Bestill vårutgaven med varslerbilaget her

Informasjonstotalitarisme

SELVSTYRERETT?: Selskapene bak plattformer, smarttelefoner og tingenes internett sporer kontinuelig alle våre bevegelser. Med et digitalt fotavtrykk kan man bestemme en persons tilgang til kreditt, transport, sosiale tjenester eller helsevesen. Vi mister vår individuelle frihet og autonomi.

Revolusjonen innen informasjonsteknologi har siden 1980-tallet endret hvordan vi lever. Kostnadene for å samle, lagre og dele informasjon har blitt redusert. Og vi fikk internett. Og vi fikk høre at ved å skape nye muligheter for sosial, politisk og økonomisk deltagelse, skulle IT-revolusjonen styrke en individuell uavhengighet og sosial inkludering.

Men 40 år senere er det en liten gruppe mektige bedrifter som kan feire, og ikke folk flest. Staten og en håndfull teknologiselskap har akkumulert store mengder data og gjort det om til et instrument for overvåking og kontroll – utelukkende for politisk og økonomisk gevinst.

Rådata finnes det nok av

Den informasjonsteknologiske revolusjon bekrefter det gamle munhellet om at revolusjonen spiser sine barn. Men informasjonskontrollens relative skjørhet betyr at det fremdeles er mulig å rette opp i fortidens feilgrep og utnytte den digitale æraens positive potensiale. For å gjøre det, må vi oppklare en misforståelse om informasjonens natur: den er ikke en ressurs, men et middel til total kontroll, spesielt i hendene på konsentrert makt.

Data blir ofte sammenlignet med gull og olje, som om informasjon bare er enda en ressurs som kan eies privat og utnyttes for økonomisk gevinst. Men data skiller seg fra vanlige ressurser. Rådata finnes det nok av, det er ingen konkurranse der. Det er en ressurs som ikke følger reglene om knapphet, og derfor ikke har noen iboende økonomisk verdi. Slik sett er det ingen annen grunn til å samle inn mengdevis med data enn for å ha kontroll over de samme individene som produserte dem.

Vi befinner oss allerede i Big Tech og overvåkingsstatenes tidsalder.

- annonse -

Uheldigvis kan ikke individuelle «informasjonsprodusenter» hindre andre i å få tak i «deres» data, i hvert fall ikke foreløpig. Uten digitale nøkler som kan forhindre at selskapene bak plattformer, smarttelefoner og tingenes internett (IoT) kontinuelig sporer alle våre bevegelser, er det umulig å unngå at andre utnytter informasjonen vi legger igjen. Vi blir bedt om å stole på selskap som Apple. Men til syvende og sist er det ingenting brukerne kan gjøre hvis Apple velger å bryte løftene sine – de vil ikke engang få vite om det.

Stedsopplysninger hvert sekund

EUs personvernforordning fra 2018 er blitt hyllet som modell for beskyttelse av personvern, og blir nå kopiert av andre jurisdiksjoner, deriblant California og Brasil. Personvernforordningens hovedformål er å kreve samtykke for innsamlingen av «personlige» opplysninger, det vil si all informasjon som kan brukes til å identifisere et individ. Likevel er ikke forskjellen mellom personlige opplysninger som underlegges personvernreguleringer, og industrielle opplysninger (fra IoT) som er tilgjengelig for alle, alltid tydelig.

Mobiltelefoner sender ut «upersonlige» stedsopplysninger  hvert sekund.

Det som tilsynelatende er upersonlig informasjon kan ofte være kombinert med andre opplysninger for å identifisere et individ som har etterlatt seg et digitalt fotavtrykk. En gravesak fra The New York Times avdekket nylig at mobiltelefoner sender ut «upersonlige» stedsopplysninger hvert sekund. Disse signalene kan brukes til å spore veien et individ tar til og fra arbeid. Med den informasjonen kan private eller statlige aktører enkelt koble den personen til en adresse og finne identiteten hennes. Og med spredningen av ansiktsgjenkjennende programvare, vil det ikke lenger finnes et påskudd for å skille mellom et individ og dets handling.

Kina og Nederland

Kinas nye system for «sosial kreditt» illustrerer potensialet til å bruke informasjon som et instrument for undertrykkelse. I en verden der hver handling etterlater et digitalt fotavtrykk som kan brukes til å bestemme en persons tilgang til kreditt, transport, sosiale tjenester eller helsevesen, forsvinner selve begrepet om individuell frihet og autonomi, og med det grunnlaget for et demokratisk styresett.

Den kinesiske regjeringens higen etter full kontroll er ikke unik. Selv i Nederland måtte retten slå ned på regjeringens program for «indikasjon på systemrisiko» fordi det brøt med grunnleggende menneskerettigheter – en domsavsigelse som selvsagt ville vært utenkelig i Kina og mange andre land. Etter å ha samlet inn atferdsdata om fattige og andre mottakere av sosialhjelp, hadde Nederlands regjering installert en algoritme for å identifisere individer som mest sannsynlig kom til å utføre trygdesvindel i fremtiden.

