TSJETSJENIA: Det verdifulle i Masha Novikovas nyeste film er hvordan filmen gradvis gir deg en følelse av det som foregår like under overflaten.

Velin er kanadisk regissør og journalist.

For tsjetsjenere betyr daymohk «faderlandet», og ordet bærer med seg en lang historie av kriger for å forsvare det. I denne sammenhengen er dette også navnet på den tsjetsjenske folkedansgruppen Daymohk, som vi følger i denne filmen der unge tsjetsjenske gutter og jenter trener iherdig for å leve opp til grunnleggerens høye forventninger.

Folkedansgruppen ble grunnlagt i 1999 av koreografen Ramzan Akhmadov i den hensikt å få tsjetsjensk tradisjonskultur til å blomstre igjen i det krigsherjede landet. På den tiden var hovedstaden Groznyj en utbombet ruin, og dansegruppen opptrådte over hele Europa.

Dansegruppen sponses i dag av den tsjetsjenske staten («Ingen nasjon uten kultur», uttalte Tsjetsjenias første president i sin tid). Gruppens grunnlegger vil nå lage et filmklipp for å sende til Europa, som dansegruppa har mistet kontakt med. Med dette vil danserne vise at de fortsatt er aktive.

Krig fra to perspektiver

Ut fra åpningen til Daymohk kan man først tro at dette er en film som ukritisk feirer tradisjonell tsjetsjensk folkekultur og lederen av Republikken Tsjetsjenia, Ramzan Kadyrov. Hans oppgave er å holde den russiske føderasjonens sørlige grense intakt, og Tsjetsjenia innenfor den, og han bruker sin egen utgave av konservativ islam og machopolitikk for å opprettholde status quo.

Jeg kjenner ikke personlig til regissør Masha Novikovas tidligere filmer, men hun har mye erfaring med å filme mennesker på randen av krig. Hun har blant annet laget en film om Anna Politkovskaja – den russiske journalisten som ble myrdet i 2006.

Livet til dansegruppens koreograf, Ramzan Akhmadov, begynte i eksil: Foreldrene hans var blant de hundretusenvis av menneskene som ble deportert fra Tsjetsjenia i 1944. Tvangsutsendelsen var en del av et storslått program, godkjent av Josef Stalin, som rammet millioner av ikke-russiske sovjetiske etniske minoriteter fra 1930- til 1950-årene. Akhmadovs familie ble samlet sammen og sendt til Kasakhstan i 1944. Da de endelig kom hjem igjen i 1956, hadde de mistet alt.

Daymokh, The Ancestral Land Regissør Masha Novikova
Daymokh, The Ancestral Land Regissør Masha Novikova

I et kjent utkikkstårn som ruver over bakketoppene, med et filmteam på to mann, gir grunnleggeren av Daymohk en guttegjeng beskjed om å søke etter «gamle» skjold og sverd (begravd ti minutter i forveien). «Dette var våpnene ridderne brukte; slik kjempet de, og vi er etterkommerne.»

I stuen står TV-en på konstant med regjeringskanalens endeløse rapporom Kadyrov.

Novikova tilfører filmen en ny dimensjon når hun stiller nytt materiale opp mot arkivklipp av den samme familien fra krigen for tjue år siden. De gamle klippene ble tatt opp med to kameraer som ofte filmet samtidig, men fra forskjellige perspektiver: det samme rommet med de samme bevegelsene og de samme menneskene.

I de nye klippene blir arkivmaterialet vist med de to bildene oppe på skjermen, side ved side, men uten å berøre hverandre. Dette bokstavelig talt utvider opplevelsen til å bli enda mer levende. Hva er det vi ser?

En ny ideologi

Under krigen var hjemmet til Akhmadov en liten, nøktern leilighet, høyt oppe i en boligblokk omringet av andre blokker. Vann måtte hentes i bøtter nede; kvinnene utførte hardt fysisk arbeid.

