Indisier uten dom

Denne boka svekker Vallas versjon av sitt eget fall, men gir ingen endelige svar.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[valla-saken] «Hvis du skriver en bok om at dette er en politisk konspirasjon, lar du deg forlede av falske profeter. Det er ikke riktig, sier han. Du må ikke høre på det.» Ordene som avslutter Torstein Tranøys bok om Vallas fall fra posisjonen som LO-leder og Norges mektigste kvinner, er punktum finale i en dramaturgi som er både spennende, konspiratorisk og dramatisk. Tranøy skildrer sitt møte med Arbeiderpartiets mektige partisekretær Martin Kolberg på siste dag av kommunevalgkampen i 2007 – en dag der en skulle tro at Kolberg strengt talt hadde andre, mer presserende ærend.

Tranøy har skrevet den første uavhengige boka om Valla-saken, men han har ikke skrevet den historiske, endelige versjon. Han forfølger historiene som er behørig diskutert over dype glass på Presseklubben siden lenge før Ingunn Yssens oppsigelsesbrev sto på trykk i VG. Tranøy sannsynliggjør at Valla burde forstått at hennes lederstil ikke bare var streng og tydelig, men at flere nære medarbeidere følte seg personlig krenket av henne. Gjennom samtaler og historier om hvordan en rekke sentrale LO-folk ville sluttet i jobbene sine dersom Valla hadde fortsatt som LO-leder, levnes liten tvil om at hun var en krevende og lite empatisk leder. Men det er slett ikke er noen automatikk i at LO og Arbeiderpartiet kaster sine dårlige ledere. Tranøy lar oss også forstå, at det var mange som hadde grunn til å ønske Valla bort.

Boka er delt i tre deler: Valla, Yssen og Ydmykelsen. Tranøy forteller om alt som er galt med både Valla og Yssen og beskriver hensynsløst hvordan de to tidligere venninnene begge støtte personer, inkludert hverandre, fra seg. Her er inngående beskrivelser av en leder som konsekvent nekter å lytte til gode råd fra dem rundt seg, som likevel snakker på vegne av organisasjonen når hun møtes med kritikk og som egenrådig og stolt selv legger til rette for den mediestormen som Valla-saken er blitt. Yssen levnes heller ikke mye ære, LO-systemets kritiske holdning til henne underbygges ikke bare av dem som ikke ville ha henne der i utgangspunktet, men også av påstander om liten kunnskap om fagbevegelsen og kulturen i Folkets Hus.

Men mesteparten av første del handler likevel ikke om denne saken. Den handler om hvordan høyresida i Arbeiderpartiet, her konsekvent koblet til et positivt EU-standpunkt, så Valla som en trussel som burde bort. Tranøy beskriver godt hvordan Gerd-Liv Valla som LO-leder ble en trussel for regjeringen. I sykelønnssaken, diskusjonen rundt statsministerens firmabil og ved debatten rundt skatteprofilen i den rødgrønne regjeringens første statsbudsjett var Valla en kritiker som skadet regjeringen. Tranøy lener seg på Vallas egen beskrivelse i Prosessen av samtalen mellom henne og statsminister Jens Stoltenberg etter at mediestormen var godt i gang. Episoden underbygger det en rekke kilder sier i denne boka, at ledelsen i Arbeiderpartiet så det som umulig å jobbe videre med en LO-leder som ble oppfattet som mer mektig enn statsministeren.

Likevel: De mest vågale spekulasjonene om konspirasjon har ikke fått plass her. Det er grunn til å tro at Tranøy har forfulgt også disse, for de har hatt plass rundt de samme samtalebordene på Presseklubben som de andre temaene han beskriver. Men det finnes ikke fnugg av bevis for at sentrale personer i Arbeiderpartiet skal ha konstruert denne saken. Personer som Klassekampens spaltist Paul Bjerke har påstått at «Det er grenseløst naivt å tro at Ingunn Yssen, som hadde hele sin karriere knyttet til Ap, ville gått til VG med sitt PR-byråskrevne oppsigelsesbrev uten at hun hadde en form for ryggdekning i partiet.» Konspirasjonene lever videre, også gjennom talløse indisier i Vallas fall, men de blir ikke bekreftet. Denne boka sannsynliggjør den mer prosaiske forklaringen: Yssen detonerte bomben alene, fordi hun ville ha hevn. Men da brannen spredte seg, var det mange som hadde interesse av å la den spre seg. Boka er ingen fakkel, men en lommelykt for dette landskapet.

---
DEL