Impresjonistiske vanndråper

Sein lørdagskveld for to uker siden. En fullsatt Herr Nilsen Jazzklubb i Oslo bringes til lydhør stillhet av Helge Liens trio. Deres musikk er som vanndråper, hvisker en begeistret japansk dame ved min side.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

At min ukjente sidedame sammenliknet musikken med dryppende vanndråper, må skyldes distinktheten, krystallklare drypp av toner og elegante perkussive finesser, alt gjort i et åpent trioformat av utøvere som ikke er redd for å skape rom i musikken. Hun mente videre at musikken lød japansk. Det er typisk for en musikkform som er blitt et internasjonalt språk; fra sin afroamerikanske opprinnelse er den blitt preget av all verdens folke- og kunstmusikk, og den trykkes til hjertet av folk med all slags kulturbakgrunn, de finner alltid elementer av gjenkjennelse. Om Jan Garbarek er det sagt at han lyder så norsk. Han forteller selv at i Spania synes de han låter spansk, i Hellas sier de han låter gresk. Og kanskje japansk i Japan…?

Bevisst og målrettet

Helge Lien virker som en bevisst og målrettet kunstner. Han er 29 år gammel, vokst opp på Hedemarken, utdannet i Trondheim og Oslo og synlig aktiv i norsk jazz fra 1995. Fra dette året ble han fast pianist i Sandvika Storband (plateinnspillinger 1995 og 99), senere vel kjent gjennom den kreative tremannsgruppa «Tri O’Trang» (plater utgitt 2000 og 02). Som 24-åring dristet han seg til å gi ut en soloplate («Talking to a tree», Lydlauget CD 001) med én kjent standardlåt (Body and soul) og åtte selvskrevne. – Logisk utviklede klaverstykker – lyrisk kleinkunst med åpne klanger og full kontroll av det musikalske og emosjonelle forløp, skrev Petter Pettersson i Jazznytt.

Ved årtusenskiftet dannet han en trio med musikere blant annet kjent fra Sandvika-miljøet. Perkusjonisten Knut Aalefjær opplevde jeg på storbandfestivalene 1993-95 som medlem av Musikkflekken Workshop Big Band og ImproVice Versa; senere har han gitt velformete bidrag til det suksessfulle Geir Lysne Listening Ensemble. Når jeg kaller ham perkusjonist i stedet for trommeslager, er det fordi han er noe mye mer enn en vanlig «timekeep»-ende trommeslager; han anvender hele slagverkkunstens muligheter i klokkeklar kreativitet – 30-åringen er da også utdannet perkusjonist innen europeisk musikktradisjon.

Bassisten Frode Berg er trioens eldste skanse på 33 år, utdannet på musikkhøyskolen i Oslo 1990-94 og fra samme tid aktiv i en rekke av hovedstadens beste grupper, gjerne som effektivt drivende el-bassist, i langvarige samarbeid med blant andre Oslo Groove Company, Jens Wendelboe og Knut Værnes. På Herr Nilsen denne lørdag i februar var det imidlertid en akustisk kontrabass som bidrog til det musikalske resultatet.

Lyrisk og bildeskapende

Helge Liens trio gav ut sin første CD i 2001. Denne gang var bare én av komposisjonene hans egen, en sart «Hymne». Ellers stammet melodivalget i stor grad fra Miles Davis og Wayne Shorter, mens tittelmelodien var hentet fra Michel Legrands vakre repertoar («What are you doing the rest of your life», Curling Legs CLPCD 62). Plata kom det store japanske selskapet DIW i hende, trioen ble følgelig invitert til å spille inn på dette merket, og det var klart for en betydningsfull internasjonal lansering. I februar 2002 ble CD-en «Spiral Circle» (DIW 627) spilt inn, i juni 2003 albumet «Asymmetrics» (DIW 630).

På begge platene har Helge Lien signert mer enn halvparten av komposisjonene. De har underfundige titler som «Liten jazzballong», «En ganske liten runding», «Mann av huse forbi» og «Furuklokka». Melodigrunnlaget innbyr til en lyrisk, impresjonistisk, stemningsfull og bildeskapende musikk. Men den har en uttrykt dynamikk, den veksler fra det meditativt antydende, gjennom det pulserende til det som både spruter og freser (elegante eksempler på det siste er Paul Desmonds «Take five», «Nardis» av Miles Davis og den spesielle versjonen av Joseph Kosmas «Autumn leaves»). Klassikeren «Take five» ble da også ett av de rytmiske høydepunktene på Herr Nilsen, ikke minst takket være en utsøkt perkussiv opplevelse skapt av Aalefjær, en melodisk strykebass fra Frode Berg og distinkt uttrykksfullhet hos kapellmesteren. De som ikke kjente sin besøkelsestid for levende musikk, har muligheter i det lydfestete…

---
DEL

Legg igjen et svar