Indiana Jones i kjernefamiliens rike

Familieverdier blir stadig viktigere i Hollywoods actionfylte heltefilmer. Det ser man blant annet i den nye, norges­aktuelle Indiana Jones-filmen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den tidligere relativt promiskuøse og single helten Indiana Jones viser nye takter og toner i siste film, som har norgespremiere i 22. mai, i hvert fall hva familieverdier angår. I de tre første filmene, som alle kom på 1980-tallet, flørtet han med en ny attraktiv kvinne i hver film. Men i den fjerde filmen er Indiana Jones konfrontert med farskap og familieverdier. Tilbake er hans flørt, Marion Ravenwood (Karen Allen), som Jones møtte i Tibet i den første filmen. Denne gangen møtes de mer tilfeldig, i Amazonas-jungelen, og det kommer snart frem at et barn ble unnfanget ved møtet i Tibet.

Sønnen Mutt Williams (Shia laBeouf), har blitt noen-og-tjue år siden møtet i første film. Indiana Jones tar først meldingen om farskap med mistroisk overraskelse, men aksepterer snart den nye situasjonen og blir straks mer faderlig overfor sin sønn. Han viser både bekymring og omsorg. Han er for eksempel ikke glad for å høre at sønnen har kuttet skolegangen til fordel for en jobb som motorsykkelreparatør.

Gjenforent med far

Den fjerde Indiana Jones-filmen avsluttes også med et storstilt bryllup, mellom Indiana Jones og Marion Ravenwood, av den riktig gammeldagse og romantiske sorten. Klisjéaktig kanskje, men samtidig en påminner fra regissørene Steven Spielberg og George Lucas om at selv helter må pensjonere seg og begynne et ansvarlig liv før eller siden. På høy tid for en mann som er nærmere 60 år, kan man kanskje si.

-De senere årene har jeg blitt mer og mer opptatt av familieverdier, vedgår Steven Spielberg på pressekonferansen like etter den første visningen av den nye Indiana Jones-filmen under årets filmfestival i Cannes.

-Flere av mine nyere filmer tar opp dette aspektet. Det har nok sammenheng med at jeg selv nylig er gjenforent med min far, som jeg ikke hadde mye kontakt med en periode. Han er 91 år nå og vi kommer godt overens for tiden, sier Spielberg.
Indiana Jones viser på mange måter flere myke sider i den siste filmen. Kommentarene og replikkene hans er ikke fullt så slagferdige som de var for 20 år siden. Til sin tidligere ­arkeologikollega George McHale(spilt av Ray Winstone), som forråder ham, er trusselen ikke verre enn at han skal «knuse nesa hans». Milde ord som står i kontrast til det man kan vente av en hardbarket Hollywood-actionhelt.

Myke helter

Det samme fenomenet kan også ses hos andre actionhelter som har blitt gjenopplivd i nyere tid. Bruce Willis, i rollen som politimannen John McClane i den siste Die Hard-filmen, har stumpet røyken og kvittet seg med alkoholproblemene. Han er fraskilt, men samtidig veldig opptatt av oppdragelsen av sin tenåringsdatter. Selveste John Rambo, den tøffe enslige Vietnam-veteranen som ikke synes å frykte noe som helst, bestemmer seg for å vende hjem til familiefarmen i Arizona mot slutten av den fjerde Rambo-­filmen, som gikk på norske kinoer i februar. Årets største norske filmsuksess Lange flate ballær 2, om en gjeng sleskete menn som må på rep-øvelse i Heimevernet, er heller ikke uten familieverdier. Hovedpersonen er stadig opptatt av å tilbringe tid sammen med sin lille datter Mie, og han sniker seg gjerne unna andre viktige begivenheter for å tilbringe tid med henne.

«Gamle, hardbarkede helter blir myke familie­menn», synes altså å være det nye action-credoet. Men Spielberg slutter ikke å problematisere mannsrollen der.

I hans siste Indiana Jones-film kommenterer han nemlig også den unge actionheltens ­posisjon og rolle, i form av intertekstuelle ­referanser. I løpet av filmens over to timer lange spilletid refereres det til kjente kinematiske klassikere som Citizen Kane, Tarzan, The Wild One og ­Rebel Without a Cause. Filmer som alle sier noe om mannsroller og maskulinitet. Spesielt er de to sistenevnte filmene interessante, da de tar for seg populær ungdomskultur på 1950-tallet, med henholdsvis Marlo Brando og James Dean i ­hovedrollene. Begge filmene utspiller seg også i samme tiår som Indiana Jones og Krystallhodeskallens rike, og spesielt er likheten mellom den nye Indiana Jones-filmen og The Wild One påfallende. Det ikoniske bildet av en ung, viril Marlon Brando på en Triumph-motorsykkel med en hvit sailor-hatt på snei, har Spielberg så godt som kopiert i et skudd med Indiana Jones sin sønn på en tilsvarende sykkel.
Vil kanskje Spielberg, Lucas og Indiana ­Jones fortelle oss at ungdommen gjerne må være ­preget av opprør, et omflakkende liv og uansvarlige valg (som Indy selv i sin undgom), mens alderdommen påkrever ansvar og refleksjon? Ironisk nok oppstår denne tendensen i en tid der det aldri har vært flere skilsmisser i den vestlige verden. Eller er det kanskje nettopp derfor?

For Hollywood-ikoner har alltid hatt en sterk påvirkningskraft på unge. Da Marlon Brando poserte i hvit t-skjorte på 1950-tallet ble straks t-skjorten trendy, og når folk som James Dean ble avbildet med en sigarett i munnviken, ble det raskt fanget opp. I senere tid har vi sett et Hollywood som tar mer ansvar og vil ha ungdommer til å stumpe røyken, og nå sist altså; stifte familier og skape kjernefamilier.

---
DEL