Indre og ytre labyrinter

I Denis Villeneuves univers koker alt ned til spørsmål om hva det er som gjør oss fri – og hva er det som stenger oss inne.

Kjetil Røed

Sicario
Regi: Dennis Villeneuve
foto: Roger Deakins

I begynnelsen av kanadiske Denis Villeneuves Sicario ser vi et FBI-team som foretar en voldsom razzia av et narkoreir. Etter en dramatisk arrestasjonsrunde oppdager de at veggene er fylt med lik. Men det er mer som er skjult, for under en luke i bakken i et skur utenfor, ligger det en sprengladning på lur som detoneres idet agentene åpner luken/forundringspakken. Kate Macer – briljant spilt av Emily Blunt – står i utkanten av sprengningen, og kommer fra dramatikken med livet i behold.
Kort tid etter blir hun kontaktet av et CIA-team som vil ha henne med for å ta mennene som stod bak den skjulte sprengladningen og drapet på kollegaene. De vil «skape uro» i narkotrafikken, som de sier, på grensen mellom USA og Mexico, for dermed å lure mafiabossen himself, Fausto Alarcon, ut fra sitt skjulested. CIA-gjengen ledes av en slentrende Josh Brolin i rollen som Matt Graver, og en lumsk og hemmelighetsfull Benicio del Toro i rollen som Alejandro. De oppnår sine mål, på et vis, selv om «målet» omdefineres underveis og roller stokkes om mot slutten av filmen. Skjulte agendaer avdekkes, og mørke motiver kommer til syne. Filmens klimaks utspiller seg under bakken – mellom USA og Mexico.
Sicario er nok den minst gåtefulle av Villeneuves siste filmer og en lightversjon av de problemene han tar for seg i de foregående mesterverkene Enemy og Prisoners. Men med sin relativt velorganiserte krimhistorie og filmens fantastiske foto vil den nok appellere til langt flere.

Fornuftens bakside. Som med Prisoners og Enemy (begge 2013) dras også denne filmen i retning av noe mytisk eller allegorisk. Sicario handler ganske riktig om narkokarteller sør i USA og i grensebyer i Mexico, men griper i virkeligheten langt dypere enn som så. Den går i retning noe fundamentalt ondt, en satanisk malisiøsitet som går lenger enn kriminaliteten selv. Når CIA-teamet reiser inn i grensebyen Juárez for å hente Fausto Alarcons bror ut av fengsel – med solid oppbakking fra meksikansk politi – er det som en reise ned i underverdenen eller helvete. Ting er ute av kontroll. Vi hører hyl og rop. Vi hører skrik, sprengninger og skudd fra både fjern og nær.
De døde kroppene som henger fra broene i Juárez, demonstrerer kaostilstanden ytterligere: Dette er ikke bare en by med mye kriminalitet, men et mytisk sted. Anretningen av de døde – hodeløse og nakne, med avkappede lemmer – er Villeneuves hommage til Francisco Goyas Krigens redsler, en serie raderinger som også åpner lukene mot en brutalitet som går utover vår forstand. Det barbariske er ikke noe som kan forklares, men noe som utfordrer grensene for hvordan vi organiserer virkeligheten.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.