Indre og ytre labyrinter

I Denis Villeneuves univers koker alt ned til spørsmål om hva det er som gjør oss fri – og hva er det som stenger oss inne.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Sicario
Regi: Dennis Villeneuve
foto: Roger Deakins

I begynnelsen av kanadiske Denis Villeneuves Sicario ser vi et FBI-team som foretar en voldsom razzia av et narkoreir. Etter en dramatisk arrestasjonsrunde oppdager de at veggene er fylt med lik. Men det er mer som er skjult, for under en luke i bakken i et skur utenfor, ligger det en sprengladning på lur som detoneres idet agentene åpner luken/forundringspakken. Kate Macer – briljant spilt av Emily Blunt – står i utkanten av sprengningen, og kommer fra dramatikken med livet i behold.
Kort tid etter blir hun kontaktet av et CIA-team som vil ha henne med for å ta mennene som stod bak den skjulte sprengladningen og drapet på kollegaene. De vil «skape uro» i narkotrafikken, som de sier, på grensen mellom USA og Mexico, for dermed å lure mafiabossen himself, Fausto Alarcon, ut fra sitt skjulested. CIA-gjengen ledes av en slentrende Josh Brolin i rollen som Matt Graver, og en lumsk og hemmelighetsfull Benicio del Toro i rollen som Alejandro. De oppnår sine mål, på et vis, selv om «målet» omdefineres underveis og roller stokkes om mot slutten av filmen. Skjulte agendaer avdekkes, og mørke motiver kommer til syne. Filmens klimaks utspiller seg under bakken – mellom USA og Mexico.
Sicario er nok den minst gåtefulle av Villeneuves siste filmer og en lightversjon av de problemene han tar for seg i de foregående mesterverkene Enemy og Prisoners. Men med sin relativt velorganiserte krimhistorie og filmens fantastiske foto vil den nok appellere til langt flere.

Fornuftens bakside. Som med Prisoners og Enemy (begge 2013) dras også denne filmen i retning av noe mytisk eller allegorisk. Sicario handler ganske riktig om narkokarteller sør i USA og i grensebyer i Mexico, men griper i virkeligheten langt dypere enn som så. Den går i retning noe fundamentalt ondt, en satanisk malisiøsitet som går lenger enn kriminaliteten selv. Når CIA-teamet reiser inn i grensebyen Juárez for å hente Fausto Alarcons bror ut av fengsel – med solid oppbakking fra meksikansk politi – er det som en reise ned i underverdenen eller helvete. Ting er ute av kontroll. Vi hører hyl og rop. Vi hører skrik, sprengninger og skudd fra både fjern og nær.
De døde kroppene som henger fra broene i Juárez, demonstrerer kaostilstanden ytterligere: Dette er ikke bare en by med mye kriminalitet, men et mytisk sted. Anretningen av de døde – hodeløse og nakne, med avkappede lemmer – er Villeneuves hommage til Francisco Goyas Krigens redsler, en serie raderinger som også åpner lukene mot en brutalitet som går utover vår forstand. Det barbariske er ikke noe som kan forklares, men noe som utfordrer grensene for hvordan vi organiserer virkeligheten.

Dobbeltgjengere. Innledningssitatet til Villeneuves Enemy kan, slik sett, stå som motto for hans produksjon: «Kaos er orden som ennå ikke er dechiffrert.» Utsagnet, som er hentet fra José Saramagos roman Dobbeltgjengeren som filmen bygger på, antyder at det gåtefulle lar seg forklare hvis vi ser godt nok etter. Enemy – særlig med sin skrekkinngytende og forunderlige slutt – innbyr jo til slik avkoding, men jeg tror vi like gjerne kan snu utsagnet på hodet for Villeneuves del. For spørsmålet er ikke bare om det som er kaotisk lar seg forstå, men at det forståtte bærer på et kaos. Det er dette kaoset, eller denne uordenen, som Villeneuve gjeninnfører i symbolsk form i sine filmer.
Selv om motivene for volden kan legges frem og belyses rasjonelt, er slusene mot kaos åpnet. Og det er dette landskapet – hvor vi balanserer mellom det symbolske og mytiske på den ene siden, og gjenkjennbar hverdagsvirkelighet på den andre – Villeneuve er så opptatt av. Det er også det som gjør ham så god.

Vi hører hyl og rop. Vi hører skrik, sprengninger og skudd fra både fjern og nær.

Filmene hans dreier seg alle om identitetens grenser i en eller annen form, men det er særlig Enemy som trenger inn i denne problematikken. Filmen utforsker hva som skjer når vi møter noen som er identisk med oss selv – helt ned til minste detalj, som arr på kroppen, latter og stemmeleie. Svaret som gis i filmen, er tvetydig og gåtefullt, men samtidig er det åpenbart at en slik fordobling av deg selv fører til en desintegrasjon av virkeligheten. Din egen eksakte fordobling er noe som ikke kan eksistere uten at både du og verden rundt deg må omdefineres radikalt. Villeneuves utforskning av hva som skjer når vi forfølger vårt eget speilbilde, er uhyre interessant. Her ligger han tett på sin landsmann David Cronenbergs filmer – foruten, selvsagt, David Lynch.

Moralens grenser. Prisoners kretser også rundt identitet, men beveger seg vekk fra den gåtefulle fordoblingen og i retning moralens grenser. Den spør hvor langt vi er villige til å gå, hva vi er i stand til, når våre nærmestes liv er i fare. Om barnet ditt kidnappes, hvor langt kan strikken strekkes for å få det tilbake? Villeneuve strekker den svært langt i Prisoners, men jeg tror de fleste av oss er villige til å følge ham i tankeeksperimentet.
Selv om den er mindre gåtefull enn Enemy, er Prisoners hakket mer forstyrrende enn både Enemy og Sicario, fordi den trenger helt ned i grumset vi helst ikke vil ta i. For om andres liv må ofres for at du skal redde ditt eget barn – er du da villig til å gjøre det? Og kan du ta loven i egne hender, som Keller Dover – spilt av en frenetisk og desperat Hugh Jackman – gjør?
I Prisoners finnes et symbol på en labyrint som spiller en sentral rolle i løsningen på dramaet som filmen kretser rundt. Symbolet, som har forskjellige roller i filmen, er faktisk også et bilde av den kretiske labyrint, uten at dette nevnes eksplisitt i filmen. Ifølge mytologien var dette en labyrint som inneholdt monsteret Minotauros – halvt menneske og halvt okse – og som befolkningen på Kreta måte ofre mennesker til for å holde i ro. Som kjent klarte Ikaros og hans far å flykte fra labyrinten, før førstnevnte falt ned i Middelhavet og druknet. Teseus ble den som klarte å ta knekken på uhyret ved å legge en tråd bak seg etter hvert som han gikk inn i labyrinten (Ariadnes tråd). Villeneuve bruker det bildet vi har av denne labyrinten neppe uten grunn, for det labyrintiske spiller en helt sentral rolle i filmene hans.
Hos Villeneuve koker det hele ned til spørsmål som «Hva er det som gjør oss fri, og hva er det som stenger oss inne?» Vi er kanskje fanget i en ytre labyrint, men det er den indre labyrinten som er den vanskeligste å finne veien ut av, antyder han. Å få andre ut av labyrinten, som i Prisoners og Sicario, kan også føre til at man sperrer seg selv inne i den.


Røed er fast kritiker i Ny Tid. kjetilroed@gmail.com

---
DEL