Indiepop-sensasjonen AURORAs tilblivelse

MUSIKKINDUSTRI: En gang Aurora tegner et bilde av en industri som er innstilt på å benytte artisten AURORA som et redskap for å fremme egne ambisjoner istedenfor å stimulere til hennes egen kreative uavhengighet.
En gang Aurora Regissører Benjamin Langeland ogStian Servoss
Carmen Gray
Gray er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: carmengray@gmail.com
Publisert: 01.04.2019

En gang Aurora

Benjamin LangelandStian Servoss

Norge

Det tok litt tid før Metoo-bevegelsen slo rot i musikkindustrien, i motsetning til bølgen av de høyt profilerte beskyldningene om seksuell trakassering i filmindustrien. Takket være sosiale medier har skandaler knyttet til artister som R Kelly og Ryan Adams ført til at søkelyset nå også rettes mot systematisk maktmisbruk i musikkindustrien, der den har vist seg å trives svært godt i en hverdag preget av berømmelse, yrkesmessige tjenester og beundrende fans.

En gang Aurora, regissert av Benjamin Langeland og Stian Servoss, følger den norske indiepop-sensasjonen AURORA mens hun forbereder sitt andre studioalbum, Infections Of A Different Kind – Step 1 (2018). Det kan virke som en hvilken som helst musikk-dokumentar, men i tillegg til at vi får et innblikk i Auroras kreative skapelsesprosess, blir vi vitne til hvordan maktfordeling og maktmisbruk utspiller seg i bakgrunnen. Dokumentaren oppfattes likevel som ganske mild (opprinnelig ble den sendt på fjernsyn) og er i så måte ingen åpenbar beretning om misbruk.

Man kan imidlertid ane en subtil kvinnediskriminering, og sammen med det stadige kravet om flere penge-genererende hits fra denne unge stjernen som knapt er ute av puberteten, ser vi hvor sårbare unge kvinnelige musikere er for manipulasjon fra en industri som er preget av kapitalistisk utbytting.

Ingen tragisk sensasjonsfilm

Aurora Aksnes (født 1996) er fra en liten by i Norge, og var bare seksten år da hun nådde søkelyset etter å ha sunget en sang hun skrev på videregående som skulle gå viralt på nettet. Et management-team, med Geir Luedy fra Made Management i spissen, samlet seg rundt henne med ambisjoner om å forme henne til en salgbar artist. Hun sluttet på skolen, ga ut debutalbumet All My Demons Greet Me as a Friend (2016) og brukte de neste årene til å turnere.

Dette relativt neddempede filmportrettet presenterer ingen tragiske sensasjoner for å hensette oss i noen slags form for pervers forførelse. Men den viser hvordan de langt eldre mennene rundt Aurora, med ansvar for å styre karrieren hennes, bidrar til hennes anfall av emosjonell isolasjon og følelsen av kreativ umyndiggjøring.

En gang Aurora Regissører Benjamin Langeland ogStian Servoss

«Jeg har aldri hatt mange venner; dette er første gang jeg har opplevd meg som del av en gjeng», sier hun tidlig i turneen. Dermed utløser hun straks alarmklokkene våre, gitt alders- og kjønnsforskjellen mellom henne og dem hun er avhengig av som selskap når de er på reise.

Dette blir særlig klart når hun vedgår at hun ikke er sikker på om hun i det hele tatt ønsker å være artist. Managementets forsikringer om at turneen er veldig krevende, og at de «ikke tror hun kan leve uten den», framstår som en heller bedragersk form for peptalk. Etter hvert som filmen beveger seg framover, ser vi av og til hvordan Aurora blir oppspilt av sine opptredener og sin egen skapelsesprosess, men også når hun får panikkanfall når fansen blir for påtrengende.

Ektefølt sårbarhet

Daglige runder med «meet-and-greet»-arrangementer i Brasil og intenst emosjonelle fans sliter henne ut og gjør henne avhengig av produsenten sin, Magnus Skylstad. En studioøkt viser en ubehagelig meningsutveksling mellom henne og Luedy (rivaliseringen hans med Skylstad er til å ta og føle på) da han krever at de skal fullføre seksten sanger, mens det eneste Aurora har lyst til, er å kose med algeballen sin.

Harme over å bli presset til å inkludere sporet «Conqueror» på det forrige albumet – en sang med et kommersielt preg hun ikke liker – gjør at hun nå nekter å framføre den live. Hver for seg er ikke disse hendelsene særlig dramatiske, men sammen tegner de et bilde av en mannsindustri som akter å bruke Aurora som et redskap til å fremme sine egne ambisjoner heller enn å stimulere hennes kreative uavhengighet.

Vi ser hvor sårbare unge kvinnelige musikere er for manipulasjon fra en industri som er preget av kapitalistisk utbytting.

Å gå fra å være tenåring til å bli voksen samtidig som hun fremdeles likner en ung, sårbar alv – selve bildet av en outsiders sårbarhet som imaget hennes er bygd på – undergraver Auroras mulighet til å gripe inn, og hennes bestrebelser etter å skaffe seg kreativ kontroll.

Hennes omgang med fansen gjør henne også ambivalent og vaktsom overfor mennesker – erfaringen med øyeblikkelig intimitet (det å få lov til å svømme omkring i menneskers hjerter, som hun uttrykker det) – forsvinner like brått som øyeblikkene melder seg.

Det er imidlertid viktig å merke seg at bildet av den feministiske evolusjonen og kvinnelig selvutvikling innenfor de strenge selvsentrerte patriarkalske kravene kan være enda en konstruksjon som kynisk passer inn i Auroras image (i likhet med Lady Gagas omfavnelse av ulikhet, som også kan leses som merkevarebygging, ikke bare som et genuint ønske om inkludering). Men til tross for dette er sårbarheten vi fornemmer hos denne unge starleten, åpenbart ektefølt. Når hun erklærer at hun har sluttet å skjelne mellom Aurora (mennesket) og AURORA (artisten), framstår den noe påtvungne utformingen av henne som artist og det kaotiske livet i rampelyset svært troverdig.

Kommentarer