Abonnement 790/år eller 195/kvartal

India: Den pragmatiske nedrustningspartneren

Flere europeiske land bekymrer seg for atomkrig mellom India og Pakistan. Er det realistisk? 

Da bombingene av Hiroshima og Nagasaki ødela Japan, var India fortsatt i ferd med å kjempe for sin uavhengighet. Men indiske myndigheter fordømte bombingen, og gikk inn for utrydning av atomvåpen. Indisk atompolitikk har vært i utvikling siden da, og har siden landet ble uavhengig vært preget både av landets strategiske og atompolitiske nærmiljøer, samt  politiske dilemmaer overfor omverdenen.

Det uavhengige India støttet FNs resolusjon fra 1946, som krevde utryddelse ikke bare av atomvåpen, men også av andre masseødeleggelsesvåpen. Resolusjonen oppfordret også til fredelig bruk av atomforskning, og til at videre spredning av atomvåpen skulle forhindres. India har alltid stått for at ikkespredning av atomvåpen må knyttes til nedrustning, og har stadig kommet med nye initiativer og planer i så måte. Landet deltok i å skape ikkespredningsavtalen som ble undertegnet i 1968, og foreslo også en resolusjon i den forbindelse. Det internasjonale samfunnet valgte å vedta den irske resolusjonen for å få avtalen i havn. India holdt seg borte fra denne avtalen fordi myndighetene mente den var diskriminerende mot landets interesser innen handel, forskning og sikkerhet – men fortsatte å promotere atomnedrustning i forskjellige sammenhenger, særlig den såkalte Six-Nation Five Continents-atomnedrustningsplanen (der Sverige og Hellas var to europeiske land som signerte avtalen) samt Rajiv Gandhis atomnedrustningsplan, som tok sikte på en verden uten atomvåpen innen 2010.

Ingen atomnedrustningsplan tok form. I stedet kom en utsettelse av ikkespredningsavtalen, en utsettelse som legitimerte atomvåpen i fem land. India hadde dessuten sikkerhetshensyn å ta overfor kinesiske atomvåpen. De holdt seg også borte fra konklusjonene i prøvestansavtalen fra 1966, som ikke hadde noen klar atomnedrustningsplan, og heller ikke var like omfattende som først påstått.

Idealisme og realisme. India befant seg i en situasjon der fem land hadde atomvåpen og stadig bygget opp større lagre, og der et nettverk av land som Pakistan og Nord-Korea var involvert i lyssky utvikling av kjernevåpen. I praksis handlet det meste om å holde kontroll på overflødige atomvåpen, ikke om atomnedrustning. I 1998 utførte India en atomprøvesprengning, selv om landet samtidig støttet global atomnedrustning – et godt eksempel på hvordan landet har balansert idealisme og realisme i sin atompolitikk.

Etter at testene var gjennomført innså India at de hadde et økt ansvar for å sikre at atomforskningen og atomteknologien ikke skulle falle i gale hender, og ble gradvis en mer aktiv deltaker i flere av ikkespredningsinitiativene. Blant annet deltok India i prosessene rundt alle de fire atomsikkerhetskonferansene, og økte sitt engasjement innen eksportkontroll og multilaterale eksportkontrollsystemer.

Indias løfter om svar. En del europeiske land bekymrer seg for atomkrig mellom India og Pakistan. Hvor realistisk er dét? Og hvordan forholder India seg til Pakistans atompolitikk? Pakistan vil ikke ta i bruk strategiske eller taktiske våpen – men ønsker heller ikke å forholde seg rolig. Hva kan føre til en reell fare for atomkrig mellom de to landene?

De siste årene har Pakistan stadig oftere vist seg troende til å bruke atomvåpen i en krigssituasjon. Nederlaget i Kargil har ikke lært landet noe. I en krigssituasjon vil Pakistan sannsynligvis komme med atomvåpentrusler. Landet har tidligere benyttet seg av denne strategien for å forhindre India i å handle etter at Pakistan-sponset terror har funnet sted i forskjellige indiske byer.

Internasjonale reaksjoner er en drivkraft som vil forhindre Pakistan i å bruke noen form for atomvåpen. Verden trenger ikke atomvåpen etter Hiroshima og Nagasaki. Selv USA har ikke brukt atomvåpen i en krig hvor de ikke har stått overfor tilsvar. Oppbyggingen av en sterk norm mot atomvåpen kan legge et enormt press på Pakistan. Landet vil bli fullstendig isolert fra det internasjonale samfunnet.

Men nok en drivkraft som forhindrer Pakistan i å bruke atomvåpen, er Indias politikk og second strike-doktrine. Selv om India i likhet med Pakistan ikke har gått ut med størrelsen på sitt eget atomvåpenlager, er informasjonen om leveringer offentlig tilgjengelig. Det gir oss en tilstrekkelig idé om Indias evne til å skade Pakistan dersom sistnevnte skulle bruke atomvåpen. Indias offisielle atomdoktrine lyder som følger: «Indias svar på et første angrep vil være massivt, og det vil ha til hensikt å forårsake uantakelig skade.» Pakistan forstår utvilsomt Indias språkbruk og vilje til å slå tilbake.

Tror på nedrustning. India er imot at utfordringene rundt atomvåpen regionaliseres. Pakistan er ikke landets mål. Faktisk er Kina hovedårsaken til at India skaffet seg atomvåpen i utgangspunktet – men den indiske atomdoktrinen er ikke landspesifikk. Indias atomdoktrine er å ikke bruke atomvåpen først, og å ikke bruke det mot land som selv ikke har atomvåpen. India tror på en sterk ledelse og kontroll der atomknappene er tilgjengelige for landets øverste politiske ledelse.

«Indias svar på et første angrep vil være massivt, og det vil ha til hensikt å forårsake uantakelig skade.» – Indias offisielle atomdoktrine.

India mener seg å være tryggere i en verden uten atomvåpen, og har en sterk tro på å balansere interesser, tilnærminger og verdier opp mot hverandre: idealisme/realisme, ikkespredning/nedrustning, samt nasjonale/internasjonale sikkerhetsinteresser. Landet er på god vei til å bli en viktig partner i arbeidet for ikkespredning, og dessuten i kampen mot destabiliserende krefter. De vet også at global atomnedrustning er helt nødvendig for å sikre en varig verdensfred.

Se også intervju og bok-kritikken om dette temaet.


Nayan besøkte nylig PRIO i Oslo. Han er forsker hos Institute for Defence Studies and Analyses, New Delhi
rajivnayan@hotmail.com



(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)


Se redaktørens blogg på twitter/X

Du vil kanskje også like