I dag ser vi de samme kvinnene, som ikke lenger er fattige, kledd i heldekkende plagg der bare hender og ansikt vises – en form for konservativ islamsk bekledning. Men det har ikke alltid vært slik, noe arkivmaterialet tydelig viser.

Daymokh, The Ancestral Land Regissør Masha Novikova
Daymokh, The Ancestral Land Regissør Masha Novikova

I arkivklippene er ikke kona til Akhmadov, Aiza, tildekket. Hun har på seg en genser, et helt vanlig skjørt og et lite skjerf knyttet rundt halsen. Da hun gikk på skolen, forteller hun, «gikk jeg med korte skjørt, så korte jeg kunne få dem til å bli». Hun la til og med opp skoleuniformen for at skjørtet skulle bli så kort som mulig.

Nå bor familien i et gedigent nytt hus med få, men eksklusive møbler i lokal design. Her finnes det penger, men det kjennes kaldt ut, litt for rent. Akhmadov kjører en Mercedes SUV. Datteren er nå kulturrådgiver for Kadyrov, mens sønnen har en ministerstilling. Kvinnene er heldekket, og håret er skjult under sjal som er lange nok til å ligge over skuldrene. En ny ideologi råder. Dette er koden i landet.

Det verdifulle i Novikovas verk er hvordan filmen gradvis gir oss en følelse av at det er mye som skjer like under overflaten, kanskje ikke akkurat hjemme hos Akhmadov, men som regissøren ikke kan uttrykke eksplisitt uten å gå på akkord med hovedpersonene sine.

Bevisstheten om det usagte formidler hun først gjennom bruken av ikke-tradisjonell musikk, som erstatter lyden fra opptakene av smilende barn i stilrene folkedrakter som går i sakte film.

Denne uroen blir formelig uttrykt i ord da en mann som tidligere var en av danserne, sier at dans ikke lenger betyr det det samme som før; han vil ikke danse lenger. Ordene blir hengende igjen til ettertanke mens Novikova litt etter litt viser oss makten i republikkens enevelde i de korte scenene av gruppens imponerende dansenummer – en hyllest til Kadyrov og Putin.

En urokkelig kjærlighet til landet

Groznyj har blitt gjenreist i ny form, men engstelsen og risikoen om vold finnes overalt. Kadyrov kom til makten da faren, landets tidligere president, ble drept i 2004. En bombe eksploderte på en stor arena der også dansegruppen var til stede. De overlevde.

Media er et maktmiddel: I stuen står TV-en på konstant med regjeringskanalens endeløse rapporter om Kadyrov. Bilder av ham er overalt, Kadyrov alene eller med sammen med faren eller Putin. I en stappfull arena ser vi Kadyrovs hengslete prepubertale sønn vinne en boksekamp med knockout innen 14 sekunder.

Aiza, Akhmadovs kone, spør: Hvor mange barn kan du få plass til i én bil? Under krigen var de bare tre stykker, de kunne rømme, men nå har hun barnebarn – for mange til å få plass til i ett enkelt privatkjøretøy. Hun er urolig: «Hvem vet hva livet bringer?» sier hun. Filmen blir dermed mest interessant når vi kommer forbi åpningen med tsjetsjenske ærekodekser og landskapsbilder som er filmet med dronekamera.

Mot slutten av filmen kommer stemmen bak bildet tilbake: Å, denne urokkelige kjærligheten til landet deres! Unge jenter fra dansegruppen, iført sin fineste nasjonaldrakt, tar oss med over en hengebro og bort til et område der skjold og sverd står oppstilt på rekke og rad på bakken. Jentene snurrer sakte rundt mens de dekker til våpnene med de hvite sjalene sine. Ifølge tradisjonen var det slik kvinnene pleide å tvinge de krigende partene til å slutte fred.

Oversatt av Sigrid Strømmen

Abonnement kr 195 kvartal