En kunne tro at bare en rent humanitær impuls kan få en svensk kirurg til å legge middelklasselivet i Sverige bak seg og flytte til småbyen Aira i Etiopia. Men grunnen til at dr. Erik Erichsen og hans kone Sennait gjorde nettopp dette, var ikke bare en trang til å redde andre. Det var også en trang til å redde seg selv fra den sosiale isolasjonen i den skandinaviske hverdagen, og byråkratiet som lå som en klam hånd over arbeidet hans ved et svensk sykehus. The Rebel Surgeon (Den opprørske kirurgen) forteller historien om Erichsens nyvunne liv, hvor han har erstattet komfort og ny teknologi med en ny mening – i sitt personlige liv så vel som på arbeidsplassen.
Historien om dr. Erichsen ble så vidt berørt i Erik Gandinis forrige film The Swedish Theory of Love (2015). Filmen rettet søkelyset mot det svenske samfunnet, og nærmere bestemt den endemiske sosiale isolasjonen som skyldes idealiseringen av en rendyrket individualisme. Sverige rangerer svært høyt på skalaen over individuell lykke, og er et velstående land der alt er trygt og velregulert – og der folk er fryktelig ensomme. Det nesten dystopiske filmspråket i Theory of Love, kombinert med historien om hvordan et slikt samfunn har blitt til, reiser spørsmålet om hva lykke egentlig er. Hvordan vil fremtiden arte seg på et sted som dette? Slike spørsmål vinner gjenklang i store deler av den vestlige verden.
Fattigdommen og de harske lidelsene til menneskene er deler av en alminnelig arbeidsdag.
Med små ressurser, men sterke sosiale bånd, fremsto Etiopia som det motsatte av alt det Sverige hadde å tilby. Dr. Erichsen ble i Gandinis film presentert som en som ikke holdt ut dysfunksjonaliteten i det svenske samfunnet, og derfor flyttet til et sted der en alltid omgitt av mennesker, uansett hvor vanskelig hverdagen kan være. Historien om en mann som vendte tilbake til det helt grunnleggende i livet, klarte å røre ved en dyptfølt lengsel som deles av mange i Vesten. Seeren satt igjen med et ønske om å få vite mer.
Kirurgi som kunst. I The Rebel Surgeon blir dr. Erichsens historie endelig behandlet med den grundigheten den fortjener av regissør Gandini, og filmen utforsker doktorens personlighet, familie og indre drivkrefter. I tillegg til kritikken av den sosiale fragmenteringen i hjemlandet, opplevde Erichsen at det å jobbe som kirurg i Sverige bød på for lite praksis og for mye papirarbeid. I den motsatte enden av skalaen innebærer mangelen på reguleringer i Etiopia at det blir mer tid til rent kirurgiarbeid, og mangelen på ressurser gjør at det åpnes opp for kreativitet og snarrådighet.
Den svenske legen er respektert og velkjent i lokalsamfunnet. En høyt kvalifisert lege er ekstremt verdifull i et land med bare fire kirurger per 100 000 innbyggere, og mange av Erichsens pasienter kommer tilbake for å takke ham for livet deres som han har reddet. Fattigdommen og de brutalene lidelsene til menneskene som bor her, er deler av en alminnelig hverdag for landets leger. Kameraet følger dr. Erichsen gjennom hans travle arbeidsdag for å vise hvilke rutiner og utfordringer han møter i hverdagen, samt for å gi et inntrykk av menneskene i hans livet.
En billig batteridrill, slangeklemmer, sykkeleiker og fiskesnører gjør jobben for vanlig medisinsk utstyr.
Mange av dr. Erichsens pasienter ankommer sykehuset i kritisk tilstand. Tid er avgjørende, og kirurgi – ofte ekstrem kirurgi – er for mange den eneste sjansen til å overleve. Det store antallet pasienter og den alvorlige situasjonen de befinner seg i, gir ikke rom for nøling. Legen mobiliserer alle sine ferdigheter og kunnskaper, men ofte er selv ikke dette nok. En viss grad av kreativitet blir nødvendig for å få mest mulig ut av ingenting når pasientene ellers ville ha dødd.
Dr. Erichsens kirurgiske løsninger ville trolig blitt sett på som temmelig tvilsomme i Vesten – men de fungerer. En billig batteri-drill, slangeklemmer, sykkeleiker og fiskesnører gjør jobben i stedet for tradisjonelt medisinsk utstyr. Når han forklarer hvordan disse tingene virker, forvandles dr. Erichsen til en slags eksentrisk medisinsk trollmann, med en enorm entusiasme for kirurgiens kunst og en barnlig begeistring for improvisasjoner og oppdagelser.
Det er noe i nærheten av en åpenbaring å se hva doktoren får til, om du aldri har sett for deg at kirurgi kan løsrives fra det sterile, hvite miljøet vi assosierer faget med. Den særegne tilnærmingen hans gjør legen til både en problemløser og en imponerende kunstner, samtidig som han tar medisinsk praksis bort fra en klinisk boble og bringer den ned på jorden; plasserer den blant folk, forklarer med enkle ord og utfører den ved hjelp av enkle redskaper. I dr. Erichsens verden er improvisasjon livsviktig.
Men dr. Erichsen er ingen frelser, og heldigvis lykkes filmen i å motstå fristelsen til å romantisere livet hans. I stedet gir den plass til den ukonvensjonelle og dedikerte mannen han er. Vi kommer tett innpå livet i Etiopia sett gjennom øynene til en som hadde alt, unntatt nære menneskelige bånd – hvilket er det som gir mening til livet, når det kommer til stykket. Dr. Erichsens historie får deg til å undres over hva som skal til for å skape den nærheten han fant i Etiopia, i et samfunn som vårt.
