Ingen er trygge – heldigvis

28. januar tok rettssaka mot den tidlegare presidenten i Elfenbeinskysten, Laurent Gbagbo, til ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag. Det er første gong ein tidlegare statsleiar vert prøvd for verdas einaste permanente internasjonale straffedomstol. Saman med ungdomspartileiaren Charles Blé Goude står Gbagbo tiltalt, mistenkt for å iscenesetje brotsverk mot menneskeslekta. Dette skal ha skjedd […]

28. januar tok rettssaka mot den tidlegare presidenten i Elfenbeinskysten, Laurent Gbagbo, til ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag. Det er første gong ein tidlegare statsleiar vert prøvd for verdas einaste permanente internasjonale straffedomstol.
Saman med ungdomspartileiaren Charles Blé Goude står Gbagbo tiltalt, mistenkt for å iscenesetje brotsverk mot menneskeslekta. Dette skal ha skjedd i samband med opptøyane etter valet i 2010–2011, der om lag 3000 menneske vart drepne og mange tusen skadde.
Rettssaka representerer ein svært viktig milepæl i utviklinga av ein internasjonal rettsstat og for å fremje rettferd for dei verste brotsverka vi kan tenke oss at menneske er i stand til å utføre. Dermed er det også ein viktig milepæl for utviklinga av eit globalt demokratisk samfunn og for fred og tryggleik.

Viktig. Då ICC vart etablert i 1998 og trådte i kraft i 2002, hadde verda for første gong ein permanent institusjon som på eige initiativ eller på oppdrag frå FN eller medlemsstatar kunne etterforske og påtale enkeltpersonar for folkemord, krigsbrotsverk eller brotsverk mot menneskeslekta. Med eitt var statar ikkje lenger det einaste relevante rettssubjektet i internasjonal rett.
Sprengkrafta i dette kan knapt understrekast nok. ICC er – og bør brukast som – eitt av dei viktigaste verktøya verda har hatt for å førebygge, forhindre eller drastisk redusere dødsfall og øydeleggingar som skuldast krig og konflikt.
Spørsmålet om å stille tidlegare og sitjande statsleiarar og statsrådsmedlemmer for domstolen, har vore svært kontroversielt. Mellom anna har ei tilbakevendande innvending vore at dette gjer det vanskelegare å få til fredsløysingar i konfliktregionar, fordi statsleiarane har mindre incentiv til å avtale seg bort frå straffeforfølging.

Sanninga er brutal, uansett utfall av rettssaka.

Ikkje desto mindre er dette ein bærebjelke i ICC-traktaten som til no er ratifisert av 123 statar – nær to tredjedeler av heile det internasjonale samfunnet av nasjonalstatar. Og verda har sett mange ad hoc-domstolar som har tiltalt tidlegare statsleiarar – til dømes Charles Taylor i Liberia og Slobodan Milosevic i det tidlegare Jugoslavia. Men først i 2016 vert altså ein tidlegare statsleiar tiltalt i den nye, permanente domstolen ICC for brotsverk mot sitt eige folk.

Oppgjer med straffefridom. ICC har møtt sterk kritikk for sitt engasjement i Afrika, og mange har interesse i å undergrave institusjonen. Eg tok opp denne kritikken i eit innlegg om «ICC og det afrikanske problem» i Ny Tid i mars 2014. Den går mellom anna ut på å stemple domstolen som eit imperialistisk verktøy, og eg påpeikte at dette var unyansert og dels feilaktig. I tilfellet Elfenbeinskysten har Gbagbo sjølv akseptert ICC sin jurisdiksjon, og landets regjering gav ICC i oppdrag å etterforske sakene.
Menneskerettsorganisasjonar i Elfenbeinskysten understrekar sterkt at dette er eit nytt kapittel i landets historie. Dei ser på rettssaka som eit lenge ettertrakta høve til å setje ein stoppar for krisa i landet, og for å ta eit oppgjer med straffefridom for politiske leiarar. Dei håpar også at domstolen i løpet av eller etter rettssaka finn det naudsynt å bringe fleire på tiltalebenken, for å kunne sikre at «sanninga vert kjent og etablert blant alle innbyggarar», som Ali Ouattara formulerer det.
Sanninga er brutal, uansett utfall av rettssaka. Gbagbo og Blé Goude har etter påstanden oppmuntra til åtak på tilhengarane av den – i det internasjonale samfunnet sitt syn – nyvalde presidenten Alassane Ouattara. Dei er sikta for fire tilfelle av brotsverk mot menneskeslekta, inkludert drap, voldtekt og andre umenneskelege handlingar. Brotsverka har ein tydeleg seksuell og kjønnsbasert valdsprofil. Slik vald går ekstra sterkt ut over fattige kvinner fordi det sosiale stigmaet i etterkant fører til sosial utforskap og store sosiale problem.
Rettssaka er ei påminning om at ICC-traktaten ikkje opnar for immunitet mot påtale for nokon, uansett kvar dei måtte befinne seg i livet eller i samfunnet. Dette er utelukkande bra. Utvikling av internasjonal lov og rett gjennom institusjonsbygging er og forblir avgjerande for varig og bærekraftig fred.


Almenning er styreleiar i Én Verden.
kjartanalmenning@gmail.com

---