Ingen makt uten ærlighet

Ærlighet er en virkelig sterk kraft, som vil føre til tap for den som ikke innehar den. Nyvalgt president Putin er en av taperne.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

ELENA MILASHINA Moskva, RusslandSend din reaksjon til debatt@nytid.no

Elena Milashina er journalist i den uavhengige russiske avisa Novaja Gazeta. Hun er tidligere kollega av Anna Politkovskaja og skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Moskva, Russland. På valgdagen den 4. mars var Kreml omringet av pansrede kjøretøy, fulle av politifolk og soldater. Bilene hadde bakparten snudd mot Russlands historiske sentrum og det var satt opp skilt med teksten «forsiktig, militært personell». De stod tett i tett i en ugjennomtrengelig sirkel og beskyttet Kreml mot det russiske folk.

De beskyttet Kreml mot det samme folket som for tre måneder siden hadde gått ut på gatene i fredelige demonstrasjoner i Moskva, St. Petersburg og i resten av landet for å protestere mot valgfusk i parlamentsvalget.

En venn av meg på Facebook – som er blitt det viktigste sosiale mediet for å organisere protester – bemerket at «antallet soldater som er utstasjonert i Moskva er så høyt, at det må være beregnet til å beskytte det illegitime regimet mot sine egne borgere».

Den 4. mars ble Vladimir Putin for tredje gang president i Russland. Vi kan si det på en annen måte: Den 4. mars gikk Vladimir Putin fra å være den sterkeste presidentkandidaten, til å bli illegitim president.

Objektivt sett var Putin den mest populære kandidaten av de som ble tillatt å stille til valg. Hele det administrative apparatet jobbet for ham som kandidat. De statlige fjernsynskanalene, som til dags dato er hovedkilden for informasjon i Russland, brukte fem sjettedeler av sin sendeflate på å vise fram Putin.

Bak ham stod hæren, politiet, fengselsvesenet, distriktene og Kaukasus. Dette er steder der valgobservatører ikke har tilgang. Putin kunne ha tillatt seg å ikke fuske ved valget i det hele tatt, han ville fremdeles ha vunnet første valgrunde med god margin, men kanskje ikke fått mer enn 51 prosent.

«Mot alle»

I andre runde, derimot, ville han fått problemer. Det har med å gjøre at ingen helt vet hvor stor motstanden mot ham er. Tidligere fantes rubrikken «mot alle» på valgkortet, men den er fjernet for lenge siden.

Nå har jeg endelig forstått hvorfor denne rubrikken var så farlig. I det hele tatt er det i andre runde, når Putin måtte ha konkurrert ansikt til ansikt med en annen kandidat (som antakelig ville vært kommunistpartiets leder Gennadij Zjuganov), at «mot alle»- rubrikken kunne ha vært farlig for ham. Men siden det aldri ble noen andre runde, ble dette heller ikke noen trussel.

Ingen vet hvordan det russiske samfunnet ville reagert om Putin hadde fulgt reglene. Han har jo aldri gjort det. Jeg tror rett og slett ikke at han forstår at ærlighet ikke er det samme som svakhet.

Putin har styrt landet vårt i 12 år. De tydelige anti Putin-protestene har vi ikke hatt i mer enn tre måneder. Vi kan si det slik at vi russere svinger fram og tilbake. Vi har ingen karismatiske ledere, vi har ingen normale, nye og ekte politiske parti, vi har ingen forståelse for hva vi egentlig vil ha: Et demokratisk Russland? Et venstreorientert Russland? Et Russland kun for russere og uten Kaukasus?

Akkurat nå er det bare to ting vi vet. Den ene er felles. Vi ønsker oss et Russland uten Putin. Den andre er konkret: Vi vil ha frie og rettferdige valg. Disse ønskene er limet som holder oss sammen, ulike som vi er: Venstrevridde og liberalister, nasjonalister med fascistiske tilbøyeligheter og menneskerettighetsforkjempere, ungdom som ikke vet hvem Lenin var og gamlinger som drømmer om Stalin og bedre pensjoner.

