«Individet må se det som sitt høyeste mål å leve for andre»

DOSTOJEVSKIJ I DIALOG. Av Peter Normann Waage. Solum, 2016

Dostojevskij er en minst like «samtidig» forfatter som mange av våre faktisk samtidige.

Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij. Portrett av V.Perov 1872. Foto: NOVOSTI
Henning Næss

Dostojevskij i dialog.

Peter Normann Waage

Solum, 2016

Hvorfor skriver ikke norske forfattere om Dostojevskij lenger? lurte jeg på for et par år siden. Nå er en bok om Dostojevskij endelig utkommet, skrevet av russlandkjenneren Peter Normann Waage.

For dem som lurer på om Dostojevskij er en aktuell forfatter, vil jeg påstå at Dostojevskij er en minst like «samtidig» forfatter som mange av våre faktisk samtidige. Det har med den lidenskapelige dybdeboringen hans å gjøre. Og studér følgende innholdsliste: spilleavhengighet, terrorisme, nihilisme, ondskapens og tilgivelsens problem, frihet og lidelsens mening.

Forstå Russland. Peter Normann Waage er åpenbart lommekjent i Dostojevskijs univers. Han setter den russiske forfatteren i dialog med Kristus, Russland og Vesten, penger, Sokrates og Platon, Freud og psykoanalysen, Alfred Adler, Den Hvite Rose, Edgar Allan Poe, og kanskje overraskende for noen: Harry Potter. Til slutt setter han Dostojevskij i dialog med Norge – og endelig: med seg selv.

Den litterære fascinasjonskraften som utgår fra Dostojevskijs bøker er enorm. Å sette nøyaktig ord på hva denne består av, er kanskje vanskelig. Det er vanskelig å redegjøre for hvordan Dostojevskij har formet ens liv, men for mange er det sikkert at det har han. Dessuten er bøkene skrevet av et menneske som levde et grensesprengende liv. Dostojevskij var et lidenskapelig menneske. Man må fastslå at russeren la seg selv på pinebenken for å fremtvinge groteske tilståelser, og man kan til tider føle nytelsen i selvpiningen hans. Ønsker man å forstå Russland og russernes «annerledeshet», bør man lese Dostojevskij.

Filosofier. I denne boken blir den russiske forfatteren blant annet underlagt psykoanalyse. Waage skriver: «I Freuds øyne var Dostojevskij en sjelelig skadet person som brettet ut sin sykdom og perversjon i liv og verk.» Dostojevskij sier, der han ligger på Freuds sofa: «Om man henger eller skyter seg, gjør vel ikke store forskjellen. Uansett blir man straffet, og er det ikke slik at jeg lengter etter det, etter riktig å bli tuktet for mine drifter og lidenskaper?» Og han sier om fyrst Myskjin, hovedpersonen i romanen Idioten: «Og siden Myskjin ikke bare har epilepsi, men også blir sinnsforvirret, så klarer jeg her å straffe meg tilstrekkelig eller piske meg, som min venn Kjellermennesket foreslår for avvekslingens skyld. Selv kan du jo bare tenne en sigarett for å få fred, pisking er ikke noe for deg. Jeg må gratulere nervelegen. Her går alt opp …»

Her er det ikke Dostojevskij som får pisk, men Sigmund Freud. Og som Dostojevskij skriver videre, med klare allusjoner til Søren Kierkegaard: «Vet du, jeg har en slags fetter. Jeg kjente ham ikke i levende live, men nå, senere, er vi blitt riktig gode venner. Han skulle du sannelig også avlegge et besøk. Han er dansk, forresten, og påsto en gang at det var lett nok å forstå hva man selv sier. Verre er det hvor man selv er i det man sier. Der slapp fluen ut av øret! Hvor er mesteren selv i sitt system? Det var bare det jeg lurte på, unge venn.»

Studér følgende temaliste: spilleavhengighet, terrorisme, nihilisme, ondskapens og tilgivelsens problem, frihet og lidelsens mening.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL