Koster det ingenting, er det du som bruker, som er varen. Slik kunne Facebook og andre sosiale mediers implisitte forretningsmodell formuleres. I sin nye bok Kapitalismus und Ressentiment skisserer den tyske filosofen og litteraturviteren Joseph Vogl et bekymringsverdig bilde av vår samtid: Sammenfallet av informasjonsteknologi og finanskapitalisme trenger på prekært vis inn i menneskenes mest intime sfærer og produserer vidt omseggripende sosiale, økonomiske og politiske realiteter.
Frøet til den mastodontiske fremveksten av dagens teknologigiganter som Google, Facebook og co. ser Vogl i sammenfallet mellom finanskapital og informasjonsteknologi fra og med 1970-tallet. Siden sin begynnelse har finansvesenet vært avhengig av mediale infrastrukturer. Om det var postryttere, telegrafi eller senere internett: Å ha markedsrelevant informasjon tidligere enn andre gir konkurransefordel. Men det var først etter åpningen av det amerikanske elektroniske aksjemarkedet NASDAQ i 1971 at utviklingen skjøt fart og gradvis muliggjorde elektroniske handelssystemer for både direkteoverføring av markedsinformasjon og sanntidstransaksjoner av aksjer, opsjoner og verdipapirer.
Algoritmer
I boken går Vogl «informasjonens» epistemiske status i moderne finanskapitalisme etter i sømmene: Etter Nixons løsrivelse av dollaren fra gullverdien i 1971 har gullstandarden veket til fordel for en «informasjonsstandard» som finansverdenens basis. Det er ikke lenger sikker viten om materielle verdier eller faktiske hendelser som er avgjørende for markedets verdi- og prismessige utvikling. Hvorvidt rykter er sanne, eller hendelser faktisk har funnet sted, er irrelevant for deres status som informasjon. Forventningen om eller antagelsen av en kjensgjerning har like store ringvirkninger på markedet som kjensgjerningen selv.
Den nobelprisvinnende matematiske Black-Scholes-modellen la fra og med midten av 1970-tallet ytterligere til rette for stokastisk funderte algoritmer som etterstreber å beregne markedets prisutvikling. Den finansøkonomiske realiteten transformeres til et nærmest friksjonsløst, selvrefererende univers som oversetter informasjon til priser og priser til informasjon. Dagens finansmarked er et hypernervøst, hallusinatorisk og tilsynelatende algoritmisk beregnbart system, som gjennom forventninger av mulige utfall skaper realiteten som forventes – en selvoppfyllende profeti.
Allerede økonomen John Maynard Keynes sammenlignet finansmarkedets koreografi med skjønnhetskonkurranser, der forutanelsen av hvem de andre kommer til å stemme på, påvirker ens egen stemme.
Brukerinformasjon som vare og kapital
Både finansbransjens «informasjonalisering», og informasjonsøkonomiens «finansialisering» har vært forutsetningen for gjennomføringen av forretningsmodeller som Vogl kaller «plattformøkonomi». Med dette menes internett- og gründerbedrifter som eksempelvis Airbnb eller eBay, søkemotorer som Google eller sosiale medier som Facebook, som ikke selv må bedrive omstendelig produksjon og distribusjon av varer i klassisk forstand, men snarere agerer som mellomledd ved å stille en plattform til disposisjon for både brukere og transaksjoner. Slik kan det tilbys bilturer uten at man eier en bil, losji uten at man eier en leilighet, og så videre.
Sentralt for plattformøkonomiske forretningsmodeller, og da særdeles for søkemotorer som Google eller sosiale nettverk som Facebook, er at det er brukernes informasjon og dataene de genererer, som utgjør deres egentlige «vare». Brukernes informasjonsspor og nettadferd filtreres og analyseres, slik at det gjennom algoritmer lar seg utlede mønstre og sannsynligheter som tillater nøyaktig og nærmest mikroskopisk targeting og brukertilpasset reklame.
Plattformselskapenes monopoldannelse – Facebook og co. kjøper nærmest et selskap i uken – har ikke bare gitt dem enorme profitter, men også en markedsmakt som unndrar seg statlig kontroll og regulering. I informasjonskapitalismen finnes libertarianismens monopolfantasier: Dens ideologiske drøm er ifølge Vogl at en håndfull monopolister nå «endelig» kan stå for en skapende kapitalisme som utgjør en progressiv sosial kraft. Men realiteten peker riktignok i en annen retning.
Handlingslammelse
For Vogl er det demokratifiendtlige ved teknologigigantene ikke bare deres enorme økonomiske makt, men også deres individuelt tilpassede algoritmestyrte filtrering av informasjon og nyheter: Bare i 2017 fikk to tredjedeler av amerikanere store deler av sin daglige nyhetsdose via sosiale medier. Slik skilles brukerne ad i ekkokamre der allerede eksisterende meninger forsterkes – i verste fall helt frem til antidemokratiske holdninger eller radikalisering. Informasjons- og finansøkonomiske bedømmelsesalgoritmer styrker visse meningsmarkeder – av ikke-viten, fantasmer og irrasjonaliteter. Opphisselse og raseri genererer klikk og utgjør en sentral drivkraft i koblingen mellom følelser og økonomiske markedsprosesser.
Slik vokser figuren Vogl kaller for det ressentimentale subjekt, frem. Potensielle politiske reaksjoner og aktive handlinger i møte med systemiske urettferdigheter har blitt erstattet av handlingslammelse og en dyrkelse av avmakt. I ordet ressentiment står nettopp «re» for en blokkert re-aksjon som har stivnet til en kronisk tilstand av krenkelse. Denne affektive ressentiment-strukturen har en forkjærlighet for å projisere ansvaret for systemiske mangler, feil og følt urettferdighet over på syndebukker som så i form av tilnærmet konkrete stedfortredere tilskrives skyld: Ens egne ulemper settes i direkte årsakssammenheng med andres tilsynelatende fordeler. Fremfor mer inngående etterforskning av årsaker bedrives en refleksaktig skyldtilskrivelse.
For Vogl er fremveksten av de ressentimentale strukturene betinget av det liberale markedets løfter om allmenn deltagelse i profitt, fordeler og gratifikasjoner. Realiteten av stadig voksende økonomiske og sosiale ulikheter i møte med uinnfridde likhetskrav forsterker utviklingen ytterliggere. Plattformøkonomiens algoritmiske vurderings- og bedømmelseslogikker gir opphav til en trang til stadig å sammenligne, bedømme, evaluere og relatere andres gevinster opp mot ens egne tap og tilsynelatende urettmessige tilkortkommenheter. Ressentimentets lammelse som er preget av politisk avmakt og det å være utestengt fra allmennheten og fellesskapet. Samtidig er nettopp dette konkurransedrevne ressentimentet, ifølge Vogl, en sentral drivkraft i det plattformøkonomiske og markedskapitalistiske systemet: Desto mer ressentimentet griper om seg og segmenterer samfunnet i lukkede ekkokamre, desto mer oppløses en solidaritet som kunne ha avlet motstand og insentiver til sosial og systemisk forandring.