Vi krever frie valg

Dette er hovedgrunnen til at folk gikk ut i gatene den 4. desember. Dette er det viktigste kravet, som de gjentar gang på gang mens de arrangerer protestaksjoner av ulike typer: Morsomme, rørende, fåtallige, massive – men i alle tilfeller fredelige.

Det har blitt en vane blant folk å demonstrere. De siste tre månedene har gjort noe med folks sinn. Kanskje har de ikke forstått det selv enda, men gradvis har folk begynt å bruke ord som lenge har vært borte fra vokabularet vårt: Skam, ånd, ære, verdighet, medfølelse, solidaritet, moral.

De siste tolv årene har makten som kom fra den sovjetiske etterretningstjenesten, KGB, korrumpert folks instinkter. Den samme ånden, som gjorde korrupsjon til en vanesak over hele Russland og fordervet statlige institusjoner, forretningslivet, utdannings- og helsevesenet, politikken og kulturlivet.

I dette systemet har alle og enhver av oss gjort seg til forbrytere, med eller uten hensikt. Vi har betalt bestikkelser i stedet for skatt.

Hvorfor korrumperes mennesker av makt? For det første fordi det er enklere å styre forbrytere. Viktigst er det likevel at en slik type makt ikke kan noe annet enn å bruke de mørkeste egenskapene i mennesker, manipulere dem og bruke dem. Dette er en psykologi, en taktikk og en strategi som er tatt i bruk av etterretningstjenesten. Det er derfor de ikke kan fjernes fra makten. De må kjenne sin plass, for det er kun der de kan brukes til noe i samfunnet.

Allerede den 5. mars dukket det opp en artikkel på russiske sosiale medier ved navn «En observatørs bekjennelser: Hvordan idoler dør og fiender fødes». Den unge moskovitten Ksenia Vinkova, som fram til valgdagen hadde trodd at Putin var den aller beste for Russland og hadde meldt seg frivillig som valgobservatør, havnet tilfeldig i det mest skandalebefengte valglokalet i dette valget, nemlig i forstaden Strogino utenfor Moskva.

«Valgkarusellene»

I Strogino deltok over 20.000 velgere i en såkalt «valgkarusell», et system der velgere blir kjørt til et valglokale der de ikke er registrert, og avgir uregistrerte stemmer til den kandidaten som betaler dem for det. Etterpå drar de videre til neste lokale.

I Moskva var det hundrevis av busser med folk fra Jaroslavl, Rjazan, Belgorod, Tver og andre distrikt, som hadde fått 400 rubler for å delta i slike karuseller. 400 rubler tilsvarer 75 kroner. Jeg lurer på om det er folk som lar seg kjøpe så billig, eller om det er presidenten som kjøpes billig.

Likevel – det kommer konsekvenser ut av dette, gjør det ikke? Det viktigste resultatet av slike karuseller, er bekjennelser fra slike som Ksenia Vinkova. Hun stolte på Putin før valget, nå anser hun ham for en løgner og en tyv.

Mot slutten av bekjennelsen skildrer hun i detalj hvordan alt valgfusket har stilt presidenten og valgets sterkeste kandidat, i et dårlig lys. Hun skriver:

I et notat jeg fikk i observatørlokalet, stod overskriften «for et fritt og rettferdig valg!» Det stod også «Nemo judex in casua sua», som betyr «ingen kan dømme i sin egen sak». Så i Vladimir Putins tilfelle vil jeg si: «Ingen kan velge seg selv til president!»

Ksenia Vinkovas bekjennelse fikk titusenvis av treff på bare en dag. I kommentarfeltet skrev noen: «Dette må leses av alle».

Det er en historie som sier mye. Om hvordan Putin mister sine ekte støttespillere. Om hvordan han kommer til å fortsette å miste dem, fordi han ikke er ærlig. Den sier også noe om at ærlighet er en virkelig sterk kraft, som vil føre til tap for den som ikke innehar den. ■

Oversatt fra russisk av Kristian Krohg-Sørensen

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 09.03.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL