«Individet må se det som sitt høyeste mål å leve for andre»

DOSTOJEVSKIJ I DIALOG. Av Peter Normann Waage. Solum, 2016

Dostojevskij er en minst like «samtidig» forfatter som mange av våre faktisk samtidige.

Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij. Portrett av V.Perov 1872. Foto: NOVOSTI
Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

Dostojevskij i dialog.

Peter Normann Waage

Solum, 2016

Hvorfor skriver ikke norske forfattere om Dostojevskij lenger? lurte jeg på for et par år siden. Nå er en bok om Dostojevskij endelig utkommet, skrevet av russlandkjenneren Peter Normann Waage.

For dem som lurer på om Dostojevskij er en aktuell forfatter, vil jeg påstå at Dostojevskij er en minst like «samtidig» forfatter som mange av våre faktisk samtidige. Det har med den lidenskapelige dybdeboringen hans å gjøre. Og studér følgende innholdsliste: spilleavhengighet, terrorisme, nihilisme, ondskapens og tilgivelsens problem, frihet og lidelsens mening.

Forstå Russland. Peter Normann Waage er åpenbart lommekjent i Dostojevskijs univers. Han setter den russiske forfatteren i dialog med Kristus, Russland og Vesten, penger, Sokrates og Platon, Freud og psykoanalysen, Alfred Adler, Den Hvite Rose, Edgar Allan Poe, og kanskje overraskende for noen: Harry Potter. Til slutt setter han Dostojevskij i dialog med Norge – og endelig: med seg selv.

Den litterære fascinasjonskraften som utgår fra Dostojevskijs bøker er enorm. Å sette nøyaktig ord på hva denne består av, er kanskje vanskelig. Det er vanskelig å redegjøre for hvordan Dostojevskij har formet ens liv, men for mange er det sikkert at det har han. Dessuten er bøkene skrevet av et menneske som levde et grensesprengende liv. Dostojevskij var et lidenskapelig menneske. Man må fastslå at russeren la seg selv på pinebenken for å fremtvinge groteske tilståelser, og man kan til tider føle nytelsen i selvpiningen hans. Ønsker man å forstå Russland og russernes «annerledeshet», bør man lese Dostojevskij.

Filosofier. I denne boken blir den russiske forfatteren blant annet underlagt psykoanalyse. Waage skriver: «I Freuds øyne var Dostojevskij en sjelelig skadet person som brettet ut sin sykdom og perversjon i liv og verk.» Dostojevskij sier, der han ligger på Freuds sofa: «Om man henger eller skyter seg, gjør vel ikke store forskjellen. Uansett blir man straffet, og er det ikke slik at jeg lengter etter det, etter riktig å bli tuktet for mine drifter og lidenskaper?» Og han sier om fyrst Myskjin, hovedpersonen i romanen Idioten: «Og siden Myskjin ikke bare har epilepsi, men også blir sinnsforvirret, så klarer jeg her å straffe meg tilstrekkelig eller piske meg, som min venn Kjellermennesket foreslår for avvekslingens skyld. Selv kan du jo bare tenne en sigarett for å få fred, pisking er ikke noe for deg. Jeg må gratulere nervelegen. Her går alt opp …»

Her er det ikke Dostojevskij som får pisk, men Sigmund Freud. Og som Dostojevskij skriver videre, med klare allusjoner til Søren Kierkegaard: «Vet du, jeg har en slags fetter. Jeg kjente ham ikke i levende live, men nå, senere, er vi blitt riktig gode venner. Han skulle du sannelig også avlegge et besøk. Han er dansk, forresten, og påsto en gang at det var lett nok å forstå hva man selv sier. Verre er det hvor man selv er i det man sier. Der slapp fluen ut av øret! Hvor er mesteren selv i sitt system? Det var bare det jeg lurte på, unge venn.»

Studér følgende temaliste: spilleavhengighet, terrorisme, nihilisme, ondskapens og tilgivelsens problem, frihet og lidelsens mening.

Dette er nøyaktig den samme kritikken som Kierkegaard førte mot Hegel: Filosofen bygger et system som en stor og uinntagelig festning, men selv bor han i det lille huset ved siden av.

