Tirsdag tente India lys i anledning den årlige Diwali-feiringen, den store lysfesten. Høytiden kom bare tre dager etter at 59 uskyldige barn, kvinner og menn lørdag ble drept av bomber i New Dehli.
Helt ut av det blå kom terroristenes angrep ikke. Hundrevis av indere har mistet livet i terrorangrep de siste årene.Det interessante ligger i hvordan det indiske samfunnet – mediene, politikerne, befolkningen – reagerer på angrepene på sivile mennesker i handlegater i deres egen hovedstad. Og her har både europeere og nordmenn generelt mye å lære i rasjonell tilnærming.
Indias statsminister Manmohan Singh var tydelig i sin fordømmelse av terrorangrepene
Pakistans talskvinne Tasnim Aslam forsikret på sin side at Pakistan vil forfølge de eventuelle ansvarlige terrorister som måtte befinne seg i landet. Denne utvekslingen vitner i seg selv om det nye samarbeidsklimaet mellom India og Pakistan, noe også det ødeleggende jordskjelvet for noen uker siden har vært med på å styrke.
Det kan antas at terrorangrepene hadde til hensikt å ødelegge den pågående tilnærmingen om Kashmir, dette grenseområdet ble en konflikt da britene delte India og i 1947 forlot området etter sin okkupasjon. Men Indias statsledere valgte å beholde roen. Innenriksminister Sri Prakash fastslo tirsdag følgende overfor verdenspressen:
“Det er noen terroristorganisasjoner som ikke vil at forholdene mellom de to landene skal forbedres. Men de vil ikke lykkes i sine forsett.”
Det mest imponerende er den stoiske trygghet som hviler over det flerkulturelle India. Inderne har valgt seg en sikh som statsminister, en muslim som president, en katolikk som leder av regjeringspartiet og en hindu som leder av opposisjonspartiet. Og tirsdagens Diwali-feiring, som egentlig er en hinduistisk lysfest, ble feiret eller markert også av innbyggere fra andre av landets mange religioner. Slik også den kommende muslimske Eid-feiringen blir anerkjent som en offisiell fridag av den sekulære indiske republikken.
Slik blir høytidene en anledning for å samle de 1,1 milliarder innbyggerne i India. Eller som den indiske kommentatoren Aruni Mukherjee skrev for noen dager siden:
“Ofrene for disse angrepene har ingen religion, ingen rase, intet politisk ståsted. I denne testens time må inderne feire Diwali og Eid med så mye entusiasme og oppstemthet som de kan samle for å vise at deres livsstil ikke vil la seg tvinge inn i et kompromiss.”
Det er ikke innbyggernes bakgrunn som blir avgjørende, men deres sinnelag. Det viktige er ikke hvor man kommer fra, men hvor man ønsker å dra. India viser at kriminelle handlinger ikke trenger å skape økte problemer for minoritetene.
Kontrasten til Nederland, som Ny Tid også denne uka skildrer i anledning ett-årsmarkeringen for Theo van Goghs drap, er slående. I Europa skal det bare enkelthendelser til før den historiske minoritetsfiendtligheten er tilbake. Måtte indisk visdom og rasjonalitet bli en del av vår beredskapskunnskap.
D.H.
