Individualistene som gjerne vil gå i flokk

SV-medlemmene krever å få være med på å skape politikken. Hvis SV-ledelsen vil bli i regjering i mange år, da må partiet bygges.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

SVs inntreden i maktens irrganger er ikke bare nytt for partiet, det er nytt for hele det politiske Norge. Ingen av dagens politikere har vært med på dette før. For første gang på flere ti-år skal et politisk parti for første gang prøve seg i regjering.

Det er ingen av dagens politikere som kan gi Kristin Halvorsen eller noen annen i SV gode råd om hvordan det er å komme inn i denne posisjonen uten noen gamle ringrever å hente sin støtte og trøst fra.

Da Kjell Magne Bondevik viste seg på slottsplassen i 1997 med sin Sentrumsregjering var en av tilskuerne hans gamle venn, samarbeidspartner og tidligere statsminister Lars Korvald. Senterpartiets Anne Enger Lahnstein kunne hente både lovord og irettesettelser fra tidligere statsminister Per Borten eller sin forgjenger i partilederrollen og en av de dyktigste forhandlerne på Stortinget gjennom flere tiår, Johan J. Jakobsen. Venstres Lars Sponheim var bare lykkelig for å ha fått partiet inn i Storting og ikke minst regjering. Men også han hadde erfarne folk som de debattlystne tidligere partilederne Gunnar Garbo og Helge Seip. Høyre har mange erfarne tidligere statsråder de kan nyttiggjøre seg av. Arbeiderpartiet trenger vi ikke å nevne spesielt. De har jo folk som nesten kan la nisteboksen – med grovbrød – bli liggende i øverst skuff på statsrådskontorene til neste gang til blir utnevnt til statsråder.

Siden regjeringen ble utnevnt har det vært bemerkelsesverdig stille fra den gamle garden i partiet. Personer som Stein Ørnhøi, Berge Furre og Ottar Brox har ikke ønsket å si så veldig mye om det som skjer. Tidligere denne uka stakk Ottar Brox hodet frem i et innlegg i Klassekampen, der han røsker litt opp i den interne debatten i SV. Ørnhøi og Furre trenger mer tid før de vil gi en analyse offentlig om hva de mener om situasjonen. Det er dog ingenting som tyder på at de ikke aktivt har deltatt i diskusjonene om den nye ledelsen i partiet som ble valgt i helgen.

Og det kan hende at de gjør lurt i å vente med ros eller kritikk til regjeringsprosjektet og resultatene. Brox kommer med noen stikk, men gir SV likevel en sjanse. Den gamle garden har så pass lang fartstid i den politiske dansen, at de vet at sier de noe, så blir det hørt, og de kan raskt komme i en situasjon som «bambi på isen». For selvfølgelig ligger journalistene og lurer i buskene og prøver å få den uttalelsen som de trenger for et oppslag. Og de får dem rett som det er. Men dette er som oftest fragmenter av et bilde som ikke nødvendigvis sier hele sannheten.

Ottar Brox sier i sin analyse at det er viktig å holde hodet kaldt hvis en ønsker langsiktig fremgang for de sakene som har fått ham og mange andre til å bli SV-velgere. Han advarer mot å la seg lure av alle «analysene» av partiet som presenteres av politiske motstandere.

Samtidig etterlyser han et SV som bygger politikken sammen. Han gir dagens ledelse klar beskjed om at den interne programdebatten i SV for lenge siden har avgått ved døden og at det som skjer av politikkutvikling kun skjer i stortingsgruppa eller kanskje bare i gruppestyret og sekretærsjiktet. Han etterlyser en ledelse som også tar med at de har medlemmer i partiet, og ber dem om å være mer åpne for å ta utfordringer fra medlemmenes debatter i aviser som Ny Tid og Klassekampen, i stedet for kun å la seg utfordre av de store mediene.

Og her er Ottar Brox inne på selve kjernen i den debatten som i dag pågår internt. I opposisjon kunne partiet ture fram og være populistisk og slenge rundt seg med gode forslag uten ferdige regnestykker. Det viktigste i opposisjon er å være synlig og tydelig – og så er det opp til regjeringen å få regnestykkene til å stemme, slik Øystein Djupedal blant annet har sagt det om barnehagesatsingen og kostnadene for denne. Men det var mens Bondevik styrte landet.

Nå sitter partiet i posisjon og har fått utlevert kalkulatoren. De sitter til og med med den største og fineste kalkulatoren i Finansdepartementet.

Og med partiets folk i posisjon er det klart at grasrota krever å få være med på leken og politikken.

Regjeringen har bare sittet med makta i noen få uker. Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som erfarne regjeringspartier har greid å komme i gang uten de voldsomme interne debattene. De vet at i posisjon så drar de lasset sammen.

I SV er det fremdeles en del som ikke har fått omstilt hode fra det mange trodde var en evig opposisjonstilværelse – som guttungen som ikke vil bli voksen – og over i en maktposisjonstilværelse.

For SV blir det viktig med en tydelig politikk, et debattlystent og så samlet parti som mulig, samtidig som en skal styre landet. Et par uvørne stortingsrepresentanter som demonstrerer mot regjeringen bør alle partier ha plass til.

For partiledelsen bør slike situasjoner som SV er oppe i dag være den vekkeren som får dem til å innrømme at ingenting skjer av seg selv. Partiet forvitrer hvis ikke grunnplanet fôres, stulles om og tas med på råd. Hvis ikke ledelsen i partiet innser dette, da ender SVs maktposisjon med det rene anarki og et splittet parti.

Kristin Halvorsen har ikke et hav av tidligere statsråder og regjeringserfarne byråkrater å hente støtte fra. Men hun har et parti av individualister som gjerne vil tenke kollektivt. Hennes oppgave blir å få alle de individualistiske tankerekkene til å tenke i omtrent samme baner, og ikke som i dag der de spriker i alle retninger. Her har hun en jobb å gjøre, hvis målet er å unngå at Stortingets siste parti uten regjeringserfaring, Fremskrittspartiet, skal forbli uten denne erfaringen.

---
DEL

Legg igjen et svar