Informasjonskaos på høyt nivå

Kongen av Europa er en overveldende overflodsroman som rammes av nettopp overflod. Både hovedperson og leser står i fare for å drukne i informasjon.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Alf I. Veber er konge. Alt han tar i blir til gull. I hvert fall så lenge han ikke anstrenger seg, så lenge han ikke har et overordnet mål.

Som ungdom er han et keepertalent Norge ikke har sett maken til, men dropper det hele uten betenkeligheter når kjæresten ber om det. På Blindern får han raskt ry som superelsker i særklasse, men bare blant jenter han ikke har særlig annen interesse av. Som student i idehistorie leverer han en knallgod hovedfagsoppgave, men først etter å ha lagt lista betydelig lavere enn opprinnelig tenkt. Som tilfeldig meningsytrer fra idehistorisk institutt er han velbrukt og anerkjent, som overfladisk kunstsynser er han en gave for sin gallerieiende kone. Som internettgründer tjener han millioner, som datahacker sprer han viruset «I love you» til hele verden, og som gatemusikant i London skriver han, anonymt, vel å merke, årets store hit.

Alf I. Veber er en vandrende suksess i alt som ikke betyr noe for ham. I alt som virkelig gjelder, er han et sviende nederlag.

Anmeldt i Ny Tid

Det første og største nederlaget rammer ham allerede som 12-åring. Den seks år eldre vennen Vera, som Alf forguder, tar en overdose piller og dør mens Alf står utenfor den låste hyttedøra og forgjeves forsøker å løse den kryptiske koden han overhørte Vera og faren hennes referere til i en samtale om hvor ekstranøkkelen lå gjemt. Hadde han bare visst mer om Big Ben og korintiske søyler, kunne han reddet henne.

Etter dette blir Alf en samler. Av informasjon, opplysninger, biter og brokker av kunnskap som kanskje, en gang i framtiden, kan vise seg å være avgjørende. Livreddende. Men hvordan få det hele til å henge sammen? Hvordan skape system i et overveldende kaos av opplysninger?

Alf forsøker. Først i bokform, et overveldende mislykket prosjekt, grundig slaktet i enhver stor og liten avis, verst av alt i Ny Tid, der overskriften lød: Luft, vind, ingenting. Deretter som korrekturleser og register-registrator for et nytt norsk leksikon. Han får snart sparken, etter å ha registrert linker og sammenhenger den vanlige leser og leksikonredaktørene aldri ville ha drømt om. Til sist forsøker han med internettportalen «euroway», som har som mål å samle og systematisere et kresent utvalg av kulturell, intellektuell og betydningsfull informasjon om Europa. Men også her mislykkes han, ettersom euroway snart blir kjøpt opp og omgjort til norway, en Norgesportal der bunader, kongehuset og nakne norske skuespillere raskt blir de mest populære linkene.

Begeistring og innvending

Informasjonskaoset er i ferd med å kvele Alf. Brokkene, bitene, assosiasjonene, de uklare sammenhengene, det blir for mye å forholde seg til. For vanskelig å systematisere.

Passende nok er det også dette som ansporer min største innvending mot – men også delvis min begeistring for – Kongen av Europa som roman. Det som trekker opp, trekker på samme tid ned.

Romanens 511 sider minner nemlig mistenkelig om Alfs eget tankespinn, her er lag på lag, digresjon på digresjon, assosiasjon på assosiasjon, informasjon på informasjon. Som leser er det vanskelig å forholde seg til alle bitene og brokkene av kunnskap vi får om Alf, hans tanker og meninger, hans liv. Informasjonskaoset er komplett, både for Alf og for leseren.

Samtidig er dette et grep som gjør romanen til noe mer enn en fortelling om suksess og skuffelser, om tomhet og overflod, om å redde og å bli reddet. Romanens form bekrefter dens innhold, og omvendt. Så også med språket. Her er en overflod av ord, av sangtekster, av assosiasjoner, av brokker og biter og små og store tankesprang. I et knapt, raskt språk, presist og utflytende, ordrikt og økonomisk på samme tid.

Tristram Shandy

Jan Kjærstad trekker selv Laurence Sternes Tristram Shandy inn i bildet, og det kan være fristende å fortsette linjen forfatteren selv har trukket. Som Tristram Shandy bombarderer Kongen av Europa leseren med informasjon, og man kan lure på om ikke Jan Kjærstad, som Laurence Sterne, har gått seg en smule vill i alle opplysningene. I hvert fall er det fort gjort for leseren å gjøre det. Særlig når man etter å ha lest nærmere 300 sider, fortsatt sitter med følelsen av å lese innledningen.

Kanskje kan det sammenlignes med planeten Jupiters måner. I Alfs barndom har den fire måner, den ene av dem er Europa. Alfs eget kongerike. Men etter hvert som Alf blir eldre, oppdages stadig flere måner. Til slutt har Jupiter ikke fire, men hele 63 måner. Alt blir stadig mer komplisert. Mer omfattende. Mer. Med den konsekvens at Alfs kongerike skrumper inn, blir mindre, mindre betydningsfullt.

Månen Europa drukner i stadig nye oppdagelser. Kongen av Europa drukner i stadig nye opplysninger. Begge hadde vært tjent med litt mindre informasjon. For mye av det gode er fortsatt for mye.

Marit O. Bromark

---
DEL

Legg igjen et svar