesterte mot. Italienske Roberto Rosselini sier seg uenig med opprøret, mens tyskeren Alexander Kluge uttaler at «filmer må jo konkurrere».

Så hvorfor bue så høylytt? Mine filosofisk skolerte venner fnøs vel ikke for sportens skyld? Tommaso forteller meg at de i 1968 hadde utarbeidet et program som ikke kommer fram i filmen. Francesca påpeker hvor lett det er å klippe intervjuer for å få de svarene man vil ha. Noe som også kom fram i en svært negativ avisomtale av filmen dagen etter. Filmen ble laget av Antonello Sarno og Stefano Della Casa – menn som angivelig tar oppdrag fra Berlosconis folk.

Pasolini og andre forsto hva man ville i Paris og Cannes: Radikale program som forlangte at kvalitetsfilm også skulle være tilgjengelig for mennesker som ikke hadde råd til billetter. De protesterte mot stjernedyrkning, glamour, fordumming, mot filmer som ikke tok det cinematiske på alvor.

Få amerikanske filmer

Selv om festivalen nesten kollapset da Berlusconi-flokken forsøkte å ta styring over festivalen for noen år siden, er den i dag – i sitt 65. år – virkelig på høyden og variert nok for enhver filmelsker. De eksistensielle opprivende godbitene finnes. De engasjerte samfunnsfilmene også. Det er god plass til de dokumentariske og politiske filmene.

Dagens festivalsjef Marco Müller (55) har klart å hente inn verdenspremiere på de fleste festivalfilmene. I katalogforordet hans spør han hva som vil ta oss til nye territorier. Han understreker at så lenge lidenskapen for det nye ennå ikke har forsvunnet i Vesten, vil vi stadig få nye «signaturer», nye auteurer som spesielt unner seg «den luksus det er å være «utidsmessig» og samtidig være seg bevisst at framtiden er forandringens kunst.»

Av de 21 filmene i selve konkurransen er det i år kun fem amerikanske, det på grunn av streiken blant manusforfatterne. La meg nevne at kino generelt i Italia består av 60 prosent amerikansk, 30 prosent italiensk og snaue ti prosent internasjonale filmer – sistnevnte er halvert på fire år. Blant de amerikanske festivalfilmene finner vi det dysfunksjonelle familiedramaet Rachel getting Married av Jonathan Demme; Kathryn Bigelows krigsthriller The Hurt Locker om elitsoldater som desarmerer miner i pågående krigsoner; og Cohen-brødrenes film Burn After Reading. Fillipinske Francis Xavier Pasions film Jay og iranske Amir Naderis Vegas: Based on a True Story er mediekritikk på sitt beste. Førstnevnte forteller hvordan tv ikke skyr noen midler for å plassere kamera midt oppe i private tragedier, sistnevnte handler om grådighet og pengespill over menneskesjebner.

Men mest av alt: programmet Orizonti (horisonter), som av Müller beskrives som en seismograf som registrerer de første sjelvene med sin sensitive viser, presenterer film fra diverse utviklingsstadier spredt fra hele verden. Det er her de samfunnskritiske politiske inspirerte filmene og dokumentarene vises.

Gatebarn og anger

Puisque nous sommes nés (Fordi vi ble født) er fra Brasil, Pernambouc. Vi følger to lutfattige halvbrødre som kjemper for å tjene til livets opphold og holde kriminialitet, tigging og narkotika på avstand. De tar alle mulig drittjobber, henger rundt en bensinstasjon ved en endeløs motorvei og ønsker seg bare vekk: «Jeg har ingen ting, bare mitt liv», sier den ene guttene. Klappingen i salen var enorm.

I Machan av Uberto Pasolini ser vi Sri Lankas fattige menns drøm om arbeid i Vesten. Fiksjonsfilmen er basert på en sann historie der 22 menn får visum ved å late som de er et håndballlag, og dermed skaffer de seg en invitasjon til en turnering i Tyskland. De ankommer Bayern og dummer seg i først kraftig ut på banen – før de neste dag stikker av. Srilankerne spredde seg rundt i Europa, og ingen så dem siden.

Den israelsk-franske filmen Z32 av Avi Mograbi gir et rystende vitnesbyrd over en soldats kampglede, med påfølgende erkjennelse og behov for tilgivelse. Den unge mannen var med på en massakre, en hevnaksjon der ubevæpnede palestinere ble slaktet. Dokumentaren har musikalske trekk, lik koret i en gresk tragedie. Hvorfor gjennomhullet elitesoldatene den allerede døde kroppen? Filmen spiller seg fram i angerens tegn og vitnesbyrdet krysses med regissørens mer kunstnerisk-musikalske sorgøvelse.

PA-RA-DA av Marco Pontecorvo, en fransk-rumensk dokumentar, bør også nevnes. Regissøren blir med en klovn og et sirkus til Bukarest der de møter gatebarna, de såkalte «beoskettari», småtyver, tiggere og prostituerte. Dette handler om barn som blir altfor tidlig voksne, men håpet deres holdes i live gjennom roller i sirkuset, vennskap, solidaritet og håp.

Selv om mye på en filmfestival bør overses, så er Venezias filmfestival nå på høyde med Berlin, Cannes og Toronto. Det fordi det politisk-etiske og frie kunstneriske engasjementet igjen har plass nok.

---
DEL