Indianere kler av seg for NRK-serie

NRK innrømmer å ha bedt Waorani-indianere om å ta av seg vestlige klær under innspillingen av realityshowet Den store reisen. – Dette er iscenesatt, sier antropolog Laura Rival.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I NRK-serien Den store reisen, som hadde premiere på NRK1 forrige lørdag, flytter familien Prøis fra Drammen inn hos Waorani-indianerne i Banemo i Ecuador, som går rundt nakne og lever på primitivt vis. Men indianerne tar av seg klærne for å gå på jobb på settet, ifølge antropolog Laura Rival ved Senter for internasjonal utvikling ved Universitetet i Oxford.

Hun har fulgt Waorani-stammen siden 1989, og var i landsbyen Banemo da den belgiske utgaven av serien ble spilt inn.
– Waoraniene kler av seg for disse programmene. Jeg kjenner dem. De går aldri rundt nakne i grupper lenger, utenom for turister og realityshow, sier hun.

«Waoraniene går nakne, mennenes peniser bindes opp i en snor rundt livet», skriver NRK under et avsnitt om stammens regler og levesett på sine nettsider. I tv-serien, på nettsiden og på promobildene poserer alle indianerne helt uten klær.

– Dette er iscenesatt, sier Rival da hun får se NRKs gruppebilde av den nakne storfamilien.

Hun gjenkjenner NRKs waoranier fra den belgiske innspillingen, og kan navngi de voksne på bildet. De har for vane å spille rollespill under tv-innspillinger i området, ifølge Rival.

Populære reality-deltakere

Utgangspunktet for NRKs satsing er det belgiske konseptet Ticket to the tribes, lansert av produksjonsselskapet Eyeworks i 2005. «Tre vestlige familier gir opp sine luksusliv for å tilbringe tre uker med de mest primitive stammene i Afrika, Asia og Sør-Amerika», lyder Eyeworks’ beskrivelse.

– Den belgiske tv-innspillingen skjedde i en kunstig landsby for å gjøre det mer autentisk. Det var for mange forstyrrende moderne elementer i landsbyen der de egentlig bor, sier Rival.

– Livene deres er en blanding av modernitet og tradisjon. Det er vi i vesten som skaper mytene om dem. Waoraniene har endret seg, men det har ikke våre forestillinger om dem, sier hun.

Ansvarlig produsent Malin Østli fra produksjonsselskapet Strix kjenner seg ikke igjen i Rivals beskrivelse av livet i Banemo.
– Vi har flydd halvannen time inn i Amazonas. Vi har ikke sett noe til at folk lever på vestlig vis. At de har sett hvite mennesker før og har vært i kontakt med verden utenfor er helt naturlig siden de bor ved siden av en flystripe. Noen går til vanlig med t-skjorte, men de fleste går nakne og lever på helt tradisjonelt vis, sier hun.

– Bor det folk til vanlig i huset der dere filmet?

– Ikke alle vi har filmet bodde i huset til vanlig. Vi har gjort familien større for å få inn flere karakterer. Vi valgte å fylle huset med litt flere folk enn de som bor der til vanlig for å gjøre det litt med levende. Tradisjonelt sett bor de med storfamilien, så helt unaturlig var det ikke. Alle bodde der under innspillingen, og dette er den reelle hverdagen for folk i det området vi besøkte, sier hun.

Waoraniene har deltatt i en rekke realityprogrammer. BBCs Tribal Wives og flere lands versjoner av Ticket to the tribes har blitt filmet i området.

– Vi utgir det ikke for å være en «flue på veggen»-dokumentar. Sjangeren er en slags iscenesatt dokumentar for å få fram ulikhetene og gjøre det mer tankevekkende. Det er jo en kollisjon mellom to veldig ulike levesett, sier Selstrøm.

– Framstilles ikke stammene som mer primitive enn de er?

– Jeg synes ikke det. Handler klesdrakt om primitivitet? Når norske samer skal selge suvenirer på Nordkapp, kler de seg i samedrakt, sier han.

– Går ikke NRK for langt når dere omtaler dem som «primitive stammesamfunn»?

– Det kan vel tenkes vi skulle veid ordene på gullvekt. Men jeg vil oppfordre folk til å følge med utover i serien. Serien slutter med at en av waorani-guttene begynner på skolen, sier Selstrøm.

Spiller med

Antropolog Laura Rival sammenligner indianernes rolle i den belgiske tv-produksjonen hun observerte, med en skuespillerjobb.
– De kledde av seg og gikk på jobb i det nybygde huset. Etterpå kledde de på seg og gikk de tilbake til sine vanlige, komplekse liv. Det kan sammenlignes med en jobb der de tar på seg uniformen og spiller skuespill for turistene, sier hun.

Hun mener reality-programmene gir et overfladisk bilde av indianernes komplekse liv, der de balanserer tradisjoner og modernitet i en globalisert verden.
– Disse programmene bygger på de samme ideene man har hatt i vesten i 400-500 år: Å finne de siste ville menneskene og leve sammen med dem. Tv-selskapene er interessert i å gjenskape vestlige myter. Det er veldig nedlatende og orientaliserende, sier Rival.

Hun tror likevel ikke at det er negativt for waoraniene å delta i reality-tv.
– De spiller med og blir ikke utnyttet. Det finnes verre ting enn dumme tv-team og familier som vil flytte inn. Det kan umulig gjøre mer skade enn oljeutvinningen i området, som fører med seg prostitusjon og narkotika, sier hun.

Indianerne tar all tv-dekningen med godt humør, ifølge Rival.
– De leker seg. De er veldig aktivt med i diskursen som blir skapt om dem og er ikke passive ofre. Det er en blanding av «Jeg bryr meg ikke så lenge jeg får litt penger» og rollespill. De er også stolte av å utdanne hvite mennesker og vise dem at det finnes bedre måter å gjøre ting på. Turister er som sirkusdyr for dem, sier hun.

Drepte misjonærer – ble berømte

I 1956 drepte waoraniene fem misjonærer som forsøkte å ta kontakt med dem. Siden har stammen vært myteomspunnet – og populær blant filmskapere og tv-team.
– Det har blitt laget to til tre programmer i året om dem siden 1970-tallet. Men reality-tv er et ganske nytt fenomen, sier Rival.
Som antropolog blir hun ofte kontaktet av dokumentarfilmskapere og journalister som vil ta kontakt med stammen, som teller i overkant av 2000 medlemmer.

– Det har blitt komisk, fordi tv-teamene gjerne vil overgå hverandre, og dra til den mest underutviklede landsbyen der ingen har filmet før. Når jeg sier at det ikke finnes flystripe sier tv-teamene «det bygger vi». Men det har allerede blitt laget en film i hver landsby, sier hun.

Rival ville gjerne snudd kameraet under den belgiske reality-innspillingen hun var vitne til i Banemo.
– Det gikk flere fly om dagen for å forsyne produksjonsteamet, som hadde med seg fullt legeteam. Det var som et Hollywood-studio. Det ville vært mye mer interessant å filme det, sier hun.

---
DEL