Skyld, frihet, soning. Nihilismens problem knytter seg til en spesiell epoke i Russlands historie – den epoken da unge, radikale mennesker gjorde opprør mot tsaren, og innflytelsen fra Vesten ble sterkere. Raskolnikov planlegger det han oppfatter som et logisk og rasjonelt mord, men allerede det faktum at han blir nødt til å drepe to mennesker, slik at han blir dobbeltmorder, viser at rasjonalitetens og fornuftens grenser er svært skjøre. Pantelåneren er jo en tyv og en snylter, og som sådan et «overflødig individ». Hvorfor kan man ikke bare fjerne henne?

Innenfor det moralske universet Dostojevskijs personer lever i, får temaer som skyld, frihet og soning et ekstremt personlig nærvær. I likhet med sin nevnte åndsbror Kierkegaard, forsvarte Dostojevskij livet utenfor alle systemer. Kierkegaard skrev om «hiin enkelte», utenfor det logiske systemet. Peter Normann Waage skriver om Dostojevskij: «Dostojevskij har ingenting til overs for matematikkens overordnede lovmessighet. I den grad den anvendes på mennesket, blir personligheten borte, det mest dyrebare ved den menneskelige eksistens. I naturlovenes verden er det ikke mulig «å hverken rekke tunge eller knytte never i lommen», som Kjellermennesket uttrykker det. Han hevder heller at matematikkens lover er en hån mot mennesket: «To ganger to er lik fire er en laps, der han står med hendene i lommen og spytter etter folk.»

Dostojevskij hadde en grenseløst, ja, grensesprengende tro på lidelsens betydning. «Lidelsen,» sier Kjellermennesket, «er erkjennelsens eneste kilde.»

I Freuds øyne var Dostojevskij en sjelelig skadet person som brettet ut sin sykdom og perversjon i liv og verk.

Gud er ikke død. Hva innebærer det å tro at Gud er død? Dostojevskij gir et minst like lidenskapelig svar på spørsmålet som Friedrich Nietzsche gjorde. Ivan Karamasov i Brødrene Karamasov insisterer riktignok ikke på at Gud er død, men han vender Gud ryggen, viser avsky overfor Gud. Finnes det et overordnet moralsk system som kan dømme mennesket? Alt avhenger av den lidenskapen du selv legger i din gjerning, og selvsagt kan man drepe med lidenskap! Ingen skal anklage hverken Ivan Karamasov eller Raskolnikov for å være ulidenskapelige i sine filosofiske morderarbeider. Men Dostojevskij skrev innenfor et kristenmoralsk univers. Raskolnikov kan ikke holde ut å leve med sin ugjerning, for Gud er slett ikke død. Raskolnikov (som betyr «den splittede») trodde nok dét, men han tok feil. Gud har utstyrt mennesket med fri vilje, og har derfor gitt mennesket muligheten til å velge mellom ondt og godt. Gud er dermed ikke hverken ond eller god, han er rettferdig. Ivan Karamasov anklager Gud for å ha gitt mennesket friheten. Han fornekter ikke Gud, han tar ganske enkelt avstand fra ham: «Levér billetten tilbake!» Alt dette skriver Peter Normann Waage om i boken sin.

Harry Potter. Den mest overraskende dialogen i Waages bok er kanskje kapittelet «Harry Potter og Dostojevskij». Waage viser at Harry Potters verden faktisk er en uhyre rik verden, og at utgangspunktet til J.K. Rowling og Dostojevskij ikke er så ulike: «Den som tror at bøkene om Harry Potters oppvekst, ungdom og tid på magikerskolen Galtvort bare er underholdningslitteratur og tidtrøyte for Harrys jevnaldrende, tar feil. Underholdende er de begge. Også Dostojevskij var opptatt av at romanene hans skulle fenge; som alle forfattere ønsket han seg engasjerte lesere som villig lar seg lokke inn i hans univers og derved med glede blir med på ferden han legger opp til.»

Begge, kan man kanskje si, skriver og skrev litteratur innenfor rammen av en spirituell realisme. Begge forfatterne byr tydeligvis på svært så nifse møter med verdens ondskap.

La oss håpe at det skrives mer om Dostojevskij på norsk i fremtiden. At han levde for lenge siden er ingen holdbar unnskyldning for ikke å åpne døren for denne russiske mastodonten.

---
DEL