Å erkjenne at informasjon ikke er en ressurs, men et instrument for kontroll, innebærer at administreringen av den, utarbeidelsen av eierskapsrettigheter for forbrukere eller bruken av antitrustlover for å gjenopprette konkurranse, også må adressere det virkelige problemet: hvordan man kan forhindre et informasjonsstyre. En midlertidig løsning kan være å stenge ned eksisterende bedrifter, men det er ikke det endelige målet. Generelt sett er det ingen grunn til at noen skal samle og lagre informasjon om andre utover det som er nødvendig for å opprettholde trygghet og sikkerhet – eller for å sikre at plattformer utviklet for brukerne skal fungere skikkelig.

Man kan hevde at det er for sent å gjøre om på det som allerede er gjort.

Felles eiendom

Muligheten til å samle og lagre opplysninger berettiger ikke kontrollen nevnt over. For stater burde tilbakeholdenhet være deres standard posisjon, i overensstemmelse med lovgivende og internasjonal beskyttelse av grunnleggende menneskerettigheter. Mange av de store teknologiselskapene behandler opplysningene på samme måte som romersk lov behandlet ville dyr: ingen eier dem (res nullius), derfor kan hvem som helst som fange dem og kreve dem som sin personlige eiendom. Men romersk lov inneholdt også en selvbegrensning: Det finnes noe som heter felles eiendom (res communis) – det som ingen skal kunne legge beslag på.

Man kan hevde at det er for sent å gjøre om på det som allerede er gjort. Vi befinner oss allerede i Big Tech# og overvåkingsstatenes tidsalder. Men informasjonsstyre avhenger av en kontinuerlig flyt av ny informasjon. Mens fortiden ikke kan endres, er fremtiden fritt vilt.

For å beskytte individuell selvstyrerett må datahøsting og teknologi som gir informasjonsprodusentene full kontroll forbys. Målet for den digitale revolusjonen burde være å beskytte vår frihet, ikke å forsterke overvåkingen.


Oversatt av Emma Bakkevik.

Varsling / Regjeringen styrket ikke varslervernetRegjeringen fulgte ikke opp varslingsutvalgets forslag, verken om eget varslerombud eller egen varslingsnemnd.
Økonomi / Nordisk Socialisme – På vej mod en demokratisk økonomi (av Pelle Dragsted)Dragsted har en række forslag til hvordan lønmodtagere kan få en større del af «samfundskagen» – f.eks. ved at lukke dem ind i virksomhedernes direktionslokaler.
Fns sikkerhetsrÅd / Official Secrets (av Gavin Hood)Katharine Gun lekket informasjon om NSAs forespørsel til den britiske etterretningstjenesten GCHQ om å spionere på medlemmer av FNs sikkerhetsråd i forbindelse med den planlagte invasjonen av Irak.
3 bØger om Økologi / De Gule Veste har ordet, … (av Mads Christoffersen, …)Fra de Gule vester kom nye former for organisering innen produktions-, bolig- og forbrugsfunktioner. Og med «Degrowth», startende det med helt enkle aktioner som beskyttelse af vand, luft og jord. Og hvad med det lokale?
Samfunn / Colapso (av Carlos Taibo)Mye peker på at et definitivt sammenbrudd nærmer seg. For mange mennesker er kollapsen allerede et faktum.
Radikal chic / Postcapitalist Desire: The Final Lectures (av Mark Fisher (red.) introduksjon ved Matt Colquhoun)Skal venstresiden noen gang bli dominerende igjen, må den ifølge Mark Fisher omfavne begjærene som har vokst frem under kapitalismen, ikke bare avfeie dem. Venstresiden bør dyrke teknologi, automatisering, redusert arbeidsdag og populære estetiske uttrykk som mote.
Klima / 70/30 (av Phie Amb)Åbningsfilmen på Copenhagen DOX: de unge påvirkede politikkens klimavalg, men Ida Auken er filmens vigtigste omdrejningspunkt.
Thailand / Fighting for Virtue. Justice and Politics in Thailand (av Duncan McCargo)En magtfuld elite i Thailand – Myanmars naboland – har det seneste årti forsøgt at løse landets politiske problemer med domstolene, hvilket blot har forværret situationen. I en ny bog advarer Duncan McCargo mod «retsliggørelse».
Surrealistisk / The Seven Lives of Alejandro Jodorowsky (av Samlet og kuratert av Bernière og Nicolas Tellop)Jodorowsky er en mann full av kreativt overmot, grenseløs skapertrang og helt uten ønske eller evne til å gå på kompromiss med seg selv.
Journalistikk / «Stinkjournalistikk» mot varslereProfessor Gisle Selnes skriver at Harald Stanghelles kronikk i Aftenposten 23. februar 2020 «ser ut som en støtteerklæring, [men] ligger som en ramme rundt det forterpede angrepet på Assange». Han har rett. Men har Aftenposten alltid hatt dette forholdet til varslere, som for eksempel i tilfellet Edward Snowden?
Om Assange, tortur og straffNils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling og straff, sier følgende om Assange:
Med ryggrad og etisk kompass intaktVARSLING Vi trenger en mediekultur og et samfunn bygget på etterrettelighet og sannhet. Det har vi ikke i dag.
- Advertisement -

Du vil kanskje også likeRelaterte
Anbefalte