Wieczorek er kritiker bosatt i Paris.

Filmskaper Alfoz Tanjour aksler den betydelige oppgaven å dokumentere det som skjer bortenfor krigens tragedie, i de private rommene til en befolkning som de siste 50 årene har vært undertrykt av Assads regime.

A Memory in Khaki

Alfoz Tanjour

Qatar

Vi har alle sett de sjokkerende bildene fra Syria; de ødelagte byene, døde kropper i gatene, tusener av flyktninger på veiene eller buret inne i provisoriske flyktningleire. Tanjours dokumentar reflekterer den indre virkeligheten til generasjoner av syrere som følte seg som fremmede i sitt eget land. De som klarte å flykte, gjorde det med en følelse av å miste sin kulturelle identitet og følelsesmessige trygghet for alltid. Filmen hadde Europa-premiere på den prestisjetunge Karlovy Vary Film Festival nylig.

Khaki-symbolikken. Tanjour utforsker det som skjer med dem som har forlatt landet, uten utsikter til noen gang å kunne vende tilbake. Vi får møte flere av dem – de fleste nå flyktninger i ulike deler av Europa. Det er deres erfaringer fra redslene de ble stilt overfor i Assads Syria – opplevelser de fremdeles bærer med seg – som er hovedfokuset i A Memory in Khaki.

Filmen reflekterer opplevelsene til generasjoner av syrere som følte seg som fremmede i sitt eget land.

Tanjour, som selv er født i Syria (i Salameih 1975), byr på flere svært personlige perspektiver og like mange språk. Det er stundom poetisk, som i delen om forfatteren Ibrahim Samuel, som forsøker å beskrive det som ikke er til å bære. For dem alle er khaki ikke bare en farge, men et symbol på diktatorisk undertrykkelse på alle områder i dagliglivet. Det er fargen på soldatenes uniformer, og på antrekket til akademikere og andre lærde som var tvunget til å bruke ikke bare khaki-jakker og -bukser, men også skjorter og sokker i samme farge. Khaki-fargen er det synligste tegnet på et liv i et totalkontrollert samfunn der frykt dominerer. Det er fargen til et samfunn som dikterer ordre det ikke kan stilles spørsmål ved.

Bildet av storebror Assad er overalt. 50 år med undertrykkelse har skapt et barbarisk samfunn der human oppførsel er erstattet med korrupsjon og sadisme. Hvor mange generasjoner vil det ta å komme over de grusomhetene folk har blitt utsatt for? For øyeblikket er det for tidlig å stille det- te spørsmålet.

Smerte og motstand. Bortenfor den «store historien» introduserer regissør Tanjour oss altså for re fascinerende karakterer. Hver av disse har funnet sin egen måte å hanskes med sin indre smerte på. Deres personlige opplevelser forvandler den skremmende bakgrunnen til øyeblikk fulle av styrke og ynde, som i møtet mellom Amathel og moren hennes, en kvinne som i sitt liv aldri har kjent til frihet. Amathel gir et råd til sin mor: Gå aldri tilbake når du først har lagt ut på en sti i livet.

Amathel er en av kvinnene som står opp mot den påtvungne underkastelsen; hun har nektet å gå med på et arrangert ekteskap, en annen form for undertrykkelse. Å forkaste en skikk med så dype røtter er såpass utenkelig at Amathel måtte forlate hjemmet sitt umiddelbart etterpå, for aldri å kunne komme tilbake. Først gjemte hun seg i hovedstaden Damaskus som ikke lå langt unna, men så forlot hun Syria. Hun måtte stadig skifte navn, og fortsatte med dette selv etter at hun kom til Finland hvor hun bor nå. Hun er viss på at enkelte syriske krefter ikke vil bli stoppet ved grensen.

Tilbakeblikk. I dokumentaren møter vi vitner som minnes begivenheter i et historisk perspektiv, og som husker hvordan regimet på 1970-tallet lyktes i å forvandle folkets revolusjon til en krig mot religion og terrorisme (se også https://www.moderntimes.review/four-steps-reality-regressi- on-one-victim-syrians). Kampen mot Det muslimske brorskapet var bare det første skrittet, før alminnelig terror spredte seg til praktisk talt hver eneste krok av landet. Den militære propagandaen ble utvidet til å omfatte ulike deler av befolkningen inntil den nådde alle – kommunister, nasjonalister, til og med medlemmer av partiet som sto i fare for å ha egne tanker. Denne terroren ble utøvd av folk som aldri hadde vunnet en virkelig kamp eller krig – bortsett fra å ha foretatt noen angrep på sine arabiske naboer.

Folk ble ofte fengslet uten lov og dom. Familiene fikk ingen mulighet til å skaffe sine anklagede slektninger noen forsvarer, og ble nektet kontakt med de fengslede i årevis. Om en fange ble sluppet fri, kom han tilbake som en skygge av sitt tidligere selv – tom, uten vilje og uten sjelsliv, fysisk ugjenkjennelig og mentalt ødelagt. Andre bare forsvant for alltid.

Da Sovjetunionen brøt sammen, begynte Syria å miste sin politiske legitimitet. Den tidligere do- minerende Baath-ideologien fra 1980-årene var ikke brukbar for Syria, som ikke delte visjonen om en forent arabisk verden. I stedet ble nå sekterisme brukt som politisk strategi. Spenninger mellom minoritetsgrupper ble fabrikkert, usikkerhet og frykt for «andre» ble spredt. Den kunstige kreasjonen av en islamsk fundamentalistisk bevegelse ble satt i verk. Maksimal smerte ble påført muslimske fanger, som først ble torturert og siden satt fri. De fikk til og med tilgang til håndvåpen. Enkelte områder i landet ble overgitt til dem, der de kunne bevege seg fritt og der organisasjonen kunne vokse i størrelse.

Vitnene minnes hvordan regimet på 1970-tallet forvandlet folkets revolusjon til en krig mot religion og terrorisme.

Håp. Shadi er også flyktning; han er blitt torturert tre ganger, men tror likevel på ikke-voldelig motstand. Hans håp lever fortsatt: at det syriske regimet aldri kan gjenetableres slik det var før. Folket har smakt på friheten og gir ikke etter igjen, uansett prisen de vil komme til å måtte betale.

NY TID-abonnenter kan se filmen her

